Den hellige Antimus (Anthimus, Anthimos) var på slutten av 200-tallet biskop av Nikomedia i Bitynia i Lilleasia (i dag Izmit i Tyrkia), hvor den romerske keiseren Diokletian (284-305) hadde en av sine favorittresidenser. Forfølgelsene av kristne under keiser Diokletian begynte i 303 og var spesielt sterk i denne delen av imperiet. Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) skriver at en nidkjær kristen rev ned det keiserlige ediktet som ga ordre om ødeleggelse av kirker og hellige bøker, og fra da av ble de kristne prestene bedt om å ofre røkelse til de hedenske gudene hver gang de viste seg offentlig. Antimus nektet å ofre, og da ble han halshogd i 303.
Legenden forteller at da forfølgelsene brøt ut, gjemte biskop Antimus seg i en landsby ikke langt fra Nikomedia på anmodning av sin flokk. Derfra sendte han brev til de kristne og formante dem til å holde fast ved den hellige tro og å ikke frykte tortur. Et av hans brev som ble sendt med diakonen Theofilos, ble snappet opp og gitt til keiseren. Theofilos ble avhørt og døde under torturen, men uten å røpe for torturistene hvor biskop Antimus hadde gjemt seg.
Men etter en stund klarte keiseren å få greie på hvor biskopen var, og han sendte en gruppe soldater ut etter ham. Biskopen møtte dem på veien, men soldatene kjente ham ikke igjen. Han inviterte dem til å spise et måltid med ham, og etter det avslørte at han var den de lette etter. Soldatene visste ikke hva de skulle gjøre, men de ønsket å forlate ham og fortelle keiseren at de ikke hadde funnet ham. Men biskop Antimus var ikke en som ville tolerere en løgn, så han gikk ikke med på dette.
Soldatene kom til tro på Kristus og lot seg døpe, og deretter ga biskopen dem ordre om å handle i henhold til keiserens instruksjoner. Da biskop Antimus ble brakt for keiseren, ga Diokletian ordre om at henrettelsesredskapene skulle bringes ut og plasseres foran ham. Biskopen spurte: «Tror du, keiser, at jeg blir skremt av å se disse redskapene for henrettelse? Nei, du kan sannelig ikke skremme en som ønsker å dø for Kristus! Henrettelse er skremmende bare for de feige, for den som holder det nåværende livet for mest verdifullt». Keiseren ga da ordre om at biskopen skulle utsettes for streng tortur og deretter halshogges med sverd. Biskop Antimus priste med glede Gud med sitt siste åndedrag og mottok martyrkronen.
Eusebius forteller videre at like etter promulgeringen av Diokletians første edikt den 24. februar 303 brøt det ut en brann i keiserpalasset i Nikomedia, som de lokale kristne fikk skylden for. Årsaken til brannen var uten tvil et dårlig slukket lys eller en gnist fra kjøkkenet. Men det var et etterlengtet påskudd til å anklage de kristne, og keiseren bestemte seg for en voldsom forfølgelse.1 Svært mange kristne henrettet på keiserens ordre da forfølgelsene ble utvidet til også å gjelde legfolk. Alle som ikke hadde tid til å flykte, ble brent levende, mens noen ble kastet i sjøen. Noen snakker om 2.000 martyrer, andre om 20.000.
Det synes å være en viss forvirring om Antimus allerede var henrettet før dette. I noen martyrologier nevnes flere ledsagere sammen med Antimus, og det er mulig at de alle døde ved samme anledning – se De hellige Gorgonios, Peter og Dorotheos av Nikomedia og De 20.000 martyrer av Nikomedia.
Antimus' minnedag er 24. april, men Martyrologium Hieronymianum sier 27. april. I den armenske kirke minnes hans den 27. september, mens kopterne minnes ham den 3. september. Den bysantinske kirken feirer ham den også 3. september, som kan ha vært datoen for kirkevigselen, men det kan også hende at hans dødsdato var 3. september 303. Hans 20.000 ledsagere minnes av de ortodokse den 28. desember. Brev som skal ha blitt skrevet av biskopen for å oppmuntre de hellige Indes, Domna, Agape og Theofila, som ble henrettet sammen med dem som fikk skylden for brannen, er ikke autentiske. Keiser Justinian (483-565) bygde en praktfull basilika i marmor og gull over Antimus' grav.2