Den hellige Apollinaris Apologeten (d. ~179)

Den klareste indikasjonen på bølgen av lokale forfølgelser kommer fra et felles brev fra de kristne kommunitetene i Lyon og Vienne i Gallia, som den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) tok med praktisk talt i sin helhet i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica). Kristne der som andre steder ble anklaget (ofte av deres hedenske slaver) for umoral og ateisme. Straffen for sistnevnte forbrytelse var noen ganger døden, noen ganger tvangsarbeid. Apostasi (frafall) sikret benådning, men den offentlige mening heller enn den til individuelle keisere vendte seg mot de kristne, kanskje fordi de var i ferd med å bli mer prominente i det offentlige og det intellektuelle liv. Det ble produsert en flom av spottende anti-kristne taler, pamfletter og bøker, som spente fra den bitende satiren til Lucian av Samostrata til de filosofiske argumentene til Celsus.

De kristne intellektuelle satte i gang et motangrep i form av de apologetiske verkene som karakteriserte andre halvdel av 100-tallet. Den fremste apologeten var den hellige greske filosofen Justin Martyr, som ble kalt «filosofen» og ble martyrdrept i 165. Han rettet rundt 150 en apologi til keiser Antoninus Pius (138-61) og hans sønn Markus Aurelius. Han ble fulgt av Tatian, Athenagoras, den hellige Meliton av Sardis og Apollinaris.

I sine skrifter angrep Apollinaris ulike kjettere, spesielt enkratittene (ekstreme asketer) og montanistene, som også ble kalt katafrygere, ettersom deres opphavsmann Montanus kom fra Frygia. Gjennom ord og handling, lære og skrift avslørte han hyklerne som under skinn av gudfryktighet henga seg til de mest skjendige laster. Han arrangerte rundt 170 eller 171 en synode i Hierapolis hvor Montanus ble utestengt fra kirkefellesskapet.

Apollinaris skrev to bøker mot jødene, fem mot hedningene og to om «Sannheten». Bare fragmenter av hans skrifter er bevart, men de er kjent gjennom omtale, prist av Eusebius (Historia ecclesiastica, IV, 27), den hellige Hieronymus (ca 342-420), Theodoret og andre. Theodoret av Kyrros er en av kirkehistorikerne som fortsatte kirkehistorikeren Eusebius av Caesareas arbeid og dekker årene fra 323 til 428. Forfatteren av Chronicon Paschale på 600-tallet nevner et skrift av Apollinaris om påskefeiringen, og Fozio på 800-tallet nevner en avhandling om barmhjertighet. Noen tilskriver ham Cohortatio ad Graecos, men med lite eller intet grunnlag. Vi vet at biskop Serapion av Antiokia spredte Apollinaris’ verker blant sine troende som de beste våpnene mot datidens feiltakelser.

Apollinaris’ apologia til Markus Aurelius ble skrevet i 177, etter at keiseren i 174 hadde vunnet en seier i Germania da han var omringet av folkestammen kvaderne i Morava og truet av utslettelse. I sitt verk tilskriver han seieren i vesentlig grad tolvte legion, som hovedsakelig besto av kristne. Seieren ble forårsaket både av deres bønner og av deres militære dyktighet, gjennom et mirakuløst regn som først slukket deres tørst og deretter utviklet seg til et tordenvær som blindet og skremte fienden. Apollinaris minnet keiseren om dette og sa at det fikk ham til å gi tolvte legion tittelen «Tordenlegionen». Han tilskriver også keiseren et edikt hvor han erklærer at seieren ble vunnet takket være «regnskyllet som kanskje ble fremkalt gjennom de kristnes bønner».

I virkeligheten ble tittelen Tordenlegionen gitt på keiser Augustus’ tid, og Apollinaris er den eneste kilden for beskrivelsen av seieren, som neppe er den eneste gangen i historien at et naturens lune har blitt hyllet som mirakuløst.

Apollinaris’ skrifter viser at han må ha vært en av de mest fremstående biskopene i Asia på sin tid. Den eksakte datoen for Apollinaris’ død og omstendighetene rundt den er ikke kjent, men han døde trolig i 179, i alle fall før Markus Aurelius i 180.

Det finnes ingen bevis på en tidlig kult, men hans navn ble satt inn i Martyrologium Romanum på slutten av 1500-tallet da det ble revidert av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er 8. januar. Migne tilføyer at han hos grekerne ble feiret den 7. februar, men bollandistene hevder at hans navn ikke forekommer i de greske menologiene. De har ham imidlertid selv den 7. februar, med den begrunnelse at de fleste eldre martyrologiene har ham på denne dagen. I Florarium Sanctorum oppføres den 1. juni begravelsen til den hellige bekjenneren og læreren Apollinaris i Antiochia. Da denne Antiokia i Lilleasia ligger ved grensen til Frygia, er det nærliggende å anta at Apollinaris døde og ble gravlagt i denne byen.