Den hellige Acepsimas av Hnaita og to ledsagere (d. 376)

Den hellige Acepsimas (Acepsimus, Acesimus, Akepsimus, Akepsimos, Aceptismas, Akepsimas, Acepsimos) levde på 300-tallet og var biskop av Hnaita (Honita, Naesson, Naeson) i det vestlige Persia (Assyria). Han residerte i Paka i det vestlige Persia. I de grusomme kristenforfølgelsene under kong Shapur (Sapor) II (309-79) ble han arrestert sammen med mange av sine prester. Myndighetene bestemte seg for å nøye seg med lederen, så de lot de andre arresterte gå, men ikke før de hadde tatt fra dem alt de eide.

Biskop Acepsimas ble derimot trukket for retten i 373, over åtti år gammel. Han ble ført i lenker til guvernøren i Arbela, og der ble han forhørt av dommeren Ardarkh, som var en prest for solguden. Da han ble spurt om hvordan han kunne benekte solens guddom, uttrykte han forbløffelse over at noen ville foretrekke skapningen fremfor Skaperen. For denne uforskammetheten ble han kastet i bakken, pisket og deretter kastet i fengsel.

I mellomtiden ble den syttiårige presten Josef av Beth-catuba og den sekstiårige diakonen Aithala (Aeithalas, Aethalas, Aithalas, Aithalos, Aithales, Aithilahas, Aithalahas, Haifal, Haiphal) av Beth-nudra, som var kjent for sin veltalenhet, hellighet og lærdom, brakt for den samme guvernøren.

Josef svarte på anklagene på samme måte som Acepsimas hadde gjort: At han var en kristen og at han alltid hadde hevdet at solen var en ubesjelet skapning, ikke guddommelig. Dette svaret ga som resultat at Josef ble strukket ut på bakken og slått av ti bødler etter hverandre inntil kroppen var et eneste sår. Da han så hva de hadde gjort med kroppen hans, sa han: «Jeg sender deg den største takk jeg er i stand til, Kristus, Guds Sønn, som har gitt meg denne nåden og tvettet meg med denne andre dåpen i mitt blod, for å vaske bort mine synder». Dette motet tok forfølgerne som en fornærmelse og gjorde dem enda mer rasende, og de mangedoblet sin innsats for å rive kroppen hans i stykker. Etter at de var ferdige med ham, la de ham i tunge lenker og kastet ham i det samme fangehullet som biskop Acepsimas.

Deretter sendte guvernøren bud på Aithala. Guvernøren sa til ham: «Tilbe solen, som er guddommelig, spis blod, gift deg og adlyd kongen, så vil du få leve». Martyren svarte: «Det er bedre å dø for å kunne leve i evighet». Etter dommerens ordre ble hans hender knyttet under knærne, og hans legeme ble festet til en bjelke. I denne stillingen ble kroppen klemt og strukket på mange måter, og etterpå ble han pisket. Hans ben var brukket eller ute av ledd flere steder, og hans kjøtt maltraktert. Da han til slutt ikke var i stand til å stå, ble han båret tilbake til fengselet på noen menns skuldre.

Neste dag ble de alle tre brakt frem igjen og strakt ut på bakken, bundet fast med tau, og deres ben, lår og ribben så klemt og tøyd av staker at lyden av bena som brakk, fylte stedet med skrekk. Men på alle forsøk fra dommeren eller offiserene på å få dem til å gi etter, var deres svar: «Vi stoler på den ene Gud, og vi vil ikke adlyde kongens edikter». Det gikk knapt en dag hvor ikke en aller annen ny tortur ble funnet på og prøvd på dem.

Deretter satt alle tre i en trang celle i tre år mens de ble torturert hver dag. Da kong Shapur II kom til templet for den persiske ildguden i nærheten av Arbela i provinsen Media (gr: Μηδία; gmlpers: Māda) på grensen mellom dagens Iran og Irak, ble de tre brakt for Adarsapor, lederen for alle guvernørene i øst, og flere andre satraper og guvernører som satt sammen med ham i palasset. De tre fangene ble båret dit, for de var ikke i stand til å gå selv, og i sin miserable fysiske tilstand lignet de knapt på mennesker. Bare synet av dem beveget alle som så dem, til medlidenhet og mange til tårer. De bekjente seg modig som kristne og erklærte at de aldri ville gi opp sin tro. Adarsapor sa at han så av deres sår at de allerede hadde lidd, og han brukte både trusler og bønnfallelser for å få dem til å adlyde loven.

Da de tryglet ham om å sette sine trusler ut i livet, sa han til dem: «Døden befrir forbrytere fra smerte, men jeg vil gjøre deres liv så smertefullt som en kontinuerlig død, slik at andre i deres sekt kommer til å skjelve». Da sa Acepsimas: «Du truer forgjeves. Gud, som vi stoler på, vil gi oss mot og utholdenhet». Ved dette svaret glimtet raseriet i øynene til Adarsapor, og han sverget ved kong Shapurs lykke at hvis de ikke straks adlød ediktene, ville han sprinkle deres grå hår med deres blod, ødelegge deres legemer og knuse deres levninger til støv. Acepsimas sa: «Til deg overgir vi våre kropper, og vi betror våre sjeler til Gud. Utfør det du truer med, det er hva vi lengter etter». Tyrannen, med raseriet malt i alle hans trekk, ga ordre om at den ærverdige gamle mannen skulle strekkes ut på bakken, og tretti menn, femten på hver side fikk ordre om å hale og dra i tauene som var festet til hans armer, ben og andre lemmer slik at de kom ut av ledd og nesten ble revet i stykker. I mellomtiden skulle bødler piske hans legeme med en slik grusomhet at kjøttet hans ble ødelagt og revet av mange steder. Under denne behandlingen døde martyren. Det var den 10. oktober 376. Hans lik ble voktet av voktere som var utnevnt til det formålet, men etter tre dager ble hans legeme fjernet i hemmelighet og gravlagt av noen kristne armenere, blant dem en datter av kongen av Armenia, som perserne på den tiden holdt som gisler i Media.

Josef og Aithala gjennomgikk den samme piskingen som biskop Acepsimas, men som ved et mirakel slapp de ut av bødlenes hender i live. Aithala sa til dommeren under sin tortur: «Din mishandling er for mild, øk den så mye du vil». Adarsapor var forbløffet over deres mot og sa: «Disse mennene er ivrige etter tortur som om den var en bankett og er glade i et kongerike som er usynlig». Deretter sørget han for at de ble torturert på nytt slik at alle delene av deres legemer var ødelagt og deres skuldre og armer ute av ledd. Aithala kunne etter denne behandlingen ikke lenger bruke armer og hender, slik at andre måtte løfte maten til hans munn. Adarsapor ga ordre om at hvis de ikke døde av torturen, skulle de bæres tilbake til sitt eget land for å drepes der.

De to martyrene var ikke i stand til å sitte, så de ble bundet på ryggen av dyr og brakt under store smerter til Arbela, mens deres voktere behandlet dem på veien med like lite medfølelse som om de var steiner. Den hellige, rettskafne og velstående kvinnen Yasandocht (Yazdandocta, Jazdundocta). fra Arbela i Hadiabena (Assyria), betalte guvernøren en stor pengesum for å få tillatelse til at de skulle bringes til hennes hus for en kort hvil. Hun pleide deres sår, badet deres kropper med sine tårer og ble svært oppmuntret av deres tro og utholdenhet. De to martyrene ble snart brakt fra hennes hus til fengselet, hvor de vansmektet i seks nye måneder.

Til slutt kom en ny guvernør til denne provinsen, den mest barbariske av menn, og han hadde med seg et edikt fra kongen som ga ordre om at kristne som var dømt til døden, skulle steines av dem som bekjente den samme religion. Nyheten om hans ankomst drev de kristne inn i skogene og ut i ørkenen, slik at de ikke skulle tvinges til å tilsøle sine hender med martyrers blod. Men soldatene der jaktet på dem som ville dyr, og mange ble tatt. De to bekjennerne ble presentert for denne nye dommeren. Josef ble hengt opp etter tærne og pisket i to timer i nærvær av dommeren, som hørte ham tale om oppstandelsen og sa: «I den oppstandelsen, hvordan planlegger du å straffe meg?» Martyren svarte: «Vi blir lært saktmodighet, å gjengjelde det onde med godt og å be for våre fiender». Dommeren svarte: «Vel, da skal jeg møte vennligheten fra deg med det onde som du her mottar fra meg». Til dette svarte martyren: «Da vil det ikke være rom for tilgivelse eller tjenester, og ingen kan heller hjelpe hverandre. Jeg vil be om at Gud må bringe deg til kjennskap til ham i dette liv». Dommeren sa: «Overvei disse tingene i den neste verden, hvor jeg nå skal sende deg. For nå, adlyd kongen». Den gamle mannen svarte: «Døden er hva vi lengter etter».

Da begynte kongen å avhøre Aithala og fikk ham hengt opp etter hælene i lang tid. Han ble til slutt tatt ned, og for å bevege ham til å gi etter, ble han vist en viss manikeisk heretiker som hadde fornektet sin religion av frykt for tortur og drepte maur, som disse heretikerne regnet som ulovlig, ettersom de lærte at insekter og dyr har rasjonelle sjeler. Aithala lå på bakken og ble pisket til han besvimte, og da ble han trukket til side som en hund. En viss magus (prestelig astrolog innen den zoroastriske religionen), kastet av medlidenhet et kappe over hans sår for å dekke hans nakne kropp, og for dette mottok han 200 slag til han besvimte. Guvernør Thamsapor kom til sitt slott Beth-Thabala i det landet og fikk martyrene båret for ham. De fikk ordre om å drikke dyreblod, noe de nektet. En fortalte dem at hvis de ville drikke saften av sprukne røde druer, som folket kunne tro var blod, kunne dette tilfredsstille dommerne. De svarte: «Måtte Gud forby at vi skulle skjule vår tro». Etter en kort konsultasjon dømte Thamsapor og guvernøren dem begge til å bli steinet til døde av de kristne.

Josef ble henrettet i Arbela. Han ble gravd ned i jorden til halsen. Vaktene hadde dratt sammen 500 kristne for hans henrettelse. Den fornemme kvinnen Yasandocht ble brakt dit, og hun ble innstendig presset til å kaste bare en fjær på martyren slik at det kunne se ut som om hun adlød kongens ordre. Men hun motsto resolutt deres trygling og trusler, og hun ønsket å dø sammen med Guds tjener. Mange var imidlertid så svake at de ga etter, og en skur av steiner falt på martyren, noe som gjorde en slutt på hans liv. Da han var død, ble vakter satt til å passe på hans levninger, men de kristne fant en måte å stjele liket den tredje natten under et uvær om natten. Hans martyrium skjedde på fredag etter pinse i 377.

Aithala ble steinet i hjel i Destegerd eller Patrias i provinsen Beth-Nuhadra, og herskeren i det landet, som hadde vært kristen, begikk en nedrig apostasi og ble en av hans mordere den 3. november 377. Maruthas legger til at engler ble hørt syngende på stedet for dette martyriet, og det skjedde mange mirakler. Over hans grav vokste senere et tre som bar helbredende frukter.

Disse tre var de siste martyrene i kristenforfølgelsene under kong Shapur II. Aktene fra deres martyrium er ekte, skrevet ned av den hellige biskop Maruthas av Maiferkat i Mesopotamia (d. ca 415), som nesten var deres samtidige, og nevnt av kirkehistorikeren Sozomen (d. ca 447).

Deres minnedag var 22. april i den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum, men den står ikke i den nyeste utgaven (2004). Deres fest feires med fullt officium av de gresk-ortodokse 3. november, mens de syrisk-ortodokse feirer dem den 2. september. Aithala har i tillegg en egen fest i den gresk-ortodokse kirken den 1. september. I keiser Basilios’ menologium blir festen for biskop Acepsimas feiret den 10. oktober, som var hans dødsdag. I kunsten avbildes biskop Acepsimas som en orientalsk biskop i lenker.

Den førkonsiliære utgaven av Martyrologium Romanum minnet mange andre som led martyrdøden under de samme forfølgelsene, blant annet fem ulike grupper med tittelen «Anonyme martyrer av Persia». Østkirken minnes alle den 22. april, mens de i vestkirken minnes på ulike datoer. (8. februar, 10. mars, 6. april, 22. april og 9. mai).