Den salige Antonio Manzi eller Manzoni ble født rundt 1237 i Padova i regionen Veneto i Nord-Italia. Han kom fra en rik og fremstående familie. Han ble foreldreløs som ung da faren døde. Han ga da straks bort all sin rikdom til de fattige, noe som sjokkerte hans medborgere og familien, spesielt hans to søstre, som dermed ble fratatt medgift.
Siden han ble spottet i gatene i Padova, forlot han byen kledd som pilegrim og slo seg til slutt ned i Bazano nær Bologna for å pleie en syk eldre prest. De tilbrakte tre år der, og begge levde av de almissene Antonius tigget.
Da den gamle presten døde, startet Antonius på en rekke pilegrimsreiser til alle de større sentrene i Europa: Roma, Loreto, Santiago de Compostela, Köln og Jerusalem. Dette ga ham tilnavnet «pilegrimen». Han vandret rundt om i Europa og levde av almisser. Men til slutt vendte han tilbake til Padova, hvor han snart fant ut at han ikke var glemt. Han var like upopulær som før, spesielt hos sine to søstre, som var blitt nonner.
Han ble tvunget til å bosette seg i søylegangen til en kirke utenfor bymuren i Padova, og der døde han i 1267. Det begynte å bli meldt om mirakler ved hans grav, og innbyggerne som hadde plaget ham, søkte nå om å få ham helligkåret. Men paven nektet og sa at én hellig Antonius var nok for Padova. Men hans kult fortsatte, selv om det at han kalles «salig», noe som er uvanlig for middelalderen, indikerer at det ikke var en offisiell kult. Hans minnedag er 1. februar.