Den hellige Arnulf av Mainz (~1100-1160)

Den hellige Arnulf (Arnold von Selenhofen) ble født rundt 1100 (1095?) i Mainz i Tyskland. Han kom fra en ansett tjenestemannsfamilie i Mainz. Han studerte i Paris og ble i 1138 utnevnt av keiser Konrad III (1138-52) til leder for hoffkapellet. Gjennom keiserens gunst ble han prost for Mariaklosteret i Mainz, domkannik i Mainz og erkebiskoppelig kammerherre, og deretter domprost i Mainz. I 1151 utnevnte Staufer-keiseren ham til sin kansler som leder for rikskanselliet. I 1157 begynte han byggingen av en klosterkirke for klosteret Bronnbach, som han bestemte som sin gravplass.

I 1152 kom Fredrik I Barbarossa på den tyske kongetronen (1152-90; keiser fra 1155). Han sto i konflikt med den daværende erkebiskopen av Mainz, Henrik I, og lot ham derfor avsette i juni 1153 av den salige pave Eugenius III (1145-53). Som etterfølger bestemte han sin rikskansler Arnulf, uten å ta hensyn til ønskene til flertallet av presteskapet og kurietjenestemennene i erkebispedømmet. Dermed ble han i 1153 den 59. erkebiskop av Mainz.

Han var handlekraftig og hensynsløs i sin forvaltning av stiftet, og dette samt hans opphøyelse utenfra var årsaken til de stadige konfliktene han hadde med både høyadelige vasaller og byens befolkning. Spesielt anså tjenestemannsslekten Meingot med Mainz’ vicedominus (stattholder) Meingot i spissen, seg som direkte konkurrenter og motstandere av Arnulf. Allerede i 1155 kom det til den første uroen, som imidlertid ble avsluttet av keiser Fredrik I gjennom en rettslig dom.

Men allerede i 1158 kom det til en ny oppstand. Anledningen var Fredriks andre hærtog til Italia, som Arnulf måtte følge ham på. På grunn av den pengenøden erkebiskopen befant seg i, påla Arnulf befolkningen i Mainz en skatt, men den ble oppfattet som et brudd på byens frihetsrettigheter som de hadde hatt siden erkebiskop Adalberts Is tid (1111-37). Derfor motsatte de seg skatten. Derfor måtte Arnulf bryte opp og dra til Italia uten denne inntekten, men han var fast bestemt på å drive den inn etter sin tilbakekomst.

Men i hans fravær overtok hans motstandere herredømmet i Mainz. I spissen for opprørerne sto igjen slektninger av den i mellomtiden avdøde Meingot, som Arnulf hadde innsatt som stattholdere for Mainz i hans fravær. Allerede samme år vendte Arnulf tilbake og inntok byen med makt. I den tro at han igjen var situasjonens herre, forlot han i 1159 igjen byen. Straks reiste opprørerne seg på nytt og ødela det erkebiskoppelige palass. Begge sider, opprørere og erkebiskop, søkte støtte hos keiser Fredrik. Han bestemte seg i desember 1159 for Arnulf og overga opprørerne til erkebiskopens nåde. Opprørerne i Mainz erklærte seg beredt til underkastelse og soning. Erstatningen ble fastsatt i Pavia i februar 1160.

Men da Arnulf på nytt støtte på motstand fra sine fiender i Mainz, forberedte han et væpnet angrep mot byen fra Thüringen og Hessen. Men nye erklæringer om underkastelse fikk ham bort fra disse planene, og han bega seg til klosteret St. Jakob på Jakobsberg utenfor byen (dagens Zitadelle). Men på St. Johannes’ dag, den 24. juni 1160, stormet en opprørt folkemengde klosteret, hvor abbeden var en medsammensvoren av opprørerne, og myrdet Arnulf og hans bror. Lederne kastet deres lik i et gjødselhull. Dermed fikk den vedvarende konflikten mellom erkebiskop og vasaller samt bybefolkningen en voldelig slutt. Arnolds levninger ble berget i hemmelighet etter noen dager og gravlagt i St. Maria ad gradus i Mainz.

Følgene for byen Mainz var fatale. ettersom bispemord ble regnet som en spesielt alvorlig vanhelligelse, holdt keiseren en strafferettssak mot gjerningsmennene. Anførerne, blant dem abbeden, ble forvist. Noen av munkene hoppet av angst for forhørene ut av vinduet i klosteret St. Jakob. Innbyggerne i Mainz ble ekskommunisert. Byen ble fratatt de rettigheter og friheter den hadde fått under Adalbert I, og bymuren ble revet. Men Mainz klarte å vinne Barbarossas gunst tilbake, da den arrangerte pinsefesten 1184 og Jesu Kristi hoffdag i 1186 med suksess.

På grunn av sin voldelige død æres Arnulf som martyr. Hans minnedag er 1. juli. Hos Saussay (Saussayus) blir han regnet blant de hellige, og det virker som om Migne følger ham i dette. Men bollandistene er av ulike grunner mot dette, hovedsakelig fordi han støttet motpave Viktor IV (1159-64) og keiser Fredrik I mot pave Alexander III (1159-81).