Den salige Arnold Julian Nikolas Rèche (1838-1890)

Men foreldrenes ekteskap var ikke lykkelig. Moren led av depresjonsanfall og reagerte sterkt på de savnene deres fattigdom førte med seg. Etter at den yngste datteren Celestine ble født, begynte hun å vandre rundt i landsbyen, og hun presset hele tiden på ektemannen for at han skulle finne henne et bedre sted å bo. Men så mistet hun livsmotet helt og døde. Faren led deretter mye under ensomheten og den dårlige økonomien. Men troen overlevde, og han fikk tilnavnet «seloten» på grunn av sin religiøse nidkjærhet.

Fra han var seks år gammel, gikk Julian på grunnskolen i Landroff, som ble godt sørget for av den rike eieren av en av de lokale vingårdene. Han så ut til å ta etter faren, og sognepresten beskrev ham som «den eneste seriøse eleven» i katekismeklassen, og det varte ikke lenge før den unge mannen ga undervisningen selv. Han var seriøs og arbeidet hardt, en god kommunikator og en hengiven tilhenger av samtidens tradisjonelle religiøse praksis. I en alder av ti eller elleve år ble det nødvendig for ham å forlate skolen og begynne å arbeide, i det minste deltid, for å hjelpe faren med å forsørge familien. Nabofamilien Grueber tok ham inn som en slags ærendsgutt, og alle pengene han tjente, ble gitt til faren for å forsørge brødrene og søstrene.

Etter ti år som altmuligmann på familien Gruebers eiendom, fikk Julian som tyveåring tilbud om jobb som kusk for en velstående familie i byen Raville-Fouligny. Senere flyttet han til Charleville, hvor han mellom 1859 og 1862 arbeidet som muldyrdriver for entreprenøren som sto for byggingen av kirken Notre-Dame Saint-Rémi i byen. Han begynte å vie mer tid til bønn, og han praktiserte temmelig harde legemlige botsøvelser. Han kunne også ses mens han resiterte rosenkransen mens han førte vognene til og fra byggeplassen. Hans kolleger kalte ham «den bigotte» eller «fanatikeren».

Det var i Charleville han kom i kontakt med kongregasjonen «De kristne skolebrødre». Kongregasjonen Brødre av Kristne skoler (Institutum Fratrum Scolarum Christianorum – FSC) er i USA kjent som Kristne brødre og i resten av verden som De la Salle-brødrene. Instituttet ble grunnlagt i Reims i 1680 av den hellige Johannes Baptist de la Salle. Formålet var gratis undervisning av gutter, særlig fra fattige familier, og det var den mest moderne skoleordenen i Kirken. Selv om De la Salle selv var prest, var han nøye med å påse at brødrene ikke ble presteviet, de avla fornybare løfter og ble opplært til lærere for forskjellige oppgaver og typer av elever.

Julian begynte å hjelpe til med de spesielle kveldsklassene som skolebrødrene holdt for lokale tenåringer på søndager, og det synes som om det var dette som fikk ham til å avgjøre at han hadde et kall til å vie sitt liv til religiøs undervisning og opplæring. Han trådte den 13. november 1862 inn i novisiatet til kongregasjonen Frères des Écoles Chrétiennes i Thionville, og den 23. desember samme år mottok han ordensdrakten og fikk ordensnavnet broder Arnold. Etter novisiatet avla han de enkle løftene i 1863, og han gjentok dem hvert år til 1868, da han fikk tillatelse til å avlegge dem for tre år, og den 6. september 1871 avla han sine evige løfter.

I fjorten år, fra 1863 til 1877, underviste han på kostskolen i Rue de Venise i Reims og viste stor varme, godt humør og utrettelig tålmodighet i sin omgang med elevene. Ved siden av heldagsjobb med undervisning fant han tid til private studier, og han perfeksjonerte seg i teologi, matematikk, naturfag og jordbruk, som han underviste i til små grupper av viderekomne studenter. I løpet av denne tiden fikk han den 24. september 1868 sitt diplom som lærer i Paris.

Han tok seg tålmodig av de syke og sårede på begge sider under den fransk-prøyssiske krigen i 1870, da skolebrødrenes skoler i Frankrike ble gjort om til sykehus og brakker. For dette fikk han et bronsekors fra Det internasjonale Røde kors. Imidlertid var han ingen god lærer i klasserommet og fant det svært vanskelig å holde ro blant sine elever. Han arbeidet hardt for å overkomme dette problemet, men det er sagt at han bare lyktes når han underviste i den kristne lære.

Han beskrev ofte seg selv som en engstelig og fryktsom person, som ikke en gang var i stand til å holde kontroll over seg selv, og hans erfaringer i klasseværelset ga ham en dyp følelse av fiasko. Han skrev til en slektning: «Be for meg om at jeg ikke må være fullstendig ubrukelig, at jeg kan utføre alt det gode som Gud venter av meg, at jeg ikke må bli et hinder for det gode arbeidet som brødrene rundt meg forsøker å gjøre». Han begynte langsomt å forbedre seg, og i oktober 1877 fikk han en stilling som var bedre i samsvar med hans evner da han ble utnevnt til novisemester i novisiatet i Thillois, som lå like ved. Dit kom han den 16. november, og det var der han demonstrerte sin virkelige styrke og nidkjærhet i veiledning og opplæring av novisene. Han viste seg å være en dyktig og suksessfull åndelig veileder og innpodet i sine noviser streng overholdelse av regelen og behovet for ydmykhet og daglige ydmykelser.

Av lydighet aksepterte han til tross for sin egen dårlige helse, men den 23. oktober 1890 fikk han en hjerneblødning og døde i La Maison du Sacré-Coeur i Rue de Courlancy 86 i Reims etter å ha mottatt de siste sakramentene. Han ble bare 52 år gammel. Han ble gravlagt på den offentlige kirkegården Cimetière du Nord i Reims, og det ble meldt om flere mirakuløse helbredelser.

Den formelle saligkåringsprosessen ble åpnet i 1938. Den 5. juni 1986 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 26. januar 1987 undertegnet den salige pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 1. november 1987 i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 23. oktober. Hans grav befinner seg nå i Centre B. Fr. Arnoul i Institut Sacre Coeur i Reims.