Den salige Antonius Maria Schwartz (1852-1929)

Den salige Antonius Schwartz (ty: Anton) ble født den 28. februar 1852 i Baden nær Wien i Østerrike. Han ble døpt den 1. mars i sognekirken i Baden. Han var den fjerde av tretten barn, og faren var en lavere statstjenestemann og teatermusiker. Etter grunnskolen i Baden (1858-61) mottok han i april 1861 sin første kommunion, og han ble fermet (konfirmert) den 20. mai 1861 i Wien. Fra 1861 til 1865 var Antonius korgutt (Sängerknabe) og grammatikkstudent i det berømte cistercienserklosteret Heiligenkreuz nær Wien, og i oktober 1865 fortsatte han utdannelsen på Schottengymnasium i Wien, en velkjent benediktinsk latinskole for gutter. Faren døde den 6. februar 1867 mens Antonius fortsatt gikk på skolen, og familien ble rammet av harde tider.

Den 3. oktober 1869 trådte Antonius inn hos piaristene i Krems i Niederösterreich. Kongregasjonen var grunnlagt i 1597 av den hellige Josef Calasanz, som tok seg av gatebarna i Roma og etablerte den første gratis grunnskolen i Europa. I september 1870 ble Antonius sendt til Wien, hvor han ble privatist på Josefstädter Gymnasium. Der tok han den 14. mars 1871 eksamen artium. Men på grunn av Bismarcks Kulturkampf (kampen mellom Kirken og staten) var kongregasjonen truet av opphevelse. Derfor forlot Antonius den 16. mars 1871 kommuniteten etter råd fra sine overordnede, og i oktober 1871 begynte han på erkebispedømmet Wiens presteseminar for å studere til sekularprest.

Den 7. januar 1872 overrakte regens Müller ham Jesu Hjerte-skapularet, og den 8. desember 1873 viet han seg til Maria. Antonius' helse var skjør, og han var ofte henvist til sengen. En alvorlig lungeinfeksjon kort før hans prestevielse gjorde at han ble bedt om å få tatt det vanlige minnebildet, ettersom man ikke trodde han kom til å leve lenge etter prestevielsen. Han ble presteviet den 25. juli 1875 og la da navnet Maria til sitt dåpsnavn. Men familien hadde dårlig økonomi etter farens død, så han måtte leie messeklær og en kalk til sin første messe den 26. juli i De barmhjertige søstres hospitalskapell.

Kirken fordømte arbeiderklassens «moralske hengemyr» og «religiøse fattigdom», men da Antonius spurte erkebiskopen av Wien, kardinal Cölestin Ganglbauer, om han kunne bli fritatt for sine plikter som kapellan for å vie seg til tjeneste for unge lærlinger på heltid, ble hans anmodning avslått. Senere overtalte superioren for De barmhjertige søstre en gruppe av velstående aristokrater til ikke bare å betale den betydelige gjelden p. Antonius hadde pådratt seg i arbeidet for lærlingene, men også å støtte hans arbeid økonomisk i fremtiden. Den 19. mars 1886 begynte han å arbeide utelukkende for lærlingene, og den 31. mai sluttet han offisielt som hospitalssjelesørger.

Den 31. mai 1886 grunnla Antonius også en katolsk lærlingeforening. Lærlingene ble invitert til et godt og sunt måltid på søndag ettermiddag og deretter oppmuntret til å delta i skuespill og å lære musikkinstrumenter. Deretter ba Antonius med dem inntil de gikk hjem. Den første søndagen kom det syv lærlinger, snart var de 70, så 100 og 200. I 1888 fulgte han opp med et «lærlingenes tilfluktssted» i Gebrüder-Lang-Gasse 7, hvor de som kom utenfra Wien kunne ledes og tas vare på. Den 16. mars 1887 fulgte den biskoppelige approbasjonen av Liebeswerk vom hl. Josef Calasanctius. Den 12. august 1887 kjøpte han Calasantiunum i Idagasse 8 (i dag Pater-Schwartz-gasse) i Wiens 15. distrikt. I Idagasse 10 bygde Antonius den første kirken for arbeidere, «Maria, Hilfe der Christen», som ble vigslet den 17. november 1889.

I klosteret Kalasantinum begynte Antonius sitt arbeid sammen med fire medbrødre, og han ledet kongregasjonen til sin død tretti år senere. Han kjempet mot den måten unge arbeidere ble utnyttet på, spesielt som et resultat av lave lønninger, ubetalt overtid og arbeid på søndager og helligdager. Ved å appellere til kristentroen hos håndverksmestere han kjente, kunne han plassere sine lærlinger hos dem og dermed beskytte disse lærlingene mot utnyttelse. Hans mål var den kristne og moralske formasjon av arbeidere, og han grunnla et «Oratorium for lærlinger», som sørget for husly, arbeid og religiøs opplæring for lærlinger som strømmet til Wien fra hele det østerriksk-ungarske imperiet. Han grunnla et lignende oratorium for arbeidere. Han grunnla spareforeninger for arbeidere og fremmet arbeidsløshetsforsikringer. Den 7. desember 1908 ble den utvidede moderhuskirken vigslet.

Selv før pave Leo XIIIs (1878-1903) berømte sosialencyklika Rerum Novarum i 1891 fordømte Antonius Schwartz utnyttelsen av arbeiderne og forsvarte deres rett til å organisere seg og danne sine egne organisasjoner for å beskytte seg og for å videreutdanne seg. Hans engasjement ble politisk eksplosivt da han erklærte sin solidaritet med streikende trikkeførere i 1889 og med snekkere og tjenere i 1905. Han støttet også skreddernes og skomakernes kamp mot de store selskapene.

I 1908 trakk han seg tilbake fra alle offentlige kontroverser. Sosialdemokratene beskyldte ham for å lære lærlingene å ikke stole på egne krefter, mens visse kristne journalister anklagde ham for «sosialdemokratiske tendenser». P. Schwartz møtte motstand også innad i kirken. Kardinal Anton Josef Gruscha, fyrsteerkebiskop av Wien (1890-1911), var generalpreses for Kolpingwerk, som også arbeidet for lærlinger, og han så på kalasantinerne som en konkurrent og ignorerte lenge deres virksomhet. Men kardinalerkebiskop Friedrich Gustav Piffl CRSA av Wien (1913-32), ble en venn av det nye ordensfellesskapet. I juli 1919 ble ordenens første generalkapittel holdt.

Antonius Maria Schwartz døde den 15. september 1929 i moderhuset i Wien i hellighets ry, 77 år gammel. Han ble gravlagt den 21. september på kirkegården Hietzinger. Den 23. november ble hans legeme imidlertid overført til den kirken han selv hadde bygd og bisatt foran høyalteret. Tyve år senere, i desember 1949, innledet erkebispedømmet Wien saligkåringsprosessen. Ved hans død hadde ordenen 72 medlemmer. Kalasantinerne er en av de få presteordenene i Østerrike som fremdeles har tilstrekkelig rekruttering til å kunne opprettholde sin virksomhet på samme nivå som før.

Den 6. april 1995 ble hans «heroiske dyder» anerkjent og han fikk tittelen Venerabilis («Ærverdig»). Den 21. april 1998 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn. Han ble saligkåret av paven den 21. juni 1998 på «Helteplassen» (Heldenplatz) i Wien sammen med de salige Jakob Kern og Maria Restituta Kafka under pavens besøk i Østerrike. Hans minnedag er dødsdagen 15. september, men 17. september neves også.