Den hellige Arnulf av Soissons (~1040-1087)

Den hellige Arnulf (Arnulfus, Arnulphus, Arnoldus; fr: Arnoul; fl: Arnout) ble født rundt 1040 i landsbyen Tiegem (Tieghem) nær Oudenaarde (fr: Audenarde) i den nåværende provinsen Vest-Flandern i den flamske delen av Belgia. Han kom fra en fornem fransk adelsfamilie, og hans foreldre het ifølge legenden Fulbert og Meinsinde. Arnulf viet seg først til krigstjeneste som ridder, og det heter at han kjempet med ære som ridder for de franske kongene Robert II den Fromme (996-1031) og Henrik I (1031-60), selv om altså Robert døde før Arnulf ble født (noen kilder angir fødeåret 1010).

Men snart følte han seg kalt til en edlere kamp og bestemte seg for å vie seg fullstendig til Gud. Derfor dro han til Frankrike, hvor han i 1060 avla løftene som benediktinermunk (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i klosteret Saint-Médard i Soissons i departementet Aisne i regionen Picardie i Nord-Frankrike under abbed Reinaldus. Hans eksempel ble fulgt av mange andre fremtredende menn. En tid senere, etter at eneboeren Grembold (Ereboldus) døde i hans armer, fikk han abbedens tillatelse til å leve som inkluser (lat inclusio = innesperring), det vil si frivillig innemurt munk, i Grembolds trange celle ved klosteret. Der viet han seg til bønn og bot i tre år, levde på byggbrød og vann og hadde minimal kontakt med utenverdenen.

Munkefellesskapet var alt for slapt allerede da han trakk seg tilbake til sin celle, og i hans fravær hadde det hensunket enda mer i verdslighet og simoni. Etter abbed Reinaldus’ død ble en ond munk ved navn Pontius gitt ansvaret for klosteret av kong Filip I av Frankrike (1060-1108). Resultatet var at regelen i klosteret ble mer og mer avslappet, og nesten alle ornamenter ble solgt. Munkene spurte derfor biskop Theobald av Soissons om han ville oppnevne en annen abbed og avsette Pontius fordi han ikke var en hyrde, men en tyrann. På anmodning av kongen ba biskopen Arnulf om å erstatte Pontius. Dette skjedde i 1076, etter at han hadde levd som eneboer i tre år. Han prøvde å få slippe, og legenden forteller at han forsøkte å flykte fra huset, men at en ulv stengte veien for ham og tvang ham til å vende tilbake. Men han regjerte ikke lenge, for da kong Filip I forlangte at han skulle dra i krigen med ham, gikk han av som abbed og trakk seg tilbake til ensomheten igjen. Han oppnevnt i sitt sted en viss Gerardus, en lærd og klok mann.

Men det var mange misforhold i bispedømmet, og han var trolig ikke så dyktig som politiker eller administrator, og kanskje det var skarp selvinnsikt snarere enn ydmykhet som hadde gjort ham uvillig til å akseptere embetet. Etter mindre enn to år ble han drevet bort fra bispestolen av en inntrenger, uten at vi kjenner sammenhengen. Han fryktet at han selv bar noe av skylden for dette, og derfor nedla han sitt embete i stedet for å kjempe for å vinne bispestolen tilbake. I stedet trakk han seg på nytt tilbake til ensomheten. Han grunnla det berømte benediktinerklosteret Saint-Pierre i Aldenburg (Oudenbourg) ved Brugge/Bruges i Flandern.

På vei til Flandern, hvor han var tilkalt for å stifte fred, ble han overfalt av en sykdom, og han døde den 15. august 1087 i klosteret Aldenburg, som han selv hadde forutsagt. Det skjedde mirakler ved hans grav, og de ble undersøkt og godkjent av et konsil i Beauvais i 1120. På konsilet skal den daværende biskopen av Soissons ha vist en biografi om Arnulf til forsamlingen og krevd at hans legeme skulle skrinlegges i kirken. Han erklærte at hvis legemet til hans forgjenger hadde vært i bispedømmet, ville det ha blitt brakt fra kirkegården og inn i kirken for lengst. Følgelig ble hans relikvier overført til kirken St. Peter i Aldenburg året etter.

Arnulfs minnedag er vanligvis dødsdagen 15. august, som i Martyrologium Romanum, men noen kilder (blant dem Butler's Lives of the Saints) oppgir 14. august. I bispedømmet Brugge feires han den 16. august. Han blir gjerne avbildet som biskop, men ofte fremstilles han som eneboer sammen med en ulv. I Flandern æres Arnulf av ølbryggere som deres skytshelgen. Om det er den riktige Arnulf det er snakk om, er usikkert, for også den hellige Arnulf av Metz i Lorraine hevdes å være ølbryggernes skytshelgen. I et gammelt trykk av Arnulf fra Tiegem er han avbildet som biskop med mitra og stav. Ved siden av ham er en bryggekjel som han velsigner, mens det i bakgrunnen vises humleranker, den grunnleggende ingrediens i øl. I alle flamske bryggerier vil man finne en statue av St. Arnulf, og de pleide å bruke litt vann fra St. Arnulfs kilde i Tiegem i det første brygget for å oppnå godt øl.

I bøkene brukes navnene på hellige ved navn Arnulf og Arnold om hverandre. På den tiden var det alltid slik at de som var døpt Arnold, også ble kalt Arnulf og vice versa.