Men snart merket han at hans kall gikk mot en geistlig løpebane. Dette passet bra med ønskene til hans onkel Arnold de Solminihac, som var augustinerkorherre (Canonicus Augustinianus - CanAug) og siden 1583 hadde hatt det innbringende vervet som abbed for klosteret Notre-Dame de Chancelade ved Périgueux. Han ønsket at en av hans slektninger skulle overta embetet etter ham. Han hadde allerede prøvd å få tre andre nevøer interessert, men alle avslo.
Men Alanus gikk med på onkelens forslag i tillit til at dette var i overensstemmelse med Guds vilje. Dermed ble han augustinerkorherre på grunn av nepotisme og hadde allerede utsikter til et innbringende abbedembete. Men som det var tilfelle med den hellige Karl Borromeus, viste det seg i dette tilfellet å komme noe svært positivt ut av nepotismen. Da Alanus var tyve år gammel, trådte han i 1613 inn i klosteret i Chancelade. Han dro til Cahors for å få den nødvendige akademiske utdannelsen, først i sivilrett og kirkerett. Deretter begynte han på novisiatet i det klosteret han var tiltenkt å lede.
Den 28. juli 1616 avla han sine tidsbegrensede løfter, den 17. september 1616 ble han viet til subdiakon, den 25. mars 1617 til diakon og den 22. september 1618 til prest. Fra 1618 til 1622 var han i Paris for å supplere sin mangelfulle presteutdannelse. I disse årene hørte han fremtredende professor ved Sorbonne og fikk kontakt med betydelig menn i det åndelige liv, som den hellige Vincent av Paul, Olier som grunnla Saint-Sulpice og Charles Faure, som var en av reformatorene blant augustinerkorherrene. I Paris hørte han også berømte predikanter som den hellige Frans av Sales, som holdt fasteprekenene i Paris i 1619.
I oktober 1622 vendte Alanus tilbake til Chancelade. Umiddelbart før han overtok embetet som abbed, gjennomførte han 30 dager med åndelige øvelser. Deretter gikk han løs på arbeidet i Chancelade, som var nede i en dyp krise. I selve klosteret bodde det bare en korherre, mens et par andre levde i filialer. Den 6. januar 1623 mottok han abbedvielsen. I 1623 innførte Alanus nye statutter i sitt kloster, som han selv hadde skrevet ord for ord og som i vesentlige punkter inneholdt alt som var nødvendig for en ekte reform av klosteret. Gradvis innfant det seg også flittige noviser, som abbeden selv med stor iver deltok i den åndelige formasjonen av.
Stadig gikk det fremover med klosteret, som ble et av Frankrikes mest blomstrende. Det fikk påvirkningskraft også på andre ordener, og menn som Vincent de Paul priste det høyt. Klosterets anseelse gjorde at abbeden fikk alle mulige oppgaver og verv i Kirken i Frankrike, blant annet ble han visitator av menge forskjellige klostre, ikke bare i hans egen orden. To ganger var han ønsket som biskop. I 1628 ville biskop Jean Jaubert de Barrault av Bazas trekke seg som biskop til fordel for abbed Alanus, og i 1636 ble han tilbudt bispedømmet Lavaur. Men av beskjedenhet avslo han og ville ikke la sitt reformerte kloster i stikken.
Men senere i 1636 ble han utnevnt til biskop av Cahors på foranledning av selveste kardinal Richelieu på vegne av kong Ludvig XIII (1610-43), og denne gangen kunne han ikke avslå. Han fikk imidlertid tillatelse til de første årene å fortsette som abbed av Chancelade. Han ble bispeviet den 27. september 1637 i kirken Sainte-Geneviève i Paris av erkebiskopen av Toulouse. Fra sitt reformkloster hentet han åtte spesielt ivrige korherrer og ga dem viktige oppgaver som sine medarbeidere i ledelsen av bispedømmet Cahors.
De neste 22 årene reformerte Alanus sitt bispedømme fra grunnen av i henhold til ånden fra konsilet i Trient og inspirert av Karl Borromeus. Han stimulerte presteskapet og styrket tro og moral i folket og gikk svært bevisst mot jansenismen. Han opprettet sykehus og barnehjem og innkalte prestekonferanser og folkemisjoner. Sitt store og folkerike bispedømme med 800 sogn visiterte han grundig ni ganger. Allerede den 21. april 1638 åpnet han en bispedømmesynode som skulle bli fulgt av flere reformsynoder.
Selv levde han beskjedent, ydmykt og forbilledlig på alle måter og var et forbilde på nestekjærlighet. Han regnes som en av de store reformatorene blant augustinerkorherrene og som en av de betydeligste reformbiskopene i Frankrike. Han var fullstendig fri for egeninteresse og ærgjerrighet, og også for gallikanisme, for han var trofast og lydig mot Peters etterfølger i Roma. Han opprettet i 1642 det første tridentinske presteseminaret i hele Frankrike.
Han døde den 31. desember 1659 i Mercuès nær Cahors. Han ble saligkåret den 4. oktober 1981 av pave Johannes Paul på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 31. desember, men 3. januar nevnes også.