Den hellige Arnulf av Toul (d. 871)

Den hellige Arnulf (Arnold; fr: Arnoul, Arnould) ble født en gang på 800-tallet i Orléans i Frankrike. Da keiser Ludvig I den fromme (sønn av Karl den store) døde i 840, ble frankerriket delt mellom hans tre gjenlevende sønner i henhold til frankisk skikk. Sønnen Pipin var død allerede i 838. Ludvigs eldste sønn Lothar I (840-55) fikk keisertittelen og overherredømmet samt midtdelen av riket, Italia og kongeriket Raetia.

Men i 843 ble en ny deling foretatt gjennom avtalen i Verdun, hvor det frankiske territoriet ble delt i tre deler. Francia Occidentalis (vestfrankerriket) gikk til de to andre brødrenes halvbror, Karl II den skallede (843-77), fikk den franske vestdelen av riket. Francia Orientalis (østfrankerriket) gikk til Ludvig den tyske (843-76). Francia Media (midtfrankerriket), den sonen som strakte seg fra Nederlandene til Italia, gikk til keiser Lothar I, som hadde lagt til sin krone en landstripe fra Burgund til Nederland, inkludert det karolingiske stamlandet med Aachen.

Dette Francia Media ble i 855 delt av Lothar mellom hans to sønner. Den eldste av de to, Ludvig II, fikk Italia og keisertittelen. Hans bror Lothar II fikk den nordlige delen, som fra da av var kjent som Lothars kongerike, eller Lotharingia. Området fikk senere navnet Lorraine (ty: Lothringen), som grevskapet Toul var del av.

Arnulf ble i 847 utnevnt til den 28. biskop av det gamle bispesetet Toul i departementet Meurthe-et-Moselle i regionen Lorraine etter biskop Frothar (fr: Frothaire) (814-46), og dette embetet hadde han til sin død. Keiser Lothar I var sympatisk innstilt til valget av biskop Arnulf. Han var spesielt glad i Arnald, hans far, og sendte ham ved flere anledninger til denne provinsen i egenskap av palassgreve, for å kontrollere dommene til de ordinære dommerne. Men den interesse som keiseren viste Arnulf, hindret ham ikke fra å overta klostrene Saint-Èvre, Saint-Germain og St. Martin, som tilhørte kirken i Toul, og gi sekulære herrer kontroll over dem.

Arnulf kunne ikke tåle denne despotiske handlingen, så han dro til keiseren i klosteret Prüm i bispedømmet Trier i 855, hvor keiseren hadde trukket seg tilbake for å ikle seg ordensdrakten. Biskop Arnulf viste ham med kraft uretten i hans oppførsel mot kirken i Toul, og fikk ham til å føler forpliktelse i sin samvittighet til å gjøre det godt igjen. Lothars følelser hadde nå tatt en ny retning og han lot seg lett overtale, og han lovte å anbefale til sin sønn i sitt testamente å gi tilbake de tilranete klostrene. Dette løftet ble ikke oppfylt før tre år etter keiserens død i 855.

Under Arnulfs episkopat ble det i 860 holdt et konsil i det tidligere kongelige palasset i Tusey nær Vaucouleurs, som besto av 57 biskoper, som representerer de fjorten provinsene i statene til kong Lothar og Karl den skallete.

Keiser Lothar Is sønn kong Lothar II av Lorraine (855-69) hadde levd sammen med sin konkubine Waldrada helt fra ungdomsårene. Men da han kom til makten, inngikk han av politiske grunner ekteskap med Theutberga, søster av greve og abbed Hubert av Saint-Maurice. Men da ekteskapet ble barnløst, forstøtte kongen i 862 sin rettmessige hustru etter falske anklager om at hun hadde begått incest med broren og foretatt en abort for å skjule frukten av forholdet. Selv om Theutberga besto en prøve med kokende vann, ble hun presset til å skrive under en tilståelse.

Kong Lothar II, arving til kongeriket Lorraine, som bar hans navn, bevarte først et godt vennskap med biskop Arnulf da han støttet den gruppen prelater som godkjente kongens skilsmisse fra sin dronning Theutberga. Men da Arnulf, skremt av truslene fra paven, hadde trukket tilbake alt det han hadde bestemt sammen med sine kolleger i Metz og i Aachen (Aix-la-Chapelle) og ble en fast og frittalende motstander av kong Lothar IIs skilsmisse, ble Lothar hans fiende, og han tok tilbake eiendommer som han tidligere hadde gitt til ham etter ordre fra sin far.

Lothar giftet seg med Waldrada, som allerede hadde født ham tre barn, og Lothars fatale lidenskap for henne forstyrret freden i kirken i Lorraine gjennom hele kongens liv. Den uskyldige og rettmessige dronningen henvendte seg til paven med bønn om hjelp. Men de underdanige frankiske biskopene sto på pinne for Lothar, så på en synode i Aachen den 29. april 862 godkjente de skilsmissen. Paven kasserte deres dom og innkalte en ny synode i Metz i juni 863. Der deltok pavelige legater, men de lot seg kjøpe med bestikkelser, og synoden ratifiserte Lothars nye ekteskap.

Men etter at den hellige pave Nikolas I den Store (858-67) grep inn, ble Lothar tvunget til å gi etter og bli forsonet med sin rettmessige hustru, i det minste midlertidig. Til slutt ble det enighet i Attigny om at Lothar skulle ta tilbake Theutberga. For å vise en mer slående forsoning for folkets øyne, ville kongen og dronningen, hans hustru, vise seg offentlig sammen i det offentlige officiet på dagen for feiringen av Jomfruens opptakelse i himmelen. Seremonien fant faktisk sted i kapellet i palasset i Gondreville, den pavelige legat Arsène feiret pontifikalmesse og Lothar og Theutberga var til stede i stor pomp, kledd i sine kapper og med kroner på hodet. Denne forsoningen var ikke det minste oppriktig, og Lothar fortsatte arbeidet med sin skilsmisse til han døde fire år senere, i 869. Det skjedde i Piacenza, på vei tilbake fra sin reise til Roma. Lothar II etterlot seg sønnen Hugo med Waldrada. Men han ble erklært illegitim, så rettslig sett døde Lothar uten etterkommere.

Kong Karl den skallete hadde ikke før hørt nyheten om sin nevøs død, før han dro i all hast til Attigny og derfra til Yerdun, hvor biskopen av Toul hyllet ham og tilbød sine tjenester. Karl fortsatte sin vei til Metz, og i denne byen ble han mottatt av en stor forsamling av prelater, som kronet ham til konge av Lorraine den 9. september samme år. Den berømte erkebiskop Hinkmar av Reims sto for kroningsseremonien, og biskop Arnulf av Toul resiterte for kongen den tredje bønnen før messen. Biskop Arnulf bivånet kroningen av Karl den skallete i Metz i 869 sammen med seks andre biskoper.

Pave Hadrian II (867-72) og kong Ludvig den tyske protesterte mot oppførselen til Karl den skallete, som hadde latt seg tildele Lothar stater på bekostning av de andre arvingene etter kong Lothar II. Ludvig forkynte for sin halvbror gjennom sine ambassadører at han måtte gi avkall på Lorraine eller forberede seg på krig. Disse truslene fikk Karl til å samtykke til et møte hvor brødrene behandlet delingen av riket. Det fant sted i Mersen ved elven Meuse i august 870.

Lothars kongerike ble delt mellom hans to onkler, Karl den skallete og Ludvig den tyske. Ludvig fikk områdene øst for Rhinen og Weser. Etter hvert ble de kalt med den latinske betegnelsen Germania. Karl fikk Vest-Franken, landene vest for Rhône, Saône, Maas og Schelde. Riket gikk etter hvert under navnet Francia. Denne delingen la grunnlaget for de moderne statene Frankrike og Tyskland. Kongen av Frankrike fikk i sin del av «byttet» byen Toul og landet rundt, Verdun, Scarponne, klosteret Saint-Mihiel, Barrois og Portois, inkludert Port, nå Saint-Nicolas, som var hovedstaden. Trier, Metz, Remiremont, Saint-Dié og klostrene Étival, Bonmoutier og Moyenmoutier, tilfalt den tyske kongen.

Arnulf døde i 871 og ble gravlagt i klosteret Saint-Èvre. Han ble etterfulgt som biskop av Arnald (872-94). Hans minnedag er 15. november. En fest for alle hellige biskoper i Toul ble feiret i bispedømmet Nancy og Toul den 4. september. frem til 1955 (Commemoratio omnium Ss. Episcoporum Ecclesiae Tullensis). Men ved den omfattende kalenderreformen i bispedømmet i 1955, ble de fleste hellige biskopene av Toul fjernet fra den liturgiske kalenderen i likhet med kjente helgener som de hellige Genovefa (fr: Geneviève) (ca 422-ca 500) og Klothilde (fr: Clotilde) (ca 474-545). Også festen for alle biskopene forsvant.