Vår Frue av Knock (1879)

I Storbritannia fikk The Catholic Emancipation Act av 1829 offisielt slutt på forfølgelsen av katolikker i landet, men forfølgelsen av katolikker i Irland fortsatte. På 1800-tallet opplevde den grønne øya flere ganger at potetavlingene sviktet, inkludert den store hungersnøden, sammen med dødelige angrep av tyfoidfeber. Den irske befolkningen og deres barn sultet, og i denne situasjonen ble katolikker bestukket med løfte om mat eller penger hvis de ville falle fra sin gamle tro og gå over til den anglikanske kirken. Men med stor heroisme holdt de fleste irske katolikker fast ved sin tro.

Grevskapet Mayo på vestkysten i Irland var senter for en region som hadde lidd mye på 1870-tallet. Hungersnød og økonomisk kaos forårsaket av tvangsutkastelser hadde startet enda en bølge av irsk utvandring. Det var i denne situasjonen at Maria viste seg i området, åtte år etter åpenbaringen i Pontmain i Frankrike (17. januar 1871). De to åpenbaringene har visse likhetstrekk, som at de fant sted om kvelden og varte i bare rundt tre timer, og i begge åpenbaringene ble det ikke sagt et ord.

På en regntung torsdag kveld den 21. august 1879 klokken åtte om kvelden så den 45-årige Mary McLoughlin, husholdersken til sognepresten i kirken St. Johannes Døperen i den lille landsbyen Cnoc Mhuire (engelsk: Knock) i grevskapet Mayo, til sin forbløffelse at den sørlige gavlveggen på kirken var badet i et mystisk lyshav. Foren veggen sto tre skikkelser som hun trodde var erstatninger for noen steinstatuer som var ødelagt i en storm. Hun skyndte seg gjennom regnet til huset til sin venninne, enken Margaret Byrne og hennes familie.

Etter en halv time bestemte Mary seg for å gå hjem igjen, og Margarets 29-årige datter Mary Byrne gikk med på å følge henne hjem. Da de gikk forbi kirken, så de den forbløffende visjonen helt tydelig. Der sto Jomfru Maria sammen med de hellige Josef og Johannes evangelisten. Marias skikkelse var i naturlig størrelse, mens de andre syntes å være mindre. De sto et stykke fra gavlveggen og syntes å sveve rundt en halvmeter over bakken, og hver av dem beveget seg av og til mot seerne, så bort fra dem igjen. Jomfru Maria var kledd i hvite klær med en strålende krone på hodet. Der hvor kronen berørte pannen hennes, bar hun en vakker gyllen rose i full blomst. Hun ba med øynene og hendene løftet mot himmelen. Josef bar hvite klær, sto på Marias høyre side og var vendt mot henne i en holdning av respekt. Johannes var kledd i hvite klær, sto på Marias venstre side og minnet om en biskop med en liten mitra. Det så ut som om han prekte, og han hadde en åpen bok i venstre hånd. Bak dem og litt til venstre for Johannes var et enkelt alter, hvor det var et kors og et lam, og rundt alteret svevde flere tilbedende engler.

Mary Byrne løp for å varsle sin familie mens Mary McLoughlin sto og så på åpenbaringen. Mary kom tilbake med sin tyveårige bror Dominick Byrne, som arbeidet som assistent for erkediakonen. Kort etter sendte hun sin åtteårige niese Catherine Murray, som bodde hos dem, tilbake for å hente hennes mor Margaret Byrne og hennes søster Margaret Byrne (21). Familien Byrne varslet noen av sine naboer. Dominick løp til huset til sin fetter, som også het Dominick Byrne, og han kom sammen med den trettenårige gutten Patrick Hill, tjeneren John Durkan (24) og den seksårige John Curry. Dominick Byrne varslet også huset til Patrick Byrne (16), som kom og så åpenbaringen.

Mary Byrne gikk til huset til Judith Campbell (22), som også var vitne til åpenbaringen, og det samme gjorde den 75-årige Bridget Trench, som ga en livfull skildring av åpenbaringen på irsk. Patrick Hill bevitnet senere at skikkelsene var livfulle, men snakket ikke til seerne. Hvis tilskuerne gikk nærmere, trakk skikkelsene seg nærmere gavlveggen. Patrick fortalte at han kom nær nok til å lese noen ord i boken som Johannes holdt. Bridget Trench gikk nærmere for å kysse jomfruens føtter, men skikkelsen syntes alltid utenfor rekkevidde.

Åpenbaringen ble bevitnet av i alt femten personer, for to andre personer så dem også, selv om de ikke forsto deres betydning før senere. Mrs Hugh Flatley (44), som tilfeldigvis passerte kirken klokken 8, trodde at sognepresten «hadde utsmykket kirken og fått noen vakre statuer utenfor». Patrick Walsh arbeidet på sin eiendom rundt klokken ni, rundt en kilometer fra kirken, og han så et strålende lys ved sørgavlen av kirken.

Tilskuerne sto og så på åpenbaringen i øsende regn i to timer mens de resiterte rosenkransen. Selv om vitnene som sto foran gavlen var søkkvåte, falt det ikke noe regn i retning mot gavlen. De kjente på bakken med hendene etterpå, og den var fullstendig tørr i likhet med gavlveggen. Andre landsbybeboere som ikke var til stede, meldte om er svært sterkt lys som lyste opp området rundt kirken. Etter to timer forsvant åpenbaringen. Sognepresten, erkediakon Cavanaugh [Kavanagh], kom ikke ut, noe som var en skuffelse for de fromme landsbybeboerne.

Neste dag gikk en gruppe av innbyggerne for å treffe presten, som aksepterte deres rapport som genuin. Han skrev til sin erkebiskop i Tuam, som Knock tilhørte, dr. John MacHale. Kirkens reaksjon på disse hendelsene var typisk nok svært forsiktig. Det ble nedsatt en kommisjon for å samle vitnesbyrd fra dem som hevdet å ha sett åpenbaringen. Bispedømmets hierarki var ikke overbevist, og noen av kommisjonens medlemmer latterliggjorde de visjonære og hevdet at de var offer for en svindel arrangert av den lokale protestantiske konstabelen! Men kommisjonens endelige dom var at vitenmålene fra vitnene som helhet var troverdige og tilfredsstillende.

Men vanlige folk var ikke skeptiske, og ettersom nyheten om åpenbaringen spredte seg, kom tusenvis av pilegrimer til stedet med sine syke. Det ble snart meldt om mirakuløse helbredelser i forbindelse med kirken i Knock. De som hevdet å være helbredet, etterlot seg krykker og stokker på stedet, og mange av dem ble hengt opp på veggen. Pilegrimer tok med seg gips og mørtelbiter fra åpenbaringsveggen som relikvier i 1879 og i 1880-årene. Høsten 1880 ble det reist en statue av Vår Frue av Knock der hvor hun var blitt sett under visjonen. Lignende «åpenbaringer» på den samme kirkeveggen ble rapportert den 9. februar og 25. og 26. mars 1880, men de skyldtes nesten helt sikkert religiøst hysteri.

Den første helbredelsen skjedde ti dager etter åpenbaringen, da en jente som var født døv, plutselig fikk hørsel da hennes foreldre tok henne med på pilegrimsreise til Knock. I 1882 besøkte erkebiskop John Joseph Lynch av Toronto sognet og hevdet at han var blitt helbredet av Jomfruen av Knock. På slutten av 1880 var det rundt 300 helbredelser, tilsynelatende mirakuløse, som var registrert i sogneprestens dagbok. En av pilegrimene som hadde blitt helbredet kort etter åpenbaringen, bevitnet flere år senere at han hadde sett så mange som et halvt dusin pilegrimer samtidig bli helbredet eller oppnå forbedringer i sin tilstand.

Med tiden døde mange av vitnene, men Mary Byrne giftet seg, fikk seks barn og levde hele livet i Knock. Da hun ble intervjuet igjen i 1936 i en alder av 86 år, var ikke hennes rapport noe endret i forhold til den første rapporten hun ga i 1879. Et register over påståtte helbredelser og andaktsmateriale ble samlet til 1936. På det tidspunktet autoriserte erkebiskop Gilmartin av Tuam utgivelsen av en pamflett som støttet andakt for åpenbaringen i Knock. Med tiden fikk Knock mer og mer offisiell støtte fra Kirken, noe som kulminerte med pave Johannes Paul IIs (1978-2005) personlige valfart i 1979 i anledning hundreårsjubileet for åpenbaringen. Dette ga inspirasjon til en enda større hengivenhet for helligdommen samtidig som besøket ga et godkjenningsstempel fra Vatikanet.

Symbolismen med lammet, korset og alteret har blitt sett på som å peke til Kristi offerdød og messen, og likevel var disse bak Maria i åpenbaringen i Knock, noe som antydet at fokus var på henne og hennes rolle som megler. Knock var på mange måter forskjellig fra andre anerkjente Mariaåpenbaringer. Den første forskjellen er antall skikkelser i åpenbaringen, for Jomfru Maria åpenbarer seg som oftest alene. Den andre forskjellen er mangelen på et verbalt budskap, for i alle andre åpenbaringer kommer Maria med en anmodning eller en advarsel. En annen forskjell er det store antall mennesker som så åpenbaringen, for den typiske åpenbaringen blir ikke sett av mer enn fem mennesker. Den siste forskjellen er at åpenbaringen var svært kort. Den skjedde bare en gang og varte i to timer, mens vanligvis skjedde åpenbaringer i serier. Alle disse forskjellene har fått noen til å tvile på at hendelsene i Knock i det hele tatt fant sted.

Det irske folket har siden sin omvendelse til kristendommen hatt en spesiell sterk hengivenhet til Maria, noe de mottok fra den hellige Patrick. Men det irske folket har alltid forstått at det ikke er noe guddommelig med Vår Frue, hun er ikke Gud. Den salige Jomfru Maria er et menneske, en søster av menneskeheten så vel som mor. Men hun er mor til Jesus Kristus, som både er menneske og Gud. Derfor er Maria Guds mor. Hun har ingen makt i seg selv, men hun har blitt tatt opp til himmelen for å være hos sin sønn. Noen ganger kommer hun til jorden som en himmelsk budbringer, sendt av sin sønn, og hun viser seg da for noen mennesker. Når Jomfru Maria snakker, kommer hun ikke med noen nye budskap, ikke noe som ikke finnes i Bibelens lære om Jesus. Maria representerer ham for oss, og hun formaner oss til å sørge over våre synder, å angre og å vende oss til Gud.

Kirken undersøkte offisielt åpenbaringen i Knock i 1879 og igjen i 1936. Det ble funnet at vitnene var pålitelige og at åpenbaringene ikke inneholdt noe som var i strid med troen. Fire paver har æret Knock. Pave Pius XII (1939-58) velsignet banneret fra Knock i Peterskirken og dekorerte det med en spesiell medalje på Allehelgensdag i 1954. Det var det marianske år, og på denne dagen kunngjorde paven den nye festen for Marias dronningverdighet. Den salige pave Johannes XXIII (1958-63) ga et spesielt lys til Knock på Lysmesse (Herrens fremstilling i tempelet) i 1960. Han hadde alltid betraktet Knock som et av de mest fremstående helligdommer for Vår Frue. Pave Paul VI (1963-78) velsignet grunnsteinen for basilikaen Our Lady, Queen of Ireland den 6. juni 1974. Pave Johannes Paul II (1978-2005) foretok en personlig valfart til helligdommen den 30. september 1979. Han talte til de syke og pleierstaben, feiret messe, etablerte helligdommens kirke som basilika, ga et lys og en gullrose til helligdommen og knelte til slutt ned i bønn ved veggen der åpenbaringen skjedde.

Landsbyen Knock ble forvandlet av de tusener som kom for å minnes åpenbaringen og be om helbredelse for seg selv eller andre. Stedet er i dag et større valfartsmål og Irlands nasjonale Mariahelligdom. Den salige Mor Teresa av Calcutta besøkte helligdommen i juni 1993. Halvannen million mennesker besøker helligdommen hvert år. Den lokale kirken ble snart for liten til å huse folkemassene. I 1976 ble det reist en ny kirke, Our Lady Queen of Ireland, med mer enn 2.000 plasser. I 1994 ble det reist tre statuer i naturlig størrelse av Vår Frue, Josef og Johannes. Minnedagen feires den 17. januar på årsdagen for åpenbaringen.