Den hellige Auxentius ble født i Syria, øyensynlig som sønn av en perser ved navn Addas. Han ble soldat i livgarden til keiser Theodosios II den Yngre (408-50), som gikk inn for den monofysittiske lære. I løpet av sin militærtjeneste hadde Auxentius lært mange eremitter å kjenne, så han bestemte seg for selv å vie seg til det eremittiske liv. Han slo seg ned i Bitynia i det nordvestre Lilleasia (dagens Tyrkia), i ørkenfjellene overfor prinseøya Oxia i Bosporos (dagens Heybeli Adaim), rundt tolv kilometer fra Konstantinopel.
Han fikk ry for hellighet, og mange mennesker kom for å konsultere ham i åndelige spørsmål. Men han synes også å ha vært mistenkt for monofysittisme, den doktrinen som stammer fra den ansette og innflytelsesrike arkimandritten i Konstantinopel, Eutykios (ca 378-454), og som hevdet at Kristi to naturer ved inkarnasjonen er smeltet sammen til én, guddommelig natur. Det ble læren om Kristi ene sanne natur, kalt monofysittismen (av monos = ene og fysis = natur).
Dette synes å være grunnen til at Auxentius ble innkalt til det fjerde økumeniske konsil i Kalkedon rett overfor Konstantinopel i 451. Der ble Eutykios fordømt og avsatt, men Auxentius renvasket seg for mistankene for keiser Marcian (450-57) og gikk fri.
Kirkehistorikeren Sozomen skriver om Auxentius' rene liv og grunnfaste tro. Han bygde en ny eneboerhytte i skråningene til fjellet Skopa (Siope) nær Kalkedon, og resten av sitt liv viet han til botsøvelser og instruksjon av det stadig voksende antallet disipler. I likhet med mange eremitter elsket han ensomheten, men han klarte ikke å vise bort dem som kom til ham for å få råd. Mot slutten av hans liv inkluderte disse disiplene en rekke kvinner, som levde sammen i en kommunitet ved foten av Skopa og var kjent som trichinaraeae, «de som bærer hår», etter de grove klærne de bar.
Auxentius døde trolig den 14. februar 473 på fjellet Skopa. Trichinaraeae fikk tak i hans legeme, som de gravla i sin klosterkirke. Hans minnedag er dødsdagen 14. februar og hans navn står i Martyrologium Romanum.