Den hellige Apollinaris (fr: Apollinaire, Aplonay, Aiplonay) ble født rundt 453 i Vienne i Gallia Lugdunense, nå i departementet Isère i regionen Rhône-Alpes (fra 2016 regionen Auvergne-Rhône-Alpes) sørøst i Frankrike. Han kom fra en gallo-romansk familie fra Auvergne, og hans far var den hellige Hesychius (lat: Esychius, Isychius; gr: Hesykhios; fr: Isice, Isyche, Ysice, Esique), romersk senator av Auvergne, og hans mor var den salige adelskvinnen Audentia. Etter fødselen av deres fjerde datter Fuscina, avla Hesychius og Audentia gjensidig løfte om avholdenhet. Hesychius ble biskop av Vienne (ca 477-90), og Apollinaris’ yngre bror, den hellige biskop Avitus av Vienne (490-518), etterfulgte i 490 faren på bispestolen i Vienne.
Apollinaris fikk sin utdannelse under den hellige biskop Mamertus av Vienne, som døde rundt 477 og ble etterfulgt av Hesychius, og han ble presteviet da han var litt over tyve år gammel. Valence ved Rhône var det sentrale bispesetet i det nylig grunnlagte kongeriket Burgund, men det var skandalisert av den umoralske biskop Maximus I (400-19), som hadde blitt fordømt av den hellige pave Bonifatius I (418-22) som manikeer og avsatt, og bispesetet hadde vært vakant i femti år. Apollinaris ble rundt 492 vigslet av sin bror Avitus til biskop av Valence. Bispedømmet var blitt forsømt og hadde behov for en grundig reform, noe den nye biskopen begynte å gjennomføre. Misforhold ble korrigert og moralen ble strammet opp. Biskopen var så høyt elsket at nyhetene om hans første sykdom fylte byen med forferdelse. Hans tilfriskning var mirakuløs.
Det er ikke sikkert at han deltok på bispekonferansen i 499 i Lyon, ettersom aktene derfra er forfalsket, men hans signatur finnes i autentiske dokumenter som ble utstedt av konsilene i Epaone (517) og Lyon (516-23). En biografi, som har forblitt anonym til tross for alle forsøk som er gjort på å identifisere forfatteren, er ikke hinsides kritikk, men det ville være galt å gjøre det til et utvilsomt verk av en svindler, som ble hevdet av utgiveren av Monumenta, B. Krush, uten at han fikk medhold av bollandistene.
Men så fikk Apollinaris burgunderkongen Gundobad til fiende – noen kilder skriver feilaktig at det var sønnen, den hellige kong Sigismund av Burgund (516-23). Kongens skattmester (Curator, praefectus fisci) Stefan levde i et incestuøst ekteskap med sin svigerinne Palladia, og de fire biskopene i provinsen samlet seg til synode og ga ham ordre om å skille seg. Forholdet ble rammet av dekret tretti fra konsilet i Epaone, utarbeidet spesielt for anledningen, og ekskommunikasjon ble fornyet av konsilet i Lyon. Men Stefan appellerte til kongen, som støttet sin tjenestemann og sendte de fire biskopene i eksil til Sardinia. De nektet å føye seg, så kongen ga etter og tillot tre av dem å vende tilbake til sine bispeseter. Men ikke Apollinaris, som hadde vært spesielt støtende, og han ble holdt tilnærmet i fangenskap i et år.
Da hadde kongen fått en alvorlig sykdom og angret, og dronningen personlig kom for å trygle Apollinaris om å komme til hoffet og gi kongen helsen tilbake. Da han nektet, ba dronningen om hans kappe for å legge over den syke kongen. Anmodningen ble etterkommet, og kongen ble frisk da han fikk biskopens kappe lagt over seg. Deretter kom kongen for å be om absolusjon for sine synder. Biskop Apollinaris ble kalt tilbake og gjeninnsatt i sitt embete. Han ble hjertelig mottatt av et gledestrålende folk. Han skal da ha vært rundt 64 år gammel – det vil si rundt 517, men det er noe uklarhet om dateringen, for kong Gundobad døde i 516.
Noen brev mellom Apollinaris og broren Avitus er bevart. I et av dem bebreider Apollinaris seg selv for ikke å ha markert årsdagen for deres søsters død, i et annet håper Avitus at vigslingen av en kirke ikke blir en unnskyldning for en alt for stor fyllefest.
Apollinaris døde rundt 520 i Valence etter et ærerikt og utrettelig apostolat og ble gravlagt i kirken Saint-Pierre et Saint-Paul utenfor byen. Han skal ha fått et forvarsel om sin død og skal ha foretatt en valfart til den hellige Genesius’ grav i Arles. På reisen besøkte han også sin venn, den hellige Caesarius av Arles, samt slektninger i Arles og Marseille, en reise som ble fulgt av mange mirakler. Det er imidlertid tvilsomt om denne reisen virkelig fant sted.
Apollinaris æres som den fremste skytshelgenen for bispedømmet Valence under det lokale navnet Aplonay (Aiplonay). Hans relikvier ble overført til katedralen Saint-Apollinaire i Valence i 1060 og skrinlagt, men de ble kastet i elven Rhône og ødelagt av hugenotter under reformasjonen i 1562-67. Hans minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er fortsatt 5. oktober:
Iúliæ Valéntiæ in pago Viennénsi Gálliæ, sancti Apollináris, epíscopi, qui, frater Sancti Avíti Viennénsis epíscopi atque vir iustítiæ et honestátis fervóre incensús, post longam Valentinénsis sedis vacatiónem, christiánæ religiónis vires et prístinum decus restítuit.
I Valence i regionen Vienne i Gallia [nå i Frankrike], den hellige Apollinaris, bror av den hellige biskopen Avitus av Vienne, var en mann fylt med iver for rettferdighet og ærlighet, og etter at bispesetet i Valence lenge hadde vært ledig, fornyet han den kristne religions autoritet og gamle ære der.
Apollinarius ble valgt til skytshelgen for det nye bispedømmet Valence som ble opprettet etter Den franske revolusjon. Hans biografi skal ha blitt skrevet kort etter hans død, sannsynligvis av hans diakon Eladius.
Kilder: Attwater/John, Attwater/Cumming, Butler (X), Benedictines, Bunson, MR2004, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, santiebeati.it, en.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, catholique-valence.cef.fr - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 16. juli 2005 – Oppdatert: 9. februar 2016