Den hellige Avertanus (fr: Averton) ble født en gang på 1300-tallet i Limoges i Frankrike. Han kom fra en familie som var fattig på materiell velstand, men rik på dyder, og helt fra barndommen lærte han å frykte Gud og ære Guds Mor. Han ble prest i karmelittordenen (Ordo Fratrum Beatae Mariae Virginis de Monte Carmelo – OCarm). Han hadde gaven av ekstaser, mirakler og visjoner.
Sammen med en annen karmelitt, den salige legbroren Romaeus, la han ut på en valfart til Det hellige Land. Under kryssingen av Alpene kom de ut for mange vanskeligheter med stormer, regn og snø, og da de kom til Italia, fant de alle byene stengt på grunn av et utbrudd av pest. Utenfor Lucca ble Avertanus smittet. Han ble nektet adgang til byen, men fikk plass på hospitalet San Pietro Maggiore for fremmede utenfor bymurene. Der pleide Romaeus ham inntil han døde. Hans legeme ble gravlagt i hospitalets kirke. Det var i 1380.
På grunn av miraklene som straks skjedde på hans forbønn, ble hans legeme senere båret i høytidelig prosesjon til hovedkirken i byen sammen med Romaeus' legeme. Romaeus var nemlig blitt smittet da han pleide sin medbror og døde en uke etter ham. Deres relikvier æres i dag i samme skrin.
Avertanus' minnedag er 25. februar. Hans fest står ikke lenger i den karmelittiske kalenderen, men han nevnes som salig i det nye Martyrologium Romanum (2001). Hans kult er aldri offisielt anerkjent av Vatikanet, mens Romaeus' kult (som salig) ble stadfestet i 1842 av pave Gregor XVI (1831-46).