Den hellige Baldred av Tyninghame (~680-756)

Den hellige Baldred (Balther, Balthere, Balred; lat: Balredus, Baltherus, Balterus) ble født rundt 680 i England. Han var prest og munk på øya Lindisfarne i Nord-England (nå Holy Island), en øy utenfor kysten av Northumbria som er landfast ved lavvann. Senere ble han eremitt i Tyninghame (Tenningham, Tinningham) øst for Edinburgh i Skottland, hvor han levde i stor askese på øya Bass Rock nær North Berwick. I følge hans legende var det hans bønner som fjernet et farlig rev mellom Bass Rock og fastlandet til sin nåværende posisjon, hvor det er kjent som St. Baldred’s Rock. Hans navn er også bevart i to stedsnavn: St. Baldred’s Boat (rett sør for Bass Rock) og St. Baldred’s Cradle vest for Dunbar.

Baldred beskrives av sin nær samtidige, den salige Alkuin av York (ca 735-804), i hans dikt om biskoper, konger og helgener fra York. De såkalte York-annalene, som danner grunnlaget for krøniken til Simeon av Durham sent på 1000-tallet, angir 756 som året for Baldreds død. Alkuin betraktet eneboerne Baldred og Echa som eksempler på den mest fullstendige monastiske dedikasjon til fattigdom, kyskhet og ensomhet, som assosieres med northumbrere som Cuthbert og Drithelm. Alkuin tilskrev ham også miraklene å gå på vann og befrielsen fra diabolske kvaler hos en diakon som hadde berørt en kvinne ukyskt.

I følge Simeon av Durham, som skrev tidlig på 1100-tallet, døde Baldred den 6. mars 756. Andre følger tradisjonen fra senmiddelalderen, publisert i Aberdeen-breviaret av 1510, som identifiserer ham med den hellige biskop Baldred av Glasgow, en venn og samtidig av den hellige biskop Kentigern av Glasgow (Mungo) (518-603), og at han døde i 608. Det finnes svært få opplysninger om denne biskop Baldred, og senere skribenter stjal detaljer fra biografien om eneboeren og satte dem inn i biografien om biskopen.

Ved Baldreds død skal hans legeme på mirakuløst vis ha blitt til tre legemer, slik at alle hans tre menigheter, i Prestonkirk, Auldhame og Tyninghame, alle fikk ham som sin egen. Denne historien, som også fortelles om andre keltiske helgener, ble trolig laget for å forklare hvordan elle tre kirkene kunne hevde å ha hans relikvier. En enkel deling av relikviene synes å være en mer sannsynlig forklaring. Men historien viser i det minste den store respekt og beundring de alle hadde for denne enkle Guds mann.

Baldreds antatte relikvier sammen med dem av den hellige Billfrid av Lindisfarne ble oppdaget sent på 1000-tallet av den notoriske relikviesamleren Alfred Westow fra Durham, og dette styrket deres kult. De ble flyttet til St. Cuthberts kirke i Durham, men ble senere flyttet til St. Bedas kirke i 1104. I Durham ble festen for Baldred og Billfrid feiret den 6. mars. Noen har ment at Baldred og Billfrid er en og samme person.