Banneux (eller Banneux-Notre-Dame) er en landsby i seksjonen Louveigné i kommunen Sprimont i provinsen Liège i den franskspråklige regionen Vallonia i Belgia. Den ligger tyve kilometer fra Liège på Ardennerplatået, ikke langt fra Spa. I 1933, året for åpenbaringene, hadde Banneux 325 innbyggere og var ennå ikke eget sogn, men hadde en kapellan. Det var en av de fattigste stedene i Belgia og besto av en kirke med en gresskledd gårdsplass hvor barna lekte, noen dårlige hus, en bar og en butikk, samt noen gårder.
I slutten av 1932 og de første dagene av 1933 hadde Jomfru Maria vist seg for fem barn i Beauraing sør i provinsen Namur i Belgia, åtte mil sørvest for Banneux. To uker senere, den 15. januar 1933, viste hun seg i Banneux for Mariette Beco, som var elleve år gammel (født 25. mars 1921) og den eldste av syv barn av metallarbeideren Julian Beco og hans hustru Louise. Familien levde under vanskelige kår i et beskjedent hus i skogkanten i utkanten av landsbyen. Det var en katolsk familie, men de gikk aldri i kirken. Mariette hadde imidlertid religiøse tilbøyeligheter, og hun hadde funnet en rosenkrans som hun alltid hadde med seg.
Den 15. januar var en iskald vinterdag. Rundt klokken syv om kvelden satt Mariette ved vinduet og så etter sin eldste bror, tiårige Julien, som skulle ha vært hjemme for lenge siden. Moren var i rommet ved siden av, mens faren og de minste søsknene hadde gått til sengs. Da hun satt og stirret ut i vinterkvelden, fikk hun se en ung kvinne som syntes å være laget av lys og var svært vakker, med hendene foldet og hodet bøyd til venstre. Mariette ropte ut: «Se mor, det er Vår Frue, hun smiler til meg!» Hun trakk straks frem rosenkransen og begynte å be. Etter rundt ti minutter vinket damen og ville åpenbart at hun skulle komme til henne. Mariette gjorde seg klar til å gå ut, men moren, som var agnostiker og ikke hadde sett noen ting, stoppet henne og mente at det måtte ha vært et spøkelse. Da forsvant visjonen. Fra den kvelden og frem til 2. mars så Mariette den vakre kvinnen åtte ganger, hver gang klokken syv om kvelden.
Onsdag den 18. januar trosset Mariette mørkeredselen og gikk ut i hagen, hvor hun knelte i mørket og begynte å be rosenkransen. Da viste den unge damen seg igjen. Denne gangen vinket hun til Mariette og ba henne om å følge henne. Mariette fulgte henne fra hagen og ut på veien. Damen stoppet der hvor en liten kilde dannet en gjørmete liten bekk. Jomfruen sa smilende til Mariette: «Stikk hånden i vannet. Denne kilden er reservert for meg. God kveld og Au Revoir». Mariette skjønte ikke mye, men hun var glad for at den milde kvinneskikkelsen hadde sagt «på gjensyn».
Om kvelden torsdag den 19. januar gikk Mariette ut med farens vinterfrakk over hodet for å beskytte seg mot kulden. Hennes far var med henne. Mariette knelte for å be, og etter noen minutter dukket visjonen opp igjen. Kvinnen sto i en lyssøyle som så ut til å komme ned fra toppen av grantrærne i skogen. Hun stoppet noen få meter fra jenta og erklærte: «Jeg er de fattiges Jomfru». Deretter førte hun jenta til kilden igjen og sa: «Denne kilden er reservert for alle nasjoner, for å lindre de syke. Jeg vil be for deg. Au Revoir».
Fredag den 20. januar var Mariette ikke helt frisk, men dette hindret henne i å gå ut klokken syv. Etter noen minutter viste «De fattiges jomfru» seg igjen og uttrykte et ønske: «Jeg ønsker et lite kapell». Med høyre hånd gjorde hun korsets tegn over jenta, som besvimte på grunn av sykdommen og kulden. Faren og en nabo bar henne inn, hvor hun raskt kviknet til. Hun gikk til sengs og sovnet fredfullt. Fra 21. januar til 11. februar fortsatte Mariette å be rosenkransen i hagen hver kveld, til tross for kulden, gjerne sammen med sin far. Men Vår Frue viste seg ikke, og Mariette var den eneste som fortsatte å tro på «De fattiges Jomfru» som hun så gjerne ville se igjen.
Det var ingen flere åpenbaringer før onsdag den 15. februar, da flere kvinner og Mariettes mor var sammen med henne i hagen. Da viste Jomfruen seg for sjette gang. Mariette gledet seg og sa: «Kapellanen har bedt meg om å be deg om et tegn». Til dette svarte Jomfruen: «Tro på meg, jeg tror på dere». Deretter betrodde hun Mariette en hemmelighet før hun sa: «Be mye. Au Revoir». Hun viste seg igjen mandag den 20. februar, da hun gjentok til Mariette: «Mitt kjære barn, be mye. Au Revoir!»
Deretter måtte Mariette vente i ti dager. Den 2. mars kom Jomfruen igjen for åttende gang, men det var et avskjedsbesøk. Hun uttrykte mer eksplisitt hvem hun var og sitt budskap: «Jeg er Frelserens mor, Guds Mor! Be mye. Adieu».
Mariette ble først latterliggjort, men hun ble avhørt mer og mer strengt av p. Louis Jamin (1898-1961), kapellan i Banneux. Hun fortalte hva hun hadde sett og hva damen hadde sagt. er Det var ingen tvil om hennes oppriktighet. Flere mennesker, både nysgjerrige, sympatisører og skeptikere, fulgte henne under den andre serien av åpenbaringer fra 11. februar til 2. mars. De så ingenting annet enn Mariette som ba sin rosenkrans og tilsynelatende samtalte med noen. Etter direkte anmodning fra «De fattiges Jomfru» ble det reist et lite kapell, som ble vigslet den 15. august 1933.
En hemiplegisk (halvveis lammet) skeptiker, Ernest Boutet, ble kurert i slutten av mars 1933 etter å ha tatt vann fra kilden. På grunn av den økende tilstrømningen av besøkende, ble det bestilt en kanonisk undersøkelse på bispedømmenivå. De faktiske hendelsene, uttalelsene fra Mariette og muntlige vitnesbyrd fra p. Jamin ble undersøkt mellom 1935 og 1937 av en biskoppelig kanonisk kommisjon. For gruppene av syke som kom på pilegrimsferd, ble det bygd en åpen plass i 1939.
Den fullstendige helbredelsen av en nonne i Liège, sr. Lutgarde, som led av fastslått og irreversibel dekalsifikasjon (avkalking av benvev), etter daglig inntak av vann fra Banneux, ble i juni 1937 erklært som uforklarlig av legene som behandlet henne. Dette var det første anerkjente mirakelet.
Siden den første kommisjonen ikke uttrykte noen tvil om seerens oppriktighet, autoriserte biskop Louis-Joseph Kerkhofs av Liège (1927-61) kulten for Vår Frue av Banneux i et pastoralt brev den 19. mars 1942. En annen bispedømmekommisjon fra mai 1942 til februar 1945 konkluderte med å slå fast den overnaturlige karakteren av det som skjedde i Banneux. Deretter anerkjente biskop Louis-Joseph Kerkhofs den 22. august 1949 offisielt og uten forbehold de åtte åpenbaringene av Jomfruen for Mariette Beco som ekte. Deretter fulgte Kirkens offisielle anerkjennelse i 1952. Den 14. august 1956 ble statuen av Vår Frue av Banneux høytidelig kronet av erkebiskop Efrem Forni (1889-1976), apostoliske nuntius i Belgia og senere kardinal.
Den 8. august ble grunnsteinen velsignet til helligdommen som skulle bygges på stedet for åpenbaringene. Siden da har en flokk pilegrimer fortsatt Mariettes fromme bønn hver kveld klokken syv i den lille byen. Banneux er nå et senter for evangelisk spiritualitet. Den primitive gjørmete stien hvor man reiste med vogn, har blitt en bred vei flankert av moderne hus, kafeer og butikker for salg av suvenirer. I dag veller det frem rundt 7 500 liter vann daglig fra kilden, og det er meldt om mange mirakuløse helbredelser.
Etter åpenbaringene bestemte Mariette Beco seg for å bli værende en privat person. Hun giftet seg og fikk flere barn og levde et stille familieliv, i den ytterste diskresjon og holdt seg unna alt som kunne trekke oppmerksomhet mot henne selv. Hvis hun besøkte kilden og kapellet for åpenbaringene, var det inkognito. Hun døde den 2. desember 2011 i et hjem for eldre nær helligdommen, nitti år gammel. I anledning 75-årsjubileet for åpenbaringene i 2008 kom hun med en siste erklæring om sin egen rolle i åpenbaringene gjennom kapellanen for helligdommen: «Jeg var ikke annet enn en postmann som leverer posten. Straks dette er gjort, har postmannen ikke lenger noen betydning».
Minnedagen for Vår Frue av Banneux er 15. januar, dagen for den første åpenbaringen.
Kilder: en.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, marypages.com, theotokos.org.uk, mariadinazareth.it - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 3. mars 2012