Den hellige Basilios ble født i 1692 i Romania. Han mottok den monastiske tonsuren i klosteret (Skete) Dalhautsi-Focshani i 1705 eller 1706, og der arbeidet han i askese med stor nidkjærhet. Han ble presteviet og ble i 1715 hegumen (igumen = abbed) for Dalhautsi. Han hadde denne posisjonen i tyve år og var en vis instruktør for munker og lærte dem lydighet, ydmykhet og kunsten å be Jesusbønnen.
Ryet til denne store åndelige far begynte å spre seg, slik at til og med fyrst Konstantin Mavrocordat hørte om ham. Basilios' kommunitet ble kjent som en åndelig skole for hesychasmen, basert på kirkefedrenes visdom. Da antallet av hans disipler steg så mye at det ikke var plass for dem i Dalhautsi, slo de seg ned i andre Sketes i området. På denne måten spredte hans innflytelse og lære seg til andre steder, noe som inspirerte en åndelig fornyelse av det rumenske monastiske liv på 1700-tallet.
Basilios fornyet klosteret Poiana Marului («Eplehagen») nær byen Romni-Sarat mellom 1730 og 1733, deretter flyttet han dit med tolv disipler. I tillegg til sine plikter som hegumen av Poiana Marului, var Basilios åndelig veileder for alle klostrene i Buzau-fjellene. En av hans mest berømte disipler var den hellige Paisius Velitsjkovskij (1722-94), som han ga tonsuren på Athosfjellet i 1750.
Basilios skrev også introduksjoner til skriftene til de hellige Gregor av Sinai, Nilus av Sora og andre som skrev om det åndelige liv og om Jesusbønnen. Han lærte at Den hellige skrift er en «helbredende medisin» for sjelen, og han anbefalte lesning av kirkefedrene for å få en korrekt forståelse av Skriften og for å hindre å bli ført på villspor av misforståelser. Basilios advarte også mot en hver tilbøyelighet til å unnskylde oss selv og våre synder, for dette hindrer sann bot.
Basilios døde den 15. april 1767 og etterlot seg mange disipler. Hans innflytelse spredte seg til andre ortodokse land utenfor Romania. Hans minnedag er dødsdagen 15. april.