Den hellige Baradates (Baradatus) levde som eneboer på 400-tallet i Cyrrhus i Syria. Han levde et avsondret liv i bot og askese. Av kjærlighet til Gud bodde han i en hytte laget av tresprinkler og som derfor var åpen for vær og vind, og den var så liten at han måtte krype sammen for å få plass. I likhet med andre ørkeneremitter kledde han seg i skinnene fra ville dyr og speket sitt kjød med fysiske botsøvelser. Ved å løsrive seg fra kroppens behov var han i stand til å sette seg kontinuerlig i Guds nærvær. Gjennom konstant bønn skaffet han seg visdom og kjennskap til himmelske ting. Hans nidkjærhet og himmelsk nåde støttet hans svake konstitusjon.
Keiser Leo I av Konstantinopel (457-74) skrev for å konsultere Baradates vedrørende konsilet i Kalkedon (451). Selv om han foretrakk sitt eremittiske liv, adlød han villig da patriarken av Antiokia ga ham ordre om å forlate sitt lille bur. Han tilbrakte deretter livet konstant stående med hendene strakt mot himmelen, dekket av en skinntunika hvor det var to små hull, ett for nesen for å kunne puste og ett for munnen for å kunne motta eukaristien.
Hans biograf Theodoret av Cyrrhus gir i Philotheus en glødende beretning om ham og kaller ham «den beundringsverdige Baradates».1 Baradates døde rundt 460. Hans minnedag er 22. februar.