| Den salige Bartolomeus Agricola (1560-1621) |
Den salige Bartolomeus (ty: Bartholomäus) ble født i 1560 i Amberg i Bayern i Oberpfalz i Sør-Tyskland. Hans far var Johann Bauer, som i 1548 hadde ervervet borgerrett som tønnemaker og i 1550 hadde kjøpt et hus i Unteren Nabburger-Straße, og hans mor var Magdalena. Byen var siden 1533 for en stor del blitt protestantisk, og hans foreldre hang fast ved Calvins lære. Bartolomeus studerte humanistiske fag og musikk, og i en alder av nitten år ble han grepet av «lengselen etter den katolske tro», men de nærmere omstendighetene er ikke kjent. Han hadde bakgrunn som bonde, og i Italia kalles han derfor Agricola («bonden»), og dette navnet brukes også for det meste i Tyskland, men Bauer («bonden») forekommer også.
Bartolomeus forlot barndomshjemmet og bega seg i 1580 til Roma – formodentlig hadde han erkjent at der hvor paven er, er også den sanne Kirken å finne. Han ble gjestfritt mottatt i huset til den berømte kardinalen Cristoforo Madruzzo, erkebiskop av Trient (nå Trento), som lot Bartolomeus bli undervist i den katolske tro av minorittenes ordensprokurator ved den pavelige kurien, p. Properzio Resta. Det endte med at Bartolomeus konverterte til den katolske tro, og han ville straks tre inn i sin lærers orden minorittene, det vil si fransiskanernes sidegren konventualene (Ordo Fratrum Minorum Conventualium – OFMConv). Men de ansvarlige nølte først og ville teste ham. Til slutt var de imidlertid overbevist om hans valg, så han fikk lov å tre inn i klosteret i Tagliacozzo i L'Aquila, og etter novisiatet fikk han avlegge løftene. Som ordensmann «utøvde han nå de kristne dyder på underfullt vis og viste seg som et eksempel på en evangelisk fullkommenhet».
Med tillatelse fra sine overordnede vendte Bartolomeus, fylt av misjonærisk iver, snart tilbake til Amberg for å omvende sin familie. Men hans far og bror motsatte seg dette så sterkt at de ville drepe ham. Han var sikkert beredt til å lide martyrdøden, men på sin mors befaling forlot han barndomshjemmet i all hast for å unngå bålet som hans fanatiske og voldsomme kalvinistiske bror hadde forberedt for ham. I hastverket falt han og fikk en alvorlig skade i det vestre benet, som skulle utvikle seg til en svært smertefull tilstand som plaget ham resten av livet.
Han vendte tilbake til Italia og ble der vennlig mottatt av sin ordensgeneral, p. Philipp Gesualdi av Castrovillari. Etter et kort opphold i Padova, byen til den hellige Antonius, som Bartolomeus æret svært høyt, kom han til Assisi for å være i tre år i den hellige Frans' by. Hen fikk ansvaret for kirkemusikken, som han forsto seg svært godt på, og han fikk også embetet som novisemester, selv om han ikke var prest. Etter at han hadde utført disse oppgavene i de følgende fem årene også i andre klostre i Puglia (Apulia) og Campagna (Campania) i Sør-Italia, som i Bari, Trani, Barlette, Bitonto, Molfetta, Gravina, Irsina, Montefusco og Napoli, ble han presteviet i 1603. I Napoli ble p. Bartolomeus nå utnevnt til spiritual (åndelig veileder) for Botssøstrene (fransiskanertertiarer), som viet seg til pleie av syke og fattige. Samtidig overtok han sjelesorgen for «Hospitalet for uhelbredelige», som søstrene drev, hvor de fattigste av de fattige befant seg.
Ifølge samstemte vitneutsagn gjorde Bartolomeus seg «til tjener for alle for fullstendig å tjene Kristus, Herren». Han hadde dydene tro, håp og kjærlighet i uvanlig grad, og han betraktet kjærligheten som alle dyders og alle gode gjerningers mor. Det var den betingelsesløse kjærligheten til Gud som i reformasjonens forvirring hadde drevet ham til å søke sannheten, og han fant det han søkte i Den katolske Kirke. Hans kjærlighet til sin neste fikk ham til å vie sine krefter i tjeneste for fattige, syke og uhelbredelige, men også for straffanger. Alle som var i angst og nød, fant ham ved sin side. P. Bartolomeus hadde et trøstens ord til alle, og de rettet opp og ga håp. I den forbindelse skygget han ikke unna å formane de mektige til å utøve rettferdighet med rimelighet og kjærlighet.
Berømt ble Bartolomeus' utsagn: «Den tror i sannhet den som utøver det han tror». Som en ekte sønn av Frans av Assisi dro han gjennom byer og landsbyer, barføtt og med et kors og en tiggersekk over skulderen, for å samle inn almisser til sine fattige, syke og fengslede. Men det han betraktet som sitt fremste anliggende, var sine medmenneskers evige frelse. Han ble en åndelig far for de søstrene som var betrodd ham, men også for de syke. Han holdt regelmessig prekener om Gud, fromhet og hellighet hvor han var i stand til å tenne hjertene, og han ble en betydelig folkepredikant. Han benyttet enhver anledning til å forkynne Herrens ord for vanlige mennesker og fremfor alt de barna som fulgte ham i flokker på gatene. Han snakket til dem, hørte tålmodig på dem, ba med dem og vennet dem til ekte kristen fromhet.
P. Bartolomeus hadde et rikt bønneliv og æret Den hellige eukaristi svært høyt. Han tilbrakte ofte hele netter i kirken for å holde tilbedelse. I sin dype kontemplasjon ble han benådet med lange og mange mystiske ekstaser. Men disse gjorde ham forvirret og han ba: «Gud, vær snill og fri meg fra denne sykdommen». Han hadde en inderlig kjærlighet til Guds mor og snakket gjerne om hennes opphøyede verdighet, og han æret henne som en hjelper i all nød. Ofte og gjerne ba han: «Lodati sempre sia / il nome di Gesù e di Maria / e San Francesco in compagnia. / Ogni cosa lascia andare / se tu l'alma vuoi salvare» («Lovet være Jesu og Marias navn for alltid, sammen med den hellige Frans; la alt fare, hvis du vil redde din sjel»). Han ble også kjent som forfatter av asketiske skrifter.
I 1615 oppholdt p. Bartolomeus seg i Bari. I årene 1618-1619 vendte han tilbake til Napoli for godt og til klosteret San Lorenzo Maggiore i byens gamle sentrum, hvor han ble skriftefar på Hospitalet for de uhelbredelige. Da den forbilledlige presten og ordensmannen ble syk i 1621, forutsa han i gudegitt klarsyn sin snarlige død. Han hadde allerede i flere år lidd av et åpent sår på den ene foten, noe som gjorde at han haltet, men han bar denne lidelsen med største tålmodighet, ja til og med glede.
Nå lå han på Hospitalet for uhelbredelige og forberedte seg på sin hjemreise til Gud gjennom å motta de siste hellige sakramenter. Til og med i dødskampen uttrykte han sin anger og ga uttrykk for at han var fullstendig inneforstått med Guds vilje. Så festet han blikket på et Mariabilde og gjentok flere ganger navnene Jesus og Maria. Til slutt kysset han rosenkransen som han holdt i hendene og ga sin sjel tilbake til sin skaper. Det skjedde den 23. mai 1621 i klosteret St. Laurentius (San Lorenzo Maggiore) i Napoli [kilden Bautz oppgir 25. mai]. Hans begravelse den 26. mai 1621 lignet et triumftog, og tusener kom for å ta avskjed med den «hellige pater» (Santo Padre). Brødrene bar ham til Basilica di San Lorenzo og gravla ham i kappellet Capella dell'Annunziata, som da ble kalt «Ecce Homo».
Hans ry for et hellig liv bredte seg raskt rett etter hans død. Hans grav i San Lorenzo er til denne dag mål for utallige troende som har tillit til hans forbønn. Hans grav ble ødelagt under Andre verdenskrig, men den ble gjenoppbygd etter 1945. Den 19. desember 1987 ble p. Bartolomeus' relikvier overført til basilikaen San Lorenzo Maggiore i en stor kirkelig fest i nærvær av erkebiskopen av Napoli, kardinal Michele Giordano.
Straks etter p. Bartolomeus' død begynte arbeidet med å få ham saligkåret. I 1625 ble det innhentet tillatelse i Roma til at en prosess kunne innledes, men prosessen ble gjennomført først hundre år senere, ettersom det åpenbart var svært vanskelig å få tak i de nødvendige dokumentene fra Bamberg. Hans saligkåringsprosess ble innledet i 1744, men den ble aldri ført frem til noe resultat. På grunn av Napoleonskrigene ble mange saligkåringsakter flyttet fra Roma til Paris, blant dem p. Bartolomeus', og derfor gikk hele saken nesten i glemmeboken. Først etter flere århundrers opphold har arbeidet for hans saligkåring blitt gjenopptatt av erkebispedømmet Napoli, bispedømmet Regensburg og fremfor alt av fransiskanerkonventualene.
Bartolomeus' minnedag er dødsdagen 23. mai. Skal man være helt nøyaktig, kan man egentlig ikke kalle ham salig – på det stadium som hans saligkåringsprosess i øyeblikket befinner seg, er det formelt mest korrekte å omtale ham som «Guds Tjener Bartolomeus», selv om kilden Bautz sier at hans kult som Venerabilis («Ærverdig») ble tillatt i 1744. I kunsten blir han fremstilt i ordensdrakt med kors på skulderen, i bakgrunnen ser man fanger bak tilgitrede vinduer.