Den salige Bartolomeus Holzhauser (1613-1658)

Den salige Bartolomeus Holzhauser (ty: Bartholomäus) ble født den 24. august 1613 (sannsynligvis) i landsbyen Laugna ved den schwabiske småbyen Wertingen i bispedømmet Augsburg i Bayern i Sør-Tyskland. Han kom fra en fattig, men gudfryktig skomakerfamilie. Han begynte sin vitenskaplige løpebane på latinskolen St. Martin i Augsburg, hvor han fikk friplass. Dit hadde faren på hans inntrengende bønner brakt ham i 1627. Han ble beveget til dette av flere usedvanlige hendelser som lot ham ane at det fantes noe større i hans sønn, og blant disse var at han i sin tidlige barndom modig angrep en stor slange som gikk løs på ham, og drepte den med en liten kjepp.

Under Bartolomeus' opphold i Augsburg brøt det ut pest der, og han ble også smittet og ble dødssyk. Han følte seg elendig og forlatt, men kom seg ut opp fra sitt sykeleie og skyndte seg til kirken Det hellige Kors, hvor «Das wunderbarlichen Gut von Augsburg» ble oppbevart (en hostie som i 1199 på underfullt vis hadde forvandlet seg til virkelig kjøtt). Der falt han på kne foran kirkedøren og ba inderlig til Gud om hjelp. Deretter skyndte han seg hjem, og han var helt frisk da han kom frem.

En tid utøvde han sin fars håndverk som skomaker. Men han hadde ikke noe høyere ønske enn å fortsette sine påbegynte studier, og han bønnfalt inntrengende sin far helt til han ga sin tillatelse til at sønnen kunne fortsette å studere på et annet sted. Etter flere vanskeligheter kom han endelig til Neuburg an der Donau, hvor han begynte på gutteseminaret, som sto under jesuittenes ledelse. Hans opptak der skjedde under mirakuløse omstendigheter. Ifølge statuttene i huset skulle det bare tas opp gutter som var musikkyndige, mens Bartolomeus knapt kunne noter. Men når han først hadde meldt seg, fikk han ta opptaksprøvene, og under dem sang han så vakkert at lærerne gledet seg over å ha fått en så god sanger. Imidlertid ble de senere svært skuffet da gutten etter å ha blitt opptatt, slett ikke kunne synge lenger.

Etter å ha fullført gymnasstudiene, begynte den tyveårige Bartolomeus i 1633 på sine studier i filosofi og teologi på universitetet i Ingolstadt i Bayern. Der gjorde han så store fremskritt at han i 1636 tok doktorgraden i filosofi og i 1639 bachelor-graden (baccalaureus) i teologi. Sommeren 1640 tok han lisensiatgraden i teologi. Like mønstergyldig var hans vandel, i det minste ga hans lærere ham det vitnemål at han var pålagt mer bønn enn studier og at han hadde trengt få bøker, fordi han så inderlig ble belært av Den Hellige Ånd. Da han hadde fullført teologistudiet, trådte han etter råd fra sine venner inn i sekularprestestanden, og i 1639 ble han presteviet i Eichstätt.

Deretter virket han i sjelesorgen som kapellan eller hjelpeprest i sognet St. Moriz i Ingolstadt. I denne byen var allerede den gangen den syndige skikken utbredt med å arrangere dansetilstelninger og drikkelag på søndager og festdager. For å motvirke denne ukristelige virksomheten, tok Bartolomeus Holzhauser en gang et stort trekors på sine skuldre, dro dette gjennom byens gater og gjorde seg dermed til latter for innbyggerne. Alle forlot vertshusene og løp etter korsbæreren, spottet, hånte og mishandlet ham som en galning; frekke gategutter kastet steiner og søle på ham, satte seg på korset og trakk ham hit og dit. Men Bartolomeus åpnet ikke munnen og bar det hele med tålmodighet og stor ro, og gjennom hans ydmykhet og bønn kom mange til bot og bedring.

Mens Bartolomeus fortsatt var opptatt med sine høyere studier, hadde han en gang hatt en åpenbaring av Jomfru Maria hvor Guds Mor først åpenbarte seg i den skjønneste glans, men deretter viste seg i mørke gevanter og sa til ham: «Dette skal anskueliggjøre hvordan det er fatt med den geistlige stand, nemlig ytre sett skjønn og strålende, men på innsiden svart og heslig». Denne åpenbaringen kan ha fått ham til å tenke over hvordan sekularprestestanden kunne bli hjulpet opp og bidratt til at han tok den beslutningen selv å bidra til dette.

Gjennom erfaringene fra Trettiårskrigen (1618-48) hadde han fått den innsikt at presteskapet måtte fornyes åndelig og sedelig. Etter hans mening skulle dette realiseres gjennom et fellesskap av sekularprester som levde i kommuniteter. Ikke lenge etter sin ordinasjon, mens han ennå opphold seg i Ingolstadt, la han en plan med det mål å føre de geistlige tilbake til sin opprinnelige stand, nemlig et liv i fellesskap, og å utdanne åndfulle prester og ivrige sjelesørgere. Det vesentlige i denne planen besto av fire punkter: 1) To, tre eller enda flere geistlige skulle bo i ett hus under én ledelse, og sammen skulle de sammen be og utøve hva fromheten krevde og som tjente til folkets oppbyggelse. 2) I disse husene skulle ingen kvinner ha adgang. 3) Deres midler skulle i fellesskap brukes til fromme formål. 4) De skulle være underlagt biskopen i det aktuelle bispedømmet. På denne måten ville Bartolomeus forbedre geistligheten og gjenopplive den neglisjerte sjelesorgen.

Hans plan fant bifall hos mange geistlige og sogneprester og ble utbredt i flere stater i det tyske riket. Særlig støtte fikk Bartolomeus av den daværende fyrstebiskopen av Chiemsee, Johann Christoph von Lichtenstein. Den 1. august 1640 tildelte han Bartolomeus et kannikembete ved kollegiet i Tittmoning. Mange prester fulgte ham dit, og dette ble til grunnleggelsen av det første sekularprestefellesskapet med felles liv, senere kalt bartolomittene (Bartholomäer) etter grunnleggeren.

De første som sluttet seg til Bartolomeus, var sogneprest lic. theol. Georg Kerner, sogneprest Georg Gindelin i Mailingen, sogneprest Michael Rottmayr i Leuting, sogneprest Leonhard Siberer i Geisenhausen og sogneprest dr. theol. Ulrich Rieger i Fettstetten ikke langt fra Schaffhausen am Rhein. Sistnevnte ble i 1647 sent av Bartolomeus til Roma for å få Den hellige Stols godkjennelse av instituttet.

I 1642 ble Bartolomeus utnevnt til sogneprest og dekan ved St. Johann i Leukental (Leoggenthal) i Tyrol. Der gikk han i gang med å sette sin plan ut i livet og tok til seg flere prester og studenter. Sammen med dem førte han et felles liv, underviste dem i å drive katekese, preke og andre pastorale funksjoner og bidro betydelig til sjelesorgen i det omliggende området.

I 1643 grunnla han det første seminaret i Salzburg, men det måtte i 1649 flyttes til Ingolstadt på grunn av mangel på tilstrekkelig støtte. I det hele tatt ble det snart etter satt inn angrep mot Bartolomeus' sak, noe som skaffet ham mange lidelser og vanskeligheter. Men han mistet ikke motet og sa til sine vaklende ledsagere: «Om alle forlot meg og trådte tilbake, ville jeg starte på nytt, og Gud vil skaffe andre som kommer i deres sted». Spesiell trøst fant han i den gode mottakelsen hans institutt fikk hos Den hellige Stol i Roma, som snart etter anmodningen om stadfestelse, erklærte i et skriv at instituttet var et fromt og hellig tiltak som fullstendig oppfylte ånden i de kirkelige forskriftene, og det trengte ingen formell stadfestelse, da det strebet etter å tilbakeføre presteskapet til det de hadde gjort og utøvd i den første kristne tid.1

I 1647 ble selskapet anerkjent av pave Innocent X (1644-55), noe som førte til at også bispedømmene Mainz og Würzburg tillot bartolomittene. Etter anerkjennelsen fremmet også biskopene av Chur, Konstanz, Regensburg og Augsburg instituttet i sine bispedømmer med stor iver. Biskopen av Augsburg, Joh. Christoph von Freiberg, tillot ikke bare instituttet, men også bidro mye til grunnleggelsen av et seminar i Dillingen i 1662. Deretter fikk bartolomittene flere sogn til forvaltning, som for eksempel Zusmarshausen.

Men fremfor alt var det kurfyrsten og erkebiskopen av Mainz og biskop av Würzburg, Joh. Philipp Graf von Schönborn, som engasjerte seg i utbredelsen av bartolomittenes institutt. Han grunnla i 1654 seminaret St. Kilian i Würzburg. Kurfyrsten kalte i 1655 Bartolomeus Holzhauser til erkebispedømmet Mainz i Rheinland-Pfalz og utnevnte ham til sogneprest i Bingen am Rhein. To år senere ble han utnevnt til dekan for Algesheim. I Bingen grunnla han en latinskole og virket som folkemisjonær.

Men Bartolomeus hadde tilbrakt bare knapt tre år i Bingen da han i mai 1658 ble rammet av en hissig og dødelig feber som påførte ham fryktelige smerter i tre uker. Etter at han hadde forberedt seg på sin forestående død gjennom ulike fromhetsøvelser og mottakelsen av de siste sakramentene, formant sine geistlige til iver for Guds ære, ydmykhet og tålmodighet og overvåkning av instituttet, døde han den 20. mai 1658, bare 44 år gammel. Han ble gravlagt ved korsalteret i sognekirken i Bingen.

Bartolomeus' biografer kan nesten ikke finne tilstrekkelige ord for å prise hans dyder, spesielt hans kjærlighet til sin nestes frelse. I løpet av sin tid som prest skrev Bartolomeus mange skrifter, mest visjonære og asketiske, og disse asketiske og visjonære skriftene fikk vid utbredelse. Det er også bevart noen skrifter fra hans hånd, blant dem er utlegningen av apokalypsen den betydeligste, men som bare går til kapittel 15, vers 5 (Interpretatio Apocalypsis usque ad c 15 v 5). Andre verker er Constitutiones cum exercitiis Clericorum (1662); Tractatus de humilitate (1663); Synopsis Instituti (1684); Tractate de discretione spirituum (1737); Visiones (1797); Opuscula ecclesiasti (1684).

Presteselskapet ble endelig stadfestet i 1680 av den salige pave Innocent XI (1676-89). De kalte seg bartolomitter (Bartholomiten, Bartholomäer) etter sin grunnlegger. Selskapets president sto direkte under paven, men kunne bare treffe beslutninger i forståelse med biskopene. Instituttet var utbredt særlig i Sør-Tyskland, Bayern og Østerrike, men det fikk også medlemmer i Ungarn, Spania og Polen. Men selv om Bartolomeus ble æret som en helgen allerede mens han levde, klarte bartolomittene bare sporadisk å slå gjennom. Instituttet forfalt allerede fra slutten av 1600-tallet. Det besto i noen bayerske og schwabiske bispedømmer helt til slutten av 1700-tallet, men da ble det oppløst. På slutten av 1800-tallet prøvde den salige pave Pius IX (1846-78) og pave Leo XIII (1878-1903) å gjenoppleve selskapet eller grunnlegge presteselskap etter forbilde av bartolomittene, men uten resultat.

Noen regner Bartolomeus blant de «Ærverdige» (Venerabilis),2 men det finnes ingen kirkelig stadfestelse av dette. En biografi kaller ham «den ærverdige Guds tjener».3 Hans minnedag er dødsdagen 20. mai.