Den hellige Bartolomeus (it: Bartolomeo) ble født en gang rundt midten av 1000-tallet i Semeri (nå Simeri) i provinsen Catanzaro i regionen Calabria i Sør-Italia. Ved dåpen fikk han navnet Basilius (it: Basilio). Foreldrene Giorgio og Elena konsekrerte ham til Gud og de ga ham en oppdragelse preget av troen, av barmhjertighet og av vitenskap.
Ennå mens Basilius var svært ung, bestemte han seg for å forlate familien fordi han var tiltrukket av livet til eremittfedrene i ørkenen og utviklet en lengsel etter en større perfeksjon i livet. Derfor flyttet han nær eremitten Kyrillos (it: Cirillo) som levde nær elven Melitello. Fra ham mottok han tonsuren og den monastiske drakten, og han skiftet navn fra Basilius til Bartolomeus. Senere skulle han bli kjent under navnet «Trigono» etter fjellet av samme navn (i dag Triangolo).
Etter en tid lengtet Bartolomeus etter enda større ensomhet, så han forlot Kyrillos og dro til de ville fjellene Sira, hvor han slo seg ned på fjellet Trigono ved dagens innsjø Ampollino – en kunstig innsjø skapt ved å demme opp elven Ampollino. Der levde han i noen år med Gud som eneste selskap, praktiserte strenge botsøvelser, våkenetter i bønn og hellig glede.
Men hans ensomhet ble oppdaget av noen jegere som var på jakt i fjellene, og de fortalte om møtet da de vendte tilbake til sine hjemsteder. Regionen ble dermed kjent med hans hellighet, og det begynte å strømme pilegrimer og andre til ham for å sette seg under hans åndelige veiledning. I en visjon ba Jomfru Maria ham om å motta dem som ønsket å tjene Gud i perfeksjon, og ettersom de var blitt svært mange, ble Bartolomeus tvunget til å bygge et kloster og en kirke.
Fenomenet med eneboerliv som tiltrakk så mange unge menn før middelalderen, fikk en nedgang med fremveksten av de store monastiske ordenene, som i forskjellige former tilfredsstilte både behovet for et botsliv og for fellesskap, samtidig som det innenfor kommuniteten ofte fantes plass for avsondrethet og personlig askese.
For å gjennomføre sine klosterplaner, måtte Bartolomeus forlate de ugjestmilde områdene, og han dro til høydene mellom Rossano og Corigliano i provinsen Cosenza, til et svært vakkert sted som ble kalt Ronconiate. Der fantes det allerede et oratorium grunnlagt av en munk ved navn Nifone, som noen identifiserer med den hellige Nilus av Sibari (it: Nilo).
Med sjenerøs støtte fra grev Roger I (it: Ruggero) (d. 1101), bror av Robert Guiscard (1015-85), greve av Sicilia, som da hersket over halve Calabria, fra hans hustru Adelheid og adelsmannen Fulco av Balberg kalt Cristodulo, bygde Bartolomeus rundt 1090 en vakker treskipet kirke og det berømte klosteret Patirion. Han ga etter for presset fra sine disipler og gikk med på å bli presteviet av biskop Policronio av Belcastro.
Bartolomeus studerte utrettelig Skriften og kirkefedrene, og han overførte denne kjærligheten til sine munker. I Patirion opprettet han det berømte skriptoriet som det eksisterer hundrevis av manuskripter fra, som i dag utgjør de dyrebareste skattene i mange biblioteker i Europa. Vatikanet alene eier rundt seksti, og på denne måten ble mange greske og latinske klassiske verker reddet.
Ved siden av å lede sitt kloster med hellighet og klokskap, skrev Bartolomeus også en asketisk regel. Han kom i konflikt med biskop Nikolas Maleino av Rossano, som ønsket å legge klosteret under sin egen autoritet. Bartolomeus dro da til Roma for å protestere hos pave Paschalis II (1099-1118), som i 1105 stadfestet klosterets eksempsjon fra biskoppelig autoritet og satte det direkte under Den hellige Stol.
For å fullføre utrustningen av kirken med bilder, hellige kar og messeklær, reiste han til Konstantinopel og keiser Alexios I Komnenos (1081-1118) og keiserinne Irene, hvor han ble mottatt med store æresbevisninger og fikk mange gaver, blant annet en kopi av det høyt ærede og dyrebare ikonet av Santa Maria Odigitria, som abbeden plasserte i kirken i Patirion. Mens han var i Konstantinopel, ble han bedt om å gjenetablere disiplinen i klosteret St. Basilios på det berømte Athosfjellet. Bartolomeus utførte dette oppdraget til allmenn tilfredshet, slik at klosteret den dag i dag kalles «av den kalabriske».
Klosteret Patirions makt og blomstring skapte misunnelse fra andre monastiske institusjoner, og derfor bakvasket to benediktinermunker fra klosteret Sant'Angelo i Mileto rundt 1125 den hellige abbeden overfor grev Roger II (1095-1154) og anklaget ham for å ha beriket sine egne slektninger med de gavene som den samme greven hadde gitt til klosteret. Bartolomeus ble innkalt til Messina for å forklare seg, men av ydmykhet åpnet han ikke munnen til sitt forsvar. Han ble da betraktet som skyldig og ble dømt til å brennes på bålet.
Før henrettelsen fikk han lov til å feire messen, og foran greven og hoffet begynte han feiringen. Men under konsekrasjonen oppsto det en ildsøyle under hans føtter som løftet ham opp til himmelen. Slått av dette tegnet falt Roger II og de andre tilstedeværende på kne og ba abbeden om tilgivelse for den uretten de hadde begått.
Greven ville ikke la Bartolomeus dra igjen, for han ville bygge en stor kirke i Messina med et tilknyttet kloster til ære for Den helligste Forløser, og han ba Bartolomeus om å organisere livet der og helliggjøre det gjennom sitt nærvær. Men rundt 1128 fikk han tillatelse til å vende tilbake til Patirion mot å love å sende i sitt sted sin disippel Lukas sammen med tolv munker. Det store Forløserklosteret med kirken var ferdig i 1132 og ble raskt et av de mest berømte og blomstrende klostrene i Sør-Italia med over femti underlagte klostre på Sicilia og i Calabria.
Abbed og grunnlegger Bartolomeus av Simeri døde like hellig som han hadde levd den 19. august 1130 i sitt kloster Patirion i Rossano. Man må kunne si at hans kult har eksistert ab immemorabili (fra uminnelige tider), men i likhet med mange andre hellige av italiensk/gresk opphav har han stort sett blitt glemt, og hans minnedag den 19. august blir bare feiret i klosteret av gresk ritus i Grottaferrata. Den gamle kirken Santa Maria del Patire eller Patirion ligger fortsatt på en høyde 609 meter over havet med panoramautsikt over sletten ved Sibari, men klosteret er i dag uten munker.