Bartolus trådte inn i servitterordenen (Societas Sanctissimae virginis Mariae qui servi sanctae Mariae vocantur eller Ordo Servorum Mariae – OSM) i deres kloster i Sant’Angelo in Vado. Med tillatelse fra sine overordnede trakk han seg tilbake til ødemarken og bosatte seg i en hule ved Basciocaro, hvor han viet seg fullstendig til bønn og kontemplasjon over himmelske spørsmål. Der tilbrakte han det meste av livet.
Ofte skjedde det at det var så mye snø at det ikke var mulig å bringe ham noen levnetsmidler, men da skal en engel fra himmelen og brakte ham det nødvendigste. Han utsatte dessuten sitt legeme for en helt spesiell botsøvelse, som besto i at han næret to ormer med blodet fra sin hals, noe man finner hyppig på avbildninger.
Han døde i år 1301. Legenden forteller at han ble gravlagt på et skjult sted, men den følgende våren blomstret det en mengde liljer på hans grav, og deretter ble han gravlagt i sognekirken. Bartolus Vagnerini er blant de salige som på 1200- og 1300-tallet levde i servittenes kloster i Sant’Angelo in Vado. Etter ordre fra biskop Honorati ble den saliges skrin i 1653 overført til Sant’Angelo og gravlagt ved servitterkirken. I anledning den kanoniske identifikasjonen av relikviene i 1954, ble de brakt inn i kirken Santa Maria dei Servi og plassert ved alteret for Marias opptakelse i himmelen.
På bakgrunn av hans mirakler mens han levde og etter hans død, fikk han tittelen salig. Biografien til denne Guds tjener ble skrevet av Fra Gregorio Aloisio. Hans minnedag som salig er 14. juni. I Sant’Angelo in Vado minnes han sammen med den salige Castora Gabrielli (ca 1340-91). Fra Sant’Angelo in Vado kom også den salige Hieronymus Ranuzzi (ca 1410-55), som også hviler i sognekirken i Sant’Angelo.
Kilder: zeno.org, arcidiocesiurbino.it, chiesamarche.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 5. desember 2011