Den hellige Basilios levde på 900-tallet. I sin ungdom forlot han denne verden og levde som eremitt på et øde sted nær Konstantinopel. En gang passerte noen hoffmenn for keiseren i Konstantinopel forbi og så ham kledd i filler, og de ble skremt av hans merkelige utseende. De ble mistenksomme overfor den hellige asketen, så de fanget ham og brakte ham til hovedstaden, hvor patrisieren Samon spurte ham ut. Da han ble spurt hvem han var, sa han bare at han var en fremmed i landet. Keiserens offiserer mistenkte da munken for å være en spion, og de utsatte ham for den frykteligste tortur, men han holdt den ut i taushet og ønsket ikke å avsløre noen detaljer fra det asketiske liv for dem.
Til slutt mistet Samon tålmodigheten og spurte Basilios: «Ugudelige fyr, hvor lenge skal du gjemme deg? Hvem er du og hvor kommer du fra?» Helgenen svarte: «Det ville være mer passende å kalle dem ugudelige de som, i likhet med deg selv, lever et liv i urenhet». Etter denne offentlige ydmykelsen ga Samon ordre til sine menn om å henge asketen opp ned med hendene og føttene bundet. Denne torturen var så grusom at de som var vitne til den, begynte å murre mot Samon. Da de satte fri den hellige asketen etter tre dagers tortur, fant de ham i live og uskadd. Samon tilskrev dette miraklet trolldom, så han fikk Basilios kastet til en løve. Imidlertid rørte villdyret ikke den hellige mannen, men la seg fredelig ved hans føtter. Samon ga da ordre om at Basilios skulle druknes i havet, men to delfiner brakte ham tilbake til stranden.
Basilios gikk inn i byen, hvor han møtte en syk mann ved navn Johannes, som led av en feber. Basilios helbredet den syke mannen i Frelserens navn, og han aksepterte Johannes' invitasjon til å bo i hans hjem. Utallige troende kom til den hellige mannen for å få råd og veiledning, og også for å bli helbredet fra sykdom gjennom hans bønner. Basilios var utstyrt med den nådegave å lese syndernes hjerter, og han ledet dem inn på en vei av bot. Han kunne også forutse kommende begivenheter. Blant dem som besøkte Basilios, var en viss Gregor, som ble hans disippel og senere skrev en detaljert biografi om sin mester.
Sammen med disippelen Gregor vendte Basilios tilbake til sin eneboerhytte, hvor han fortsatte å leve og utøve sine profetiske gaver. Der fordømte han umoralen hos aristokratiet, inkludert prinsesse Anastasia, noe som førte til at han igjen ble forfulgt.
Gregor fant en gang et kostbart skjerf på et vertshus, som var blitt mistet av vertshusholderens datter. Han gjemte det i klærne sine for å kunne selge skjerfet og gi pengene til de fattige. Men på veien hjem mistet han både skjerfet og noen andre ting. Basilios irettesatte ham i en drøm, viste ham en ødelagt krukke og sa: «Dersom noen stjeler en så verdiløs ting, vil de bli kjeftet på minst fire ganger. Du gjemte et verdifullt skjerf, så du skal fordømmes som en tyv. Du må levere tilbake det du fant».
Etter at den hellige Theodora av Konstantinopel (minnedag 30. desember), som hadde besøkt Basilios ofte, døde, hadde Gregor et høyt ønske om å få vite om hennes liv på den andre siden av graven, og han ba ofte den hellige asketen om å avsløre dette for ham. Ved hjelp av den helliges bønner så Gregor Theodora i en drøm. Hun fortalte ham hvordan hennes sjel gjennomgikk prøvelser etter døden, og om hvordan kraften i Basilios' bønner hadde hjulpet henne.
Basilios døde i 952 (andre kilder skriver 944), og han var da omtrent hundre år gammel, andre skriver hele 110 år. En enorm folkemengde deltok i hans begravelse. Hans biografi ble skrevet av hans disippel Gregor, som levde som eremitt sammen med ham. Hans minnedag er 26. mars. Kirken kaller ham «den yngre» for å skjelne ham fra andre asketer av samme navn.