Den hellige Basilios den Velsignede (1468-1557)

Den hellige Basilios (ru: Vasilij; Василий) ble født i desember 1468 i Elokhov, en landsby nær Moskva (nå en del av Moskva). En tradisjon forteller at han ble født i forhallen til den lokale kirken. Han kom fra en livegen bondefamilie, men foreldrene Jakob og Anna sendte ham for å bli lærling hos en skomaker. Allerede fra barndommen viste han å sette pris på å be i ensomhet, og da han vokste opp, foretrakk han det asketiske liv og lengtet etter å bli rik på åndelige gaver.

En dag ekspederte Basilios i skomakerbutikken da en viss kjøpmann som hadde brakt korn til Moskva på en lekter, deretter kom for å bestille sko. Han spesifiserte at de skulle lages på en spesiell måte, siden han ikke ville hente dem før om et år. Da begynte Basilios å gråte og sa: «Jeg skulle ønske du ville kansellere ordren, for du kommer aldri til å bære de skoene». Da den perplekse skomakermesteren spurte ut Basilios etterpå, sa lærlingen: «Denne herren kommer aldri til å bære de skoene, siden han skal dø i morgen». Dagen etter viste det seg at hans spådom var riktig.

Etter episoden i skomakerbutikken ønsket ikke den sekstenårige Basilios å være der lenger, så han dro inn til Moskva. Der begynte han på den vanskelige bragden å leve som en «idiot for Kristi skyld». Dette begrepet trenger en forklaring:

På slutten av 500-tallet levde den hellige Simeon Salus i Emesa (Homs) i Syria, hvor han viet seg omsorgen for de mest ynkelige og utstøtte i samfunnet, spesielt skjøgene. Han begrunnet dette med at hvis man virkelig skal lære ydmykhet, må man elske ydmykelse. For å dele den forakten som ble de sosiale utskuddene til del, begynte han med overlegg å oppføre seg som en idiot, og derfor fikk han tilnavnet Salus, som på syrisk betyr «den gale». Ingen kunne respektere noen som hoppet og spratt omkring så idiotisk som ham. Noen behandlet ham som en hyklersk kjeltring, mens andre så på ham som en profetisk og hellig skikkelse, og til slutt var det den sistnevnte oppfatningen som var den dominerende.

I senere tider var det andre asketer som var kjent som «idioter for Kristi skyld». Det var menn som ved sin meningsløse oppførsel og påtatte dumskap med hensikt søkte å oppnå forakt og til og med hån fra sine medmennesker, for eksempel gikk de rundt halvnakne eller til og med helt nakne og tigget til livets opphold. De var spesielt vanlige i Russland, hvor de på 1500-tallet hadde en viss sosial innflytelse, og de opptrådte igjen på 1800-tallet. Disse jurodivyj (rus: юродивый) er den russiske versjonen av «idiotiskhet for Kristus» eller jurodstvo (rus: юродство), en spesiell form for ortodoks askese. Noen av disse jurodivyj ble helligkåret av den russiske kirken, som Basilios den Velsignede.

I Moskva levde Basilios på gatene og de offentlige plassene sammen med tiggerne og de utstøtte. Til tider aksepterte han gjestfriheten fra bojarenken Stefanida Jurlova, men nettene tilbrakte han på tersklene til kirkene mens han gråt for menneskenes synder. Til alle årstider, i den brennende sommerheten og i vinterens sprengkulde, gikk han rundt halvnaken og barføtt og lot som om han var stum, og han sa hele tiden: «Om vinteren er grufull, er paradiset søtt».

Noen ganger oppførte han seg som en gal mann, veltet markedsbordene til dem som solgte kalatsji (et søtt hvetebrød) og mugger av kvas (en russisk drikk) og pådro seg selgernes vrede. De forfulgte ham, men han aksepterte slagene med glede mens han priste Gud for dem. Først senere fant man ut at selgernes brød var laget av farlige ingredienser og at kvasen ikke var ekte. Basilios' ry vokste raskt, og folk så på ham som en hellig narr, en Guds mann og en fordømmer av det som var galt. I likhet med Simeon Salus pleide Basilios å ta varer fra butikkene og gi dem bort til de aller fattigste.

En viss kjøpmann ønsket å bygge en steinkirke ved Pokrovna i Moskva, men kirkens buer kollapset tre ganger. Kjøpmannen vendte seg da til Basilios for å få råd, og han pekte i retning Kiev og sa: «Der finner du Johannes krøplingen, han vil gi deg råd om hvordan du skal bygge kirken». Kjøpmannen reiste til Kiev og oppsøkte Johannes, som satt i en fattigslig hytte og gynget en tom vugge. «Hvem gynger du?» spurte kjøpmannen. «Jeg gråter for min elskede mor, som ble forarmet av min fødsel og oppfostring». Først da husket kjøpmannen sin egen mor, som han hadde kastet ut av huset. Straks ble det klart for ham hvorfor han ikke var i stand til å bygge kirken. Da han vendte tilbake til Moskva, brakte han sin mor hjem, ba om hennes tilgivelse og bygde kirken.

Basilios hjalp dem som skammet seg over å be om almisser, men som trengte mer hjelp enn andre. En gang ga han bort en rik keiserlig gave til en utenlandsk kjøpmann som var etterlatt uten noen ting. Selv om han ikke hadde spist på tre dager, var han ikke i stand til å tigge om mat, siden han bar fine klær.

Basilios fordømte skarpt dem som ga almisser av egoistiske grunner, ikke av medfølelse med de fattige og elendige, men i håp om en enkel måte å skaffe seg Guds velsignelse over sine forretninger. En gang så han en djevel forkledd som en tigger. Han satt ved porten til kirken for Den aller reneste Jomfru, og han ga rask hjelp i forretningene til alle som ga almisser. Men Basilios avslørte det ondsinnede trikset og drev djevelen bort.

For sin nestes frelses skyld besøkte Basilios også vertshusene, hvor han prøvde å se en kjerne av godhet selv i mennesker som i stor grad var gått til grunne, og å styrke og oppmuntre dem ved sin godhet. Mange la merke til at når den hellige passerte et hus hvor folk drakk og moret seg, gråt han og klynget seg til hjørnene av det huset. De spurte ham hva det skulle bety, og han svarte: «Engler står i sorg ved huset og er ulykkelige over folkets synder, men jeg bønnfaller dem gråtende om å be til Herren for syndernes omvendelse».

Basilios hadde også den gaven å kunne forutse fremtiden. I 1547 spådde han den store brannen i Moskva, gjennom bønn slukket han en stor brann i Novgorod og en gang irettesatte han tsar Ivan IV den Grusomme (1547-84) fordi han under den hellige liturgi var opptatt med å planlegge byggingen av et palass på en høyde i Moskva.

En dag begikk Basilios en helligbrøde da han ødela ikonet av Maria som ble æret nær St. Barbara-porten i Moskva. Årsaken var det bare han som klarte å se, nemlig at det under bildet av Maria var malt en demon. Den folkelige beundringen for Basilios vokste for hver dag, og han ble betraktet som etterfølger til den salige Maximus, en annen «idiot for Kristi skyld» som levde femti år tidligere (d. 1434) og ble æret over hele byen.

Basilios døde den 2. august 1557, 88 år gammel (noen kilder skriver 1552). Hans begravelse ble fulgt av enorme menneskemengder og mange prester med den hellige metropolitt Makarios (1542-63) i spissen. Tsar Ivan selv var en av dem som bar kisten til kirken han var i ferd med å bygge (1555-60) til ære for Guds Mors beskyttelse til minne om erobringen av Kazan. Folket endret straks navnet på katedralen og kalte den St. Basilios den Velsignede. Den største og mest berømte kirken i de landene som utgjør Russland er Vasilij-katedralen ved Den røde Plass i Kreml i Moskva, som Basilios den Velsignede har gitt sitt navn til. Der er han også gravlagt og hans relikvier fantes der inntil den bolsjevikiske revolusjonen i 1917.

Basilios ble helligkåret av den russisk-ortodokse kirken den 2. august 1588 under et konsil holdt av Russlands første patriark, den hellige Job (metropolitt 1587-89; patriark 1589-1605). Basilios' minnedag er dødsdagen 2. august. I et tidlig ikon er han portrettert som gammel, med hvitt hår som krøller seg ved ørene, og et kort, krøllete hvitt skjegg. Han er fullstendig naken og holder et lommetørkle i hånden. Hans lenker oppbevares i Moskvas åndelige akademi. Han er kjent som Basilios den velsignede eller Vasilij Blazjennyj (rus: Василий Блаженный).

Andre russiske jurodivyj inkluderer de hellige Xenia av St. Petersburg (ca 1719/30-ca 1803), Johannes «den hårete» av Rostov (1500-t), Johannes av Moskva (d. 1589) og den salige Maximus av Moskva (d. 1534).