Den salige Bernhard (lat: Bernardus; it: Bernardo), som også kalles Bernardus Marchio, ble født i slutten av 1428 eller begynnelsen av 1429 (hans nøyaktige fødselsdag er ikke kjent) på slottet Hohenbaden ved Baden-Baden i den nåværende delstaten Baden-Württemberg i Tyskland. Dette slottet var det daværende stamsetet for markgrevene av Baden, og Bernhard var andre sønn av markgreve Jakob I og hans hustru Katarina av Lothringen (Lorraine), som var datter av den salige Margareta av Pfalz og hertug Karl II av Lothringen (1364-1431). Markgreve var en tittel som i middelalderen ble gitt til dem som forsvarte grenseområdene. Jakob I, som regjerte fra 1431 til 1453, sørget blant annet for at sognekirken i Baden-Baden ble oppgradert til stiftskirke og grunnla klosteret Fremersberg.
Markgrevens hus var preget av en dyp religiøsitet og stor ansvarsbevissthet overfor familiemedlemmene og undersåttene. Den strenge og rettferdige greven Jakob I holdt seg til reglene som var avtalefestet av hans far og onkel, om at markgrevskapet aldri skulle deles mellom mer enn to mannlige arvinger. Derfor sørget han for en standsmessig oppdragelse for sine sønner Karl og Bernhard. De ble utdannet svært omhyggelig for sin senere oppgave, og i den forbindelse ble de også sendt til vennligsinnede fyrstehoff.
De yngre sønnene Johannes, Georg og Marcus skulle overta geistlige embeter, slik at de var forsørget senere i livet. De ble allerede i 1445 i ung alder tatt opp i den geistlige stand i kapellet St. Ullrich på slottet Hohenbaden av generalvikaren av bispedømmet Speyer. Georg vendte en kort periode tilbake til det verdslige liv, men vendte i 1454 tilbake til det geistlige liv. Johannes ble senere erkebiskop av Trier, Georg biskop av Metz og Marcus biskop av Liège/Luik (Lüttich). Av deres to søstre overlevde Margaretha, som i 1445 giftet seg med markgreve Albrecht av Brandenburg-Ansbach.
Bernhards mor, markgrevinne Katarina, døde allerede i 1439. Hun var svigerinne av René av Anjou, som igjen var en svoger av kong Karl VII av Frankrike (1422-61). Den unge Bernhard har med sikkerhet oppholdt seg ved hoffene til sin onkel René og til kong Karl VII. For å festne båndene til det franske hoffet var Bernhard til og med på et tidspunkt i unge år forlovet med Magdalena (Madeleine), datter av kong Karl VII. Men på grunn av Bernhards personlige religiøse innstilling kom det aldri til noe ekteskap. Hans bror Karl forholdt seg annerledes og giftet seg i 1447 med Katarina av Østerrike, en søster av den senere keiser Fredrik III.
Mens deres far ennå levde, fulgte Karl og Bernhard ham ofte, også når de opprørske frankiske og schwabiske byer erklærte krig mot de tyske fyrstene. Bernhard deltok i 1449 i beleiringen av Esslingen og var i 1450 sammen med sin far og bror på vei til Heidelberg, hvor det ble ført fredsforhandlinger. I 1451 bila de i Speyer disputter med pfalzgreve Friedrich am Rhein. I 1452 oppholdt Bernhard seg hos sin onkel René som rådgiver.
I 1453 dro Bernhard til Italia og den nye hertugen Francesco Sforza av Milano (1401-66) med en tropp leiesoldater, i den hensikt å bli leiesoldatfører og dermed komplettere sin utdannelse i krigskunsten. På hans tid besto krigskunsten fremfor alt i taktisk klok aksjon mot motstanderen for å ta så mange fanger som mulig for senere å fremme løsepengekrav. Først kjempet Bernhard for Sforza og senere for René von Anjou, som ville innta Napoli, men uten å lykkes. Deretter var han i tjeneste for Den ambrosianske republikk, og han deltok i forsvaret av Milano da Venezia angrep. Han så ut til å være bestemt til en strålende karriere, siden han både var velutdannet og en dyktig militær leder.
Men da faren døde i 1453, måtte Bernhard og hans bror vende tilbake til Baden, hvor de overtok regjeringen som markgrevene Karl I og Bernhard II. I henhold til farens testamente overtok Bernhard herredømmet over byen Pforzheim og omliggende landsbyer, slottet Eberstein og enda mange borger og byer, og i tillegg overtok han mange rettigheter til embeter og len. I 1454 ba den tidligere beleirede byen Esslingen keiser Fredrik III (1440-93) om å bli stilt under beskyttelse av markgrevene Karl I og Bernhard II av Baden, og en delegasjon hvor også Bernhard deltok, bega seg til Wien for å innhente keiserens samtykke.
Det er godt mulig at Bernhard der fikk vite om planene om et korstog mot tyrkerne. Hellas, den ytterste østlige kristne forposten, hadde i flere tiår vært beleiret av tyrkerne. I mars 1453 inntok tyrkerne Konstantinopel, hovedstaden i det greske riket, etter et fryktelig slag, og byen var tapt for kristenheten. Derfor så spesielt Fredrik III det som trengende nødvendig å gå mot tyrkerne. Dermed forlot Bernhard soldatlivet og slo inn på en diplomatisk karriere, som var mer i tråd med hans fredelige natur. Keiser Fredrik III sendte ham til ulike hoff i Tyskland, Frankrike og Italia for å vekke interesse og samle inn penger til et nytt korstog mot tyrkerne. Han ble så tiltrukket av dette oppdraget for å redde kristenheten at han kort etter overdro embetet som markgreve av Baden med alle rettigheter til sin bror Karl for en periode på ti år, slik at han var friere til å utføre sin oppgave mer effektivt.
Bernhard hadde levd svært religiøst helt fra barndommen og ville støtte sin brors svoger keiseren av alle krefter. Ved keiserhoffet ble han også en ivrig forbeder for de trengende, i tråd med sin holdning at gudsfrykt skulle føre til barmhjertighet mot de nødlidende og fattige. Selv levde han som han lærte og delte sin garanterte årsinntekt i tre: en tredjedel skulle brukes til de fattige, en tredjedel skulle komme Kirken til gode og en tredjedel var til ham selv. I tillegg førte han et strengt religiøst liv og ga avkall på alle verdslige fornøyelser, noe som innbrakte ham en viss respekt allerede mens han levde.
Keiser Fredrik III avholdt i 1455 to riksdager, hvor han utnevnte delegasjoner av tyske fyrster som skulle verve fyrster utenfor Tyskland til deltakelse på et korstog mot tyrkerne. Bernhards hensikt var å virke på oppdrag av keiser Fredrik III for kristenhetens beste i de områdene som tyrkerne hadde okkupert. Hans siste reise som keiserlig utsending begynte i slutten av mai 1458 og førte ham og hans ledsagere til hertugdømmet Orléans og videre til Genova.
Han var på vei til Roma for å treffe pave Callistus III (1455-58), som selv forsøkte å tromme sammen støtte til et korstog med stor entusiasme, men liten suksess. Men kort etter at Bernhard forlot Torino i Nord-Italia, ble han og hans ledsagere rammet av en epidemi, trolig pesten. Han forsøkte å komme seg hjem til Baden, men allerede før de kom til landsbyen Moncalieri ved elven Po sør for Torino i Piemonte, var to av ledsagerne døde. I et herberge ved siden av fransiskanerklosteret i Moncalieri døde Bernhard II den 15. juli 1458, ennå ikke tretti år gammel.
På grunn av sin stilling som fyrste og keiserens utsending ble markgreve Bernhard II gravlagt foran høyalteret i kollegiatskirken Santa Maria della Scala i Moncalieri. Han var ingen borger av Moncalieri, men ble likevel høytidelig båret til graven i nærvær av tallrike geistlige og lokale borgere, noe som sikkert mer skyldtes hans privilegerte status enn det sterkt troende livet han hadde ført.
Under sørgehøytideligheten ble det fortalt om Bernhards liv, noe som førte til at en borger av Moncalieri ba Bernhard om forbønn og hjelp, ettersom han lenge bare hadde kunnet bevege seg med stokk og krykker på grunn av en beinlidelse. Allerede under sørgehøytideligheten ble denne mannen frisk, noe som førte til allmenn forbløffelse og glede og straks ble tilskrevet den nettopp gravlagte badiske markgrevens forbønner. Bernhards kult og anropene til ham om hjelp og støtte, hadde begynt. Han hadde allerede et ry for hellighet og for en spesiell hengivenhet til Jomfru Maria, og det ble meldt om mange mirakler ved hans grav. I Moncalieri og omegn spredte ryktene seg om hans effektive forbønn. Hans grav og hans relikvier ble et mål for mange mennesker, noe den fortsatt er. Valfarter ble og blir avholdt dit, bønner bedt, løfter avlagt og ofre brakt. Bernhard har i mange århundrer vært skytshelgen for Moncalieri, som sikkert er den eneste byen i Italia som har en tysk fyrste som beskytter.
Hans kult spredte seg raskt i Piemonte og de nærliggende områdene i Frankrike og Tyskland. I Vic nær Nancy og Metz i Lorraine, hvor Bernhards bror Georg hadde vært biskop, ble det reist et alter og stilt opp en statue i kollegiatskirken St. Stephan. Stiftet ble oppløst etter Den franske revolusjon, og statuen ble flyttet til sognekirken St. Marian. Han ble skytshelgen for Vic. Forbindelsene mellom biskopen av Metz og benediktinerordenen i Einsiedeln i Sveits førte til at det også der ble en spesiell kult for den Bernhard som ble så høyt skattet i Moncalieri. Han ble også minnet på et spesielt vis i benediktinerklosteret St. Vanne i Verdun, som ble revet i 1831/32, og i St. Dié, hvor det på 1500-tallet var bygd et kapell til Bernhards ære,. Han ble også skytshelgen for bispedømmet Freiburg im Breisgau.
Selvsagt ble han også minnet i sitt markgrevskap. Der lot Margaret, datter av markgreve Karl I, som fra 1477 til 1496 var abbedisse for klosteret Lichtenthal, utføre en trestatue til sin onkels ære, som ble satt opp i fyrstekapellet. Bernhard ble også æret i jesuittkollegiet i Baden, og det samme ble han i den nye residensbyen Rastatt. Der hadde markgreve Ludvig Vilhelm alltid med seg et eget feltalter på sine felttog mot tyrkerne mellom 1683 og 1704, og på det var det ved siden av andre helgenbilder også malt et bilde av hans forgjenger Bernhard II. I århundrenes løp har kulten for Bernhard ikke blitt mindre, men nå som tidligere er den sterkest i Moncalieri
For folket i den norditalienske regionen Piemonte og spesielt i Moncalieri var det ikke så viktig å få en offisiell kirkelig stadfestelse av den avdøde markgrevens mirakuløse innflytelse og dermed en tillatelse til hans kult, for de holdt uforstyrret fast på sin tro på hans forbønner for Gud. De kirkelige myndighetene tillot også Bernhards kult, men de ville ikke utsette seg for en konflikt med Kirken sentralt, så derfor satt de i gang en helligkåringsprosess.
Forsøk fra Bernhards bror, markgreve Karl I av Baden, hadde imidlertid liten suksess. Etter hans død i 1475 tok Bernhards bror Georg, som var biskop av Metz, på seg oppgaven å oppnå en helligkåring. I 1479 henvendte han seg skriftlig til øvrigheten i Moncalieri for å bringe på det rene om de støttet en helligkåring. Bakgrunnen for dette skrivet var trolig den private undersøkelsen som ble foretatt av sekretæren for enken etter hertugen av Savoia og Piemonte. Enkehertuginne Jolanthe var en datter av kong Karl VII av Frankrike og hadde på grunn av sitt slektskap med det badiske markgrevehuset en stor interesse for Bernhards helligkåring.
Sekretærens rapport omfatter et stort antall hendelser som hadde funnet sted etter påkallelse av Bernhard. Denne rapporten ble trolig ikke bare sendt til biskopen av Metz, men også til paven. Pave Sixtus IV (1471-84) ga nemlig generalvikaren i Torino i oppdrag å nedtegne offisielt de mange undrene som hadde skjedd ved Bernhards grav. 22 år etter Bernhards død ble det laget en notarialbekreftet katalog over 46 undere som var bevitnet. Mer skjedde ikke, for det manglet energiske talsmenn for helligkåring. Hertuginne Jolanthe var død, pave Sixtus IV døde i 1484, generalvikaren av Torino var forflyttet og kirkekapitlet i Moncalieri var ikke i stand til å drive helligkåringsprosessen alene. I flere århundrer ble den opprinnelige tillatelsen til Bernhards kult beholdt til tross for Kirkens manglende anerkjennelse.
På 1600-tallet var det under pave Urban VIII (1623-44) bare tillatt med en kult for salige og hellige som uttrykkelig var anerkjent av Kirken. I 1630 ble det derfor for andre gang søkt om en helligkåring av Bernhard. Men heller ikke denne anmodningen førte til noe resultat. Dermed ble Bernhard fortatt æret uten kirkelig samtykke. Hans relikvier, som opprinnelig ble oppbevart samlet i Moncalieri, ble delvis avgitt til andre steder hvor det var en kult, som Rastatt eller Vic.
Kontakten mellom markgrevene i Baden, hvor markgrevskapet i 1535 var delt opp i den katolske delen Baden-Baden og den protestantiske delen Baden-Durlach, var ikke alt for tett. Den ble imidlertid intensivert i 1758, da borgermesteren av Moncalieri meddelte markgreve Ludvig Georg av Baden-Baden at hans by ville feire en kirkefest i anledning Bernhards 300. dødsdag. Markgreven ville gjøre det samme, men han fikk ikke tillatelse fordi Bernhard ikke var anerkjent som salig eller hellig. Dermed forsøkte han å få i gang en ny anerkjennelsesprosess, men denne strandet på grunn av kostnadene som var forbundet med den.
Etter Ludvig Georgs død i 1761 overtok hans yngre bror August Georg regjeringen. Han engasjerte seg i prosessen med å få sin forgjenger salig- eller helligkåret og sendte til Roma noen allerede innsamlede bevis på at Bernhard hadde vært æret ab immemorabili, «fra uminnelige tider», noe som etter pave Urbans forordninger betydde minst hundre års offentlig kult. På bakgrunn av denne søknaden fikk generalvikaren i Torino i oppdrag å innlede undersøkelsen vedrørende Bernhards kult og de erfarte undrene. I 1769 ble resultatene forelagt pave Klemens XIII (1758-69), som bestemte at saligkåringen skulle innledes.
Klemens XIII døde imidlertid den 2. februar 1769, så det ble hans etterfølger Klemens XIV (1769-74), valgt den 19. mai 1769, som fikk gleden av å saligkåre Bernhard. Det skjedde den 16. september 1769 ved at hans kult ble stadfestet av paven, 311 år etter hans død. Dette betydde at Bernhard var anerkjent som salig av Den katolske Kirke og at hans offentlige kult dermed var rettmessig.
Neste skritt i prosessen var en helligkåring, men en slik prosess medførte betydelige kostnader, og dermed ga markgreve August Georg avkall på den. Han ga imidlertid ikke avkall på en feiring i anledning saligkåringen, og den 24. juli 1770 ble den salige Bernhard II innen rammen av disse festlighetene utnevnt til markgrevskapet Badens andre skytshelgen ved siden av den hellige Georg. Sammen med den hellige Konrad av Konstanz er han skytshelgen for erkebispedømmet Freiburg.
En ny helligkåringsprosess ble innledet i 1958. Dekretet om gjenopptakelse av prosessen ble utstedt av Kongregasjonen for Helligkåringer den 15. september 2009. Informativprosessen på bispedømmenivå i bispedømmet Freiburg im Breisgau ble åpnet den 10. januar 2011 og avsluttet den 21. november 2012. Dekretet som anerkjente gyldigheten av denne prosessen ble utstedt av kongregasjonen den 24. januar 2014. Sakens Positio ble oversendt til Vatikanet i 2015. Den 8. november 2017 undertegnet pave Frans dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som anerkjente hans heroiske dyder. Dette betydde at han snart kunne bli helligkåret.
Men den 13. juli 2018, to dager før Bernhards minnedag, meddelte bispedømmet Freiburg at Vatikanet har stanset hans helligkåringsprosess inntil videre. Årsaken er at Vatikanet ikke har anerkjent en helbredelse av en ordenssøster fra klosteret Lichtenthal i Baden-Baden, som skal ha skjedd på Bernhards forbønn, som et mirakel. To uavhengige «rettsmedisinske ekspertrapporter» har ikke kunnet bekrefte at helbredelsen var uforklarlig. Helligkåringsprosessen stilles i bero inntil bispedømmet Freiburg kan fremlegge et nytt angivelig mirakel på Bernhard av Badens forbønn for granskning av Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet. Om og når dette kan skje, er uklart.
Flere kirker er vigslet til Bernhard, blant dem St. Bernhard i Baden-Baden, Seliger Bernhard i Forbach-Gausbach, St. Bernhard i Karlsruhe, St.-Bernhard-Kirche i Mannheim, Bernharduskirche i Rastatt og St. Bernhard i Schopfheim.
Bernhards minnedag er 15. juli, som feires som fest i bispedømmet Freiburg im Breisgau, hvor han er skytshelgen, og som valgfri minnedag i bispedømmet Speyer. Han avbildes som regel i rustning, ofte med fane. Hans fest ble også feiret i bispedømmet Strasbourg den 24. juli. Den hellige stol ga også tillatelse til at han kunne feires i bispedømmet Konstanz til dette ble oppløst i 1821. Moncalieri ærer sin skytshelgen med en spesiell fest hvert år, Festa patronale del Beato Bernardo. Bernhard står under 15. juli i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004):
In vico Monte Calério in Subalpínis, beáti Bernárdi, qui, márchio Badénsis, iter in Oriéntem fáciens defendéndis pópulis christiánis post Constantinópolim ab inimícis captam, morte corréptus est.
I landsbyen Moncalieri i Piemonte, den salige Bernard, markgreve av Baden, som var på vei mot øst for å forsvare det kristne folk etter at Konstantinopel var erobret av fienden, da han ble rammet av døden.
Kildene Benedictines og zeno.org skriver at Bernhards kult første gang ble stadfestet i 1481, mens kilden Attwater/Cumming skriver at det skjedde i 1479 under pave Sixtus IV (1471-84), men dette er en misforståelse. Sixtus IV satte i gang en undersøkelse av Bernhards liv, slik som det er normalt før en saligkåring, men saligkåringen skjedde ikke før i 1769.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VII), Benedictines, Schauber/Schindler, Dammer/Adam, Index99, MR2004, KIR, CatholicSaints.Info, Infocatho, Bautz, Heiligenlexikon, santiebeati.it, de.wikipedia.org, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, newsaints.faithweb.com, zeno.org, heiligen-3s.nl, nominis.cef.fr, bad-bad.de, ordinariat-freiburg.de, Allgemeine Deutsche Biographie bind 2 (Leipzig 1875), Neue Deutsche Biographie bind 2 (Berlin 1955), Kathpress 13. juli 2018 - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. juni 2000 – Oppdatert: 13. juli 2018