| Den hellige Bernhard av Corleone (1605-1667) |
Den hellige Bernhard (it: Bernardo) ble født som Filip Latini (it: Filippo) den 6. februar 1605 i Corleone i provinsen Palermo på Sicilia i Italia. Han var den tredje av seks barn av Leonardo og Francesca Latini. Familien levde i beskjedne kår, men de manglet aldri det nødvendigste. Byen Corleone fikk sitt navn, «Løvehjerte», for sitt heltemot under folkereisningen mot den franske okkupasjonen i 1282, som i historien er kjent som «Den sicilianske vesperen».
Familiens hus var allment kjent som Casa di Santi («de helliges hus») på grunn av farens nestekjærlighet og alle barnas godhet. Filips far var garver og han selv ble skomaker av yrke. Men han hadde en annen lidenskap, nemlig sverdet, og han ble regnet som den beste duellanten på hele Sicilia, La prima spada di Sicilia. Etter at han i en duell hadde såret en mann ved navn Vito Canino så alvorlig at han ville bli permanent invalid, flyktet han fra politiet og søkte kirkeasyl i kapusinernes kirke i Palermo. Der var han nemlig sikker, for på 1600-tallet gjaldt fortsatt Kirkens asylrett – ingen kunne gripes på et hellig sted.
Men i kirkens stillhet begynte han å meditere over sin fortid, og han kom til at hele hans liv hadde vært galt og til skade for hans medmennesker. Med angerfylte tårer ba han til Gud om tilgivelse og bestemte seg for å leve resten av livet i anger og bot. Han forlot Corleone og dro til Caltanisetta, hvor han i 1632 sluttet seg til kapusinerne (Ordo Fratrum Minorum Capuccinorum – OFMCap) som legbror med klosternavnet Bernhard (it: Bernardo). Det eneste han lengtet etter, var å vokse i åndelig fullkommenhet, og veien dit var ydmykhet og botgjøring. Den strenge ordensregelen var ikke nok for ham, så han påla seg selv ekstreme botsøvelser for å sone for sitt tidligere liv. Han sov rett på golvet og aldri mer enn tre timer. De fattige klostermåltidene oppfattet han som fråtseri.
Men hans nådegaver var like store som hans botsøvelser. Han lærte aldri å lese og skrive, men likevel nådde han de høyeste åndelige høyder. Med tiden kunne han lese i menneskenes hjerter og ble berømt for sine mange helbredelser. Han hadde også den uvanlige gave at han kunne helbrede dyr ved sin forbønn. Han levde et enkelt liv og arbeidet som kokk eller kokkeassistent, og han flyttet fra det ene klosteret til det andre i provinsen: Bisacquino, Bivona, Castelvetrano, Burgio, Partinico, Agrigento, Chiusa, Caltabellotta, Polizzi og kanskje også Salemi og Monreale, men der er vanskelig å gi noen presise datoer.
Vi vet at han tilbrakte sine siste femten år i Palermo. Utslitt av botsøvelser og det harde livet søkte han tilflukt ved tabernaklet, hvor han ba kontinuerlig. Der ble han syk på festen for Herrens åpenbaring den 6. januar 1667, og han døde den 12. januar 1667, knapt 62 år gammel. Før begravelsen måtte man skifte hans tunika hele ni ganger fordi alle hadde blitt revet i småbiter av de troende som ville sikre seg en relikvie.
Han ble saligkåret den 15. mai 1768 (dokumentet (Breve) var datert den 29. april) av pave Klemens XIII (1758-69). Den 1. juli 2000 undertegnet pave Johannes Paul II (1978-2005) dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et mirakel på hans forbønn, og dette åpnet veien for hans helligkåring. Han ble helligkåret den 10. juni 2001 av pave Johannes Paul II (1978-2005) på Petersplassen i Roma. Hans minnedag er dødsdagen 12. januar og hans navn står i Martyrologium Romanum.
Da Alessandro Manzoni i sin berømte roman «De trolovede» skapte den gripende skikkelsen Padre Cristoforo, hadde han Bernhard av Corleone som forbilde.