Den salige Beatrix d’Este (it: Beatrice) ble født rundt 1200 (1206?) (noen kilder legger hennes fødsel til rundt 1191/92) på familieslottet Calaone ved Este i den nåværende kommunen Baone i provinsen Padova i regionen Veneto i Nord-Italia. Hun var datter av Azzo VI (1170-1212), marki av Este og første marki av Ferrara, og hans andre hustru Sofia Eleanor (1165-1202), datter av grev Humbert III av Savoia (1136-89). Moren døde allerede rundt 1202, da datteren var rundt to år gammel. Faren giftet seg for tredje gang den 22. februar 1204 med Alice (Alix), datter av Raynald av Châtillon (ca 1125-87), korstogsridder og prins av Antiokia, og hans hustru Klementia av Zähringen, datter av hertug Konrad I av Zähringen (ca 1090-1152).
Dynastiet Este tok sitt navn etter at de arvet eiendommer og slott i området i dagens kommune Baone, et av dem beliggende på sletten ved Este, i romersk tid Ateste, det gamle latinske navnet på elven Adige (gr: Athesis, Αθησις). Et annet og tryggere slott lå i Calaone, rundt 200 meter over havet. Calaone og Este er landsbyer som ligger blant Euganei-høydene, rundt tre kilometer fra hverandre. I andre halvdel av 1200-tallet, da dynastiet erobret makten i den fjerntliggende byen Ferrara, flyttet dynastiet definitivt fra stamlandet og etablerte sin residens inne i Ferrara i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia, på Castello Estense. Der regjerte de frem til år 1500. Under deres styre blomstret byen og ble strålende, rik på palasser, kunst og kultur. På 1300-tallet bygde de et palass som fortsatt eksisterer.
Men da kom plutselig deres ruin. Det ser ut til at alt begynte etter at et medlem av huset Este, Alfonso I d’Este (1476-1534), den tredje hertug av Ferrara, Modena og Reggio (1505-34), praktisk talt ble tvunget til å gifte seg med Lucrezia Borgia (1480-1519), et av de mange barna av kardinal Rodrigo Borgia, senere pave som Alexander VI (1492-1503). Etter det begynte ting å gå i feil retning. Dynastiet forvaltet sin makt svært dårlig, og de hadde ikke lenger noen legitime barn. Loven på den tiden sa at uten direkte legetime etterkommere, kunne et dynasti ikke lenger regjere, og familien Este ble utvist fra Ferrara. På 1500-tallet flyttet familien til sine vestlige besittelser i provinsen Modena i regionen Emilia Romagna. Medlemmer av dynastiet bygde palasser også der, men deres berømmelse og makt begynte å minske. De forble seigneurs av Modena inntil de ble utvist av Italia da landet ble samlet på 1800-tallet.
Etter at dynastiet flyttet til Ferrara, mistet Calaone sin betydning og er i dag en liten landsby. Dessverre eksisterer ikke det store slottet lenger, for det ble fullstendig ødelagt på slutten av 1200-tallet og aldri gjenoppbygd. Lokale innbyggere brukte steinene til å bygge sine egne hus. På den andre side har Este fortsatt sitt middelalderslott. I dag er Este og Baone kommuner i provinsen Padova, mens Calaone er en landsby i kommunen Baone. Ferrara og Modena er egne provinser og Badia Polesine is ligger i provinsen Rovigo.
En beretning om Beatrix’ liv ble skrevet av prior Alberto i kirken Santo Spirito, både på middelalderlatin og italiensk. Om hennes ungdom skrev Alberto: «Hun tilbrakte oppvekstårene i tidens pomp og ytre prakt, kjødets gleder, i pynt og forfengelighet av alle slag, som det er typisk for adelige, verdslige kvinner». Beatrix levde sin ungdom komfortabelt i slottene Este og Calaone, hvor hun møtte hofflivets gleder. Hun ble oppdratt av sin stemor Alice og sin tante
Den første krigen mellom guelferne og ghibellinerne i regionen Veneto førte til Beatrix’ fars tidlige død i 1212, da hun var tolv år gammel, noe som etterlot henne foreldreløs. Noen måneder senere ble familien beleiret og ydmyket ved å måtte overgi slottet Este til hæren som var dannet av styrker fra Padova, Vicenza og Bassano, ledet av unge Ezzelino da Romano (d. 1235). Beatrix’ eldre bror Aldobrandino I d’Este (1190-1215), marki av Este og av Ferrara, som etterfulgte sin far, ble drept (muligens forgiftet) i 1215. Han ble etterfulgt av sin og Beatrix’ bror Azzo VII d’Este (1205-64), marki av Este og av Ferrara.
Beatrix ble gjenstand for «høvisk kjærlighet» fra Rambertino Buvalelli (1170/80-1221), en trubadur fra Bologna som reiste rundt i Nord-Italia. I ni av hans cansos d’amor hyller Rambertino Beatrix’ skjønnhet og karakter, og han kaller henne ofte med kjælenavnet Mon Restaur («Min forfriskning på oksitansk). Den store aldersforskjellen mellom Rambertino og den unge Beatrix (20-30 år) moret trolig hoffet Este, selv om det trolig aldri var noe forhold mellom de to, deres samvær var rent poetisk, lyrisk og musikalsk.
Etter sin fars død i 1212 nektet Beatrix å bære fine kjoler og smykker som det passet seg for en ung kvinne av hennes aristokratiske avstamming. Samtidig gjorde alle de smertefulle begivenhetene hun måtte gjennomleve, som farens og brorens død, at valget om å søke et religiøst liv modnet i Beatrix. Da hennes slektninger forøkte å bruke henne til å forherlige familien gjennom å arrangere et ekteskap for henne, flyktet Beatrix i hemmelighet fra sin fosterfamilie i 1220.
Hun flyttet imidlertid ikke langt, bare til Salarola, en bakketopp mellom Monte Cero og Monte Castello, bare noen få minutters gange fra Calaone. I dag står det bare to massive søyler på bakketoppen som er helt ute av proporsjoner i forhold til de gjenværende bygningene, men de vitner om fordums storhet. Der hadde presten Garsendonio i 1179 reist en kirke viet til Santa Margherita. Den første steinen ble overlevert til ham av biskop Gerardo av Padova, og til ham hadde marki Obizzo I d’Este (1110-93/5) som hans føydalherre gitt fire jorder in apice montis qui vocatur Salarola («på toppen av fjellet som heter Salarola»).
Det virker som om det allerede før grunnleggelsen av kirken hadde vært på dette stedet en kommunitet av fromme kvinner, som var viet til nestekjærlige aktiviteter, i utgangspunktet uten noen hierarkisk struktur. Deres inkludering i det kvinnelige klostervesenet fant sted i første halvdel av 1200-tallet, da de trådte inn i kongregasjonen av reformerte hvite benediktinersøstre (Ordo Sancti Benedicti – OSB).
Nettopp i Salarola fant Beatrix sin første tilflukt i 1221, da hun bestemte seg for å forlate livet ved hoffet, eller for å bruke uttrykket til Alberto di Santo Spirito, hennes første biograf: «for å unnslippe det verdslige samfunn og de syndige attraksjonene ved hoffet, og å knytte seg ydmykt til personer som søkte og fryktet Gud, som en oase av fred». Toppen av Salarola var for adelskvinnen en klippe av fromhet der, hvor hun, fortsatt ifølge Alberto di Santo Spirito, «den dyrebare perle» (margaritam på latin), ble mottatt med «voldsom glede» av nonnene i klosteret Santa Margherita. Hun trådte inn i klosteret uten samtykke fra sin bror Azzo VII, den nye marki av Este, og til tross for motstand fra familien.
Men Beatrix’ opphold der var kortvarig, og man forstår hvorfor når man ser seg rundt, for nær Salarola lå «fjell»-toppene (egentlig åser) Monte Castello og Monte Cero, hvor det sto to slott som tilhørte markiene av Este. Beatrix må ha blitt nøye overvåket og må ha følt seg nesten undertrykt, og det er ikke rart at hun etter bare halvannet år (1220-21) bestemte seg for å forlate Salarola til fordel for et mer privat sted. Etter at Beatrix dro, fortsatte klosteret Santa Margherita å ha et selvstendig liv frem til 1459, da pave Pius II (1458-64) slo det sammen med klosteret San Mattia i Padova, under forutsetning av at nonnene fortsatte å be officiet og at en del av inntektene ble brukt til rehabilitering av bygningene.
Først forsonet hun seg med sin bror, og deretter ble hun i april 1221 sendt sammen med ti andre søstre for å grunnlegge et kloster på stedet for det forlatte klosteret San Giovanni Battista i det øde Gemola (Gemmola), som tidligere var bebodd av eremitter. Kirken Giovanni Battista var blitt grunnlagt i 1215 av Martino di Milano. Hun tok med seg som reisefølge abbedissen i klosteret Salarola og flere andre søstre, samt de to grevinnene, hennes mor og hennes brors hustru. Gemola var en landsby som også lå i kommunen Baone. Beatrix fikk dette klosteret på Monte Gemola av biskopen av Padova, og der grunnla hun en ny kommunitet for nonner etter den benediktinske regelen. Til dette formålet ga hun alt hun eide for å betale gjenoppbyggingen av klosterbygningene og kirken. Hun avla løfter og grunnla kommuniteten, og den unge nonnens berømmelse og eksempel fikk et dusin andre adelskvinner til å komme til henne i Gemola selv langt borte fra.
Blant dem kan vi nevne den salige Juliana av Collalto (1186-1262), som i dag er gravlagt i kirken St Eufemia på øya Giudecca i Venezia, og Maria Enselmini fra en adelsfamilie i Padova som også den salige Helena Enselmini av Arcella OSC (1207-42) tilhørte. Beatrix og hennes ledsagere valgte et hardt liv i bot, bønn, faste og fattigdom. Hennes ydmykhet vises av hennes vegring mot å bli abbedisse, og kildene indikerer at en Desiderata var den som ble valgt til leder for klosteret.
Sannsynligvis var det de krevende levebetingelsene i fullstendig isolasjon som undergravd helsen til Beatrix, som etter noen år ble syk med tuberkulose. Hun døde i klosteret på Monte Gemola allerede den 10. mai 1226 som et offer for «kjærlig selvoppofrelse». Hun ble gravlagt i kirken San Giovanni Battista i en kiste hvor det var inngravert en gravskrift som regnes som et sjeldent eksempel på latinsk poesi i Po-dalen. Etter Beatrix’ død fortsatte klosteret Gemola å nyte stor prestisje og ble beriket av legater og donasjoner. Hennes bror fikk en datter, muligens like etter søsterens død, som han kalte opp etter henne, og hun skulle bli den salige Beatrix d’Este (II) (ca 1226-62). Hun grunnla et kloster i Ferrara, San Stefano della Rotta, men kommuniteten flyttet i begynnelsen av 1257 til Sant’Antonio in Polesine i Ferrara.
Men først fikk kommuniteten den 29. oktober 1256 besøk av abbedisse Nida og tretti nonner fra klosteret Gemola. I den anledning fikk Beatrix kanskje en kopi av sin tantes biografi, som senere ble funnet av Brunacci i klosteret Sant’Antonio in Polesine. Mellom de to klostrene Gemola og San Stefano (og senere Sant’Antonio in Polesine) ble det etablert et åndelig bånd som ble styrket av skikken med et årlig besøk som ble gjensidig da den salige pave Urban V (1362-70) den 16. juli 1366 autoriserte en delegasjon på seks nonner til å gjengjelde besøket til klosteret Gemola.
De biografiske dataene er hentet fra biografien Vita Beatae Beatricis skrevet av hennes åndelige far, fra Alberto fra Verona, prior for Santo Spirito. Den gamle teksten forble ukjent i århundrer, men den ble gjenoppdaget og publisert på 1700-tallet av abbed Giovanni Brunacci, og er nå bevart i et enkelt manuskript i Biblioteca Estense universitaria i Modena.
Ved to anledninger fant nonnene seg forpliktet til å forlate Gemola midlertidig, først i 1413 under et angrep fra ungarerne, og i 1509, da de venetianske territoriene ble invadert av hærstyrkene til Ligaen av Cambrai. Cambrai var en by i Nord-Frankrike ved elven Schelde. Ligaen var dannet i 1508 mellom Frankrike, Tyskland og Spania, og formålet var en oppdeling av det venetianske riket. I mars 1509 sluttet også pave Julius II (1503-13) seg til ligaen. Imens hadde legbrødre returnert til klosteret, som ble et dobbeltkloster for munker og nonner.
På slutten av 1400-tallet var klosteret i en svært vanskelige økonomisk situasjon. Under sin visitasjon fant biskop Barozzi at de sytten nonnene på stedet sultet. I 1578 måtte nonnene etter et pavelig dekret forlate klosteret i Gemola og flytte til Santa Sofia i Padova, og de tok med seg sarkofagen som inneholdt Beatrix’ intakte legeme. Den 12. november ledsaget nonnene Beatrix’ levninger til klosterets port mens de sang hymner og salmer. Så bar fire menn henne opp til kirken i Cinto sammen med en prosesjon av fire munker, fire nonner og to legbrødre. Neste dag ble sarkofagen satt på en båt på elven Bisatto, og de nådde Padova om natten. Innen et par uker forlot alle nonnene Gemola. Den største gruppen dro av gårde den 23. november.
Etter at nonnene flyttet til Padova, begynte en rask prosess av forfall for klosteret Gemola. Under pesten sommeren 1630 ble det planlagt å oppføre et sykehus for flyktende soldater, men ideen ble raskt forlatt. Allerede på midten av 1600-tallet var kirken i en slik tilstand at det ikke kunne forrettes der. Likevel var det fire altere med tre bilder, som var tæret av tidens tann. Rundt midten av 1600-tallet ble området kjøpt av den venetianske kjøpmannen Francesco Roberti, som i 1657 restaurerte kirken, mens klosteret på Monte Gemola ble omgjort til en villa. I dag huser Villa Beatrice d’Este et naturmuseum.
En tradisjon fortalte at når noe viktig skulle til å skje i familien Este, snudde Beatrix seg i sin grav slik at lyden hørtes i hele kirken. På slutten av 1400-tallet skrev historikeren Prisciani Pellegrino fra Ferrara: «Når det annonseres noe alvorlig for det strålende huset Este, skjelver den salige Beatrix med så mye oppstyr og gjør opprør i graven med så mye støy at søstrene trodde at ikke bare kirken og klosteret var i ferd med å falle sammen, men også selve fjellet av Calaone. Etter et slikt anfall ble hennes legeme funnet fortsatt intakt, men gjennomvåt av svette».
I mai 1957 ble Beatrix’ levninger overført fra kirken Santa Sofia i Padova til klosterkatedralen Santa Tecla i Este, hvor hun hviler i dag. Under overføringen (med lastebil) stanset prosesjonen en hel dag på Monte Gemola, nøyaktig der hvor hennes kloster hadde stått.
Beatrix ble saligkåret den 19. november 1763 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Klemens XIII (1758-69). Hennes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 10. mai:
Patávii in Venétia, beátæ Beatrícis Esténsis, vírginis, quæ cœnóbium Gémmulæ in cóllibus Eugáneis instítuit et, brevi quidem vitæ spátio, árduum sanctitátis iter moniális perégit.
I Padova i Veneto, den salige Beatrix d’Este, jomfru, som grunnla klosteret Gemmola i Euganei-høydene, og i sitt korte livsløp foretok hun som nonne den krevende reisen til hellighet.
Navnet Beatrix (it: Beatrice) ble ofte brukt i dynastiet Este, men det er bare tre av dem som regnes som salige. Navnet Beatrix d’Este refererer vanligvis i sekulære sammenhenger til Beatrix d’Este (1475-97), datter av Ercole I d’Este, hertug av Ferrara (1471-1505), hertuginne av Bari og senere av Milano, hustru til hertug Ludovico Sforza av Milano (1452-1508), kjent som «il Moro». Men vi er mest interessert i tre salige kvinner av samme navn som levde på 1200-tallet. Disse er:
1) Den salige Beatrix d’Este (I) (ca 1200-26), datter av Azzo VI d’Este (1170-1212), marki av Este, første marki av Ferrara. Hun var tante til Beatrix II og Beatrix III, som var døtre av hennes to brødre Azzo VII og Aldobrandino. Hun ble saligkåret den 19. november 1763.
2) Den salige Beatrix d’Este (II) (ca 1226-62), datter av Azzo VII d’Este (1205-64), marki av Ferrara og marki av Este. Hun var niese til Beatrix I, som var hennes fars søster, og kusine av Beatrix III, som var datter av farens bror. Hun ble saligkåret den 23. juli 1774. Mange kaller denne Beatrix d’Este hellig.
3) Den salige Beatrix d’Este (III) (1215-45), datter av Aldobrandino I d’Este (1190-1215), marki av Ferrara og marki av Este, dronning av Ungarn (1234-35). Hun er ikke formelt saligkåret, men regnes som salig i Italia og i Ungarn.
Ordenstallene I, II og III er ikke en kronologisk rekkefølge etter fødsel, men etter saligkåring. Statuer av hellige og salige fra familien er samlet i kirken Sant’Agostino i Modena, også kalt Pantheon Estense.
I tillegg er det en fjerde slektning, den hellige Contardus d’Este Pilegrimen (1216-1249). Det er usikkert om han var en posthum sønn av Aldobrandino I d'Este (1190-1215), marki av Ferrara og marki av Este (1212-15), eller utenomekteskapelig sønn av Aldobrandinos bror, Azzo VII d’Este (1205-64) marki av Este og av Ferrara (1215-22; 1240-64). Hvis han var sønn av Aldobrandino, var han bror til Beatrix d’Este (III) (1215-45), mens hvis han var sønn av Azzo VII, var han bror til Beatrix d’Este (II) (ca 1226-62). De to salige navnesøstrene var kusiner. Uansett var han nevø av Beatrix d’Este (I) (ca 1200-26).
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (V), Benedictines, Index99, KIR, CE, CatholicSaints.Info, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, comune.baone.pd.it, erinnicase.altervista.org, duepassinelmistero.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. juni 2000 – Oppdatert: 12. april 2016