Den salige Beatrix (II) d’Este (it: Beatrice) ble født rundt 1226 (andre sier 1230). Hun kom fra den mektige familien til de normanniske hertugene av Apulia, og hun var datter av Azzo VII (1205-64), marki av Este og marki av Ferrara, og hans første hustru, Giovanna av Puglia. Den eksakte datoen og nøyaktig sted for hennes fødsel er ikke angitt av kilder som er kjent for oss. Hennes foreldre ble mest sannsynlig gift i mars 1221, da marki Azzo VII hadde dratt til Brindisi å få fornyet keiser Fredrik IIs (1212-50) investitur av huset Estes eiendommer og rettigheter. Beatrix var deres eldste barn og hennes yngre søstre var Constance og Cubitosa. I tillegg hadde de broren Rinaldo (1230-51). Deres mor døde den 19. november 1233, så vi må anta at Beatrix ble født i de første årene av foreldrenes ekteskap.
I 1226 døde den fromme og salige Beatrix d’Este (I) (ca 1200-26), søster av Azzo VII. Den unge Beatrix kan ha blitt oppkalt etter sin tante, så hun var kanskje nyfødt da tanten døde. På grunnlag av disse argumentene legger flertallet av forskerne hennes fødsel mellom 1222 og 1226. Den fremherskende tradisjonen har hittil sagt «rundt 1230», men uten å føre noen bevis for denne påstanden.
Når det gjelder hennes fødested, sier mange at hun ble født på familieslottet i Este i provinsen Padova i regionen Veneto i Nord-Italia. Men dette slottet ble familien under Aldobrandino I d’Este (1190-1215), marki av Este og marki av Ferrara, tvunget til å overgi i 1213 til hæren som var dannet av styrker fra Padova, Vicenza og Bassano, ledet av unge Ezzelino da Romano (d. 1235), og trolig var det ennå ikke gjenoppbygd, til tross for det keiserlige påbudet av 17. september 1220, og dagens palass i Ferrara i distriktet San Paolo var ikke et trygt tilholdssted under den bitre kampen som i årene 1222-24 ble kjempet mellom Salinguerra Torelli, capitano del Popolo fra 1220, og marki Azzo VII. Førstnevnte ble etter avtalen i 1224 ekskludert fra Ferraras politiske liv.
Dynastiet Este tok sitt navn etter at de arvet eiendommer og slott i området i dagens kommune Baone, et av dem beliggende på sletten ved Este, i romersk tid Ateste, det gamle latinske navnet på elven Adige (gr: Athesis, Αθησις). Et annet og tryggere slott lå i Calaone, rundt 200 meter over havet. Calaone og Este er landsbyer som ligger blant Euganei-høydene, rundt tre kilometer fra hverandre. Badia Polesine er en liten by rundt tretti kilometer fra Este inn i provinsen Rovigo, som har grense til Provinsen Padova i elven Adige. Betydelige forfedre til dynastiet, Azzo II (1009-97) og hans første hustru Kunigunde av Altdorf (Cunegonde, Chuniza, Cunizza) (ca 1020-54), ligger gravlagt i det gamle klosteret Vangadizza, hvor bare den sentrale delen, munkenes kapittelsal, er bevart i original form.
I andre halvdel av 1200-tallet, da dynastiet erobret makten i den fjerntliggende byen Ferrara, flyttet dynastiet definitivt fra stamlandet og etablerte sin residens inne i Ferrara i regionen Emilia Romagna i Nord-Italia, på Castello Estense. Der regjerte de frem til år 1500. Under deres styre blomstret byen og ble strålende, rik på palasser, kunst og kultur. På 1300-tallet bygde de et palass som fortsatt eksisterer.
Men da kom plutselig deres ruin. Det ser ut til at alt begynte etter at et medlem av huset Este, Alfonso I d’Este (1476-1534), den tredje hertug av Ferrara, Modena og Reggio (1505-34), praktisk talt ble tvunget til å gifte seg med Lucrezia Borgia (1480-1519), et av de mange barna av kardinal Rodrigo Borgia, senere pave som Alexander VI (1492-1503). Etter det begynte ting å gå i feil retning. Dynastiet forvaltet sin makt svært dårlig, og de hadde ikke lenger noen legitime barn. Loven på den tiden sa at uten direkte legetime etterkommere, kunne et dynasti ikke lenger regjere, og familien Este ble utvist fra Ferrara. På 1500-tallet flyttet familien til sine vestlige besittelser i provinsen Modena i regionen Emilia Romagna. Medlemmer av dynastiet bygde palasser også der, men deres berømmelse og makt begynte å minske. De forble seigneurs av Modena inntil de ble utvist av Italia da landet ble samlet på 1800-tallet.
Etter at dynastiet flyttet til Ferrara, mistet Calaone sin betydning og er i dag en liten landsby. Dessverre eksisterer ikke det store slottet lenger, for det ble fullstendig ødelagt på slutten av 1200-tallet og aldri gjenoppbygd. Lokale innbyggere brukte steinene til å bygge sine egne hus. På den andre side har Este fortsatt sitt middelalderslott. I dag er Este og Baone kommuner i provinsen Padova, mens Calaone er en landsby i kommunen Baone. Ferrara og Modena er egne provinser og Badia Polesine is ligger i provinsen Rovigo.
Beatrix ble altså sannsynligvis født blant Euganei-åsene på slottet Calaone, som da måtte ha vært familiens vanlige bopel, og hoffet hadde trukket seg tilbake dit. Slottet var en sikrere festning både for å forsvare seg mot fiender og for å forsvare seg mot sykdommer i de lavereliggende slettene. I Calaone var Beatrix’ mor allerede rundt midten av 1221. Svært lite er kjent om Beatrix’ mor Giovanna og om hva slags utdannelse hun kunne gi datteren i de første årene av livet. Desto mer vet vi om den fromme adelskvinnen Mabilia Pallavicino, som Azzo VII giftet seg med før 1238 etter at Giovanna døde i 1233. Hennes eksempel, utdannelse og kanskje nestekjærlige aktivitet ledet Beatrix til den fransiskanske spiritualiteten som var avgjørende ved hennes senere valg av kloster og den retning den kommuniteten hun grunnla synes å ha tatt.
Et annet bidrag til Beatrix’ personlige formasjon og en stimulans til valg av ordenslivet, var kanskje abbeden av Santa Giustina i Padova, benediktineren Arnaldo Cattanei av Limena, som i 1237 hadde funnet tilflukt og gjestfrihet i Este-familiens hoff. Beatrix ble oppdratt etter eksempel av sin salige avdøde tante, som hadde vært nonne i Gemola, og sin bestemor Leonora av Savoia. Beatrix’ vilje til i alle henseender å imitere sin salige tantes eksempel, er uttrykt i hagiografisk litteratur som i den legendariske biografien om Beatrix som ble skrevet på slutten av 1400-tallet av en nonne i hennes kloster, bevart i manuskript på Biblioteca Ariostea i Ferrara. I denne biografien prøver forfatteren å etablere et absolutt samsvar mellom Beatrix’ åndelige opplevelse og den kristne fullkommenheten som tilbys av hennes tante.
Denne biografien forteller at Beatrix i 1249 ble forlovet med Galeazzo Manfredi, borgermester (podestà) av Vicenza, og løftet om ekteskap var allerede undertegnet i Modena, og hun dro til Milano vannveien sammen med kortesjen som skulle følge henne til hennes kommende ektemann, for å feire bryllup. Men Galeazzo døde like før bryllupsdagen av sine sår etter et slag mot keiser Fredrik II (1212-50), så Beatrix måtte vende tilbake til Ferrara. Denne historien er imidlertid ikke pålitelig, noe som demonstreres av det faktum at samtidige eller litt senere kilder ikke forteller noe om dette.
Historien skyldes kanskje en forveksling med den Beatrix som var søster av Azzo VIII d’Este, som i sitt andre ekteskap i 1300 giftet seg med Galeazzo di Matteo Visconti. Men denne historien ble plukket opp i likhet med andre like upålitelige detaljer som finnes i biografien, av panegyrikere og påfølgende historikere, og den gjentas den dag i dag.
Selv om de ikke var lagt ekteskapsplaner for henne, i motsetning til det som hadde skjedd i sin tid med hennes tante, måtte Beatrix også bekjempe mye motstand før familien aksepterte hennes intensjon om å forlate den verdslige verden. Chronicon Marchiae Tarvisinae forteller at hennes far, som han hadde gjort med sin søster Beatrix under lignende omstendigheter, brukte alle midler av overtalelse og trusler for å få henne til å avstå fra prosjektet. I tillegg til ham prøvde også andre, men like forgjeves.
Ifølge en pålitelig hypotese er det sannsynlig at Beatrix rundt midten av århundret, sammen med sin trofaste hoffdame Melenida fra Padova, en stund bodde i ensomhet i Este-familiens sommerresidens på den lille øya San Lazzaro som de eide øst for byen, i Po di Volano, en deltagren av elven Po, mellom de nåværende Quacchio og Focomorto. Til slutt overvant Beatrix sin fars motstand, og den 27. mars 1254 (noen kilder sier 25. mars) avla hun sine høytidelige løfter sammen med sin trofaste Melenida i kirken San Stefano della Rotta i hendene til biskopen av Ferrara, venetianeren Giovanni Quirini. Etter seremonien fikk de av biskopen denne kirken San Stefano della Rotta i Focomorto, nå en bydel i Ferrara, hvor de eksisterende bygningene var svært tydelig forfalne, og fullt fritak fra biskoppelig jurisdiksjon, med den eneste begrensningen å måtte gi i all fremtid til biskopen og hans etterfølgere et pund voks på festen for den hellige Georg.
I alt dette merkes intervensjonen av marki Azzo VII d’Este, som etter å ha mislyktes i å overtale sin datter til å avstå fra sin hensikt, likevel ønsket å tilby henne hensiktsmessige økonomiske garantier for sin fremtid som nonne og grunnlegger av en ny religiøs kommunitet, og han ønsket å gjøre seremonien til en hendelse med offentlig gjenklang, og derfor både politisk og verdslig. Blant de geistlige og ordensmenn som var tilstede ved siden av biskopen av Ferrara, var den dominikanske prioren, provinsialen for fransiskanerne sammen med andre av sine brødre (blant dem den kjente Salimbene av Parma, en venn av familien Este), og prosten og erkepresten, som representerte kapittelet i katedralen. Blant legfolk rundt markien som var invitert for anledningen, var det noen viktige representanter for guelferne i Emilia Romagna: Bernardino Fontana di Piacenza, Nordio Turchi, grev Peter Maltraversi av Padova samt Guido Rizzuto da Polenta fra Ravenna. Ifølge de kildene som er tilgjengelige, var det ingen adelsdamer tilstede. Ved denne anledning fikk Beatrix fra sin far noen eiendommer de eide nær Este, fra biskopen et fond plassert i San Lazzaro og fra borgermesteren (podestà) en eiendom i Copparo.
Dokumentet som ble satt opp på slutten av seremonien for å bevitne hendelsen, er ikke bevart i original. Vi kjenner det bare gjennom en autorisert kopi, attestert den 30. mars 1468 av notarius Giovanni Ludovico de Milianis, og to enkle kopier inkludert i landregisteret til klosteret Sant’Antonio in Polesine. Den formelle donasjonen av kirken San Stefano della Rotta i Focomorto med land og eiendeler og timelige og åndelige rettigheter relevant for dem, ble overlevert til Beatrix på dagen for hennes religiøse løfter og ble attestert den 26. april samme år med en eksplisitt godkjenning av donasjonen fra kannikene ved katedralen.
Den 31. januar 1255 stadfestet pave Alexander IV (1254-61) biskopens og kannikenes donasjon av kirken San Stefano og ga tillatelse til å bygge et kloster under den apostoliske beskyttelse. Brevet er adressert til Beatrix og hennes søstre i kommuniteten, som etter ti måneder allerede talte tolv nonner. De forfalne bygningene må ha krevd oppussing, og den var kanskje allerede gjennomført da de den 29. oktober 1256 fikk besøk av abbedisse Nida og tretti nonner fra klosteret Gemola. I den anledning fikk Beatrix kanskje en kopi av sin tantes biografi, som senere ble funnet av Brunacci i klosteret Sant’Antonio in Polesine. Mellom de to klostrene Gemola og San Stefano (og senere Sant’Antonio in Polesine) ble det etablert et åndelig bånd som ble styrket av skikken med et årlig besøk som ble gjensidig da den salige pave Urban V (1362-70) den 16. juli 1366 autoriserte en delegasjon på seks nonner til å gjengjelde besøket til klosteret Gemola.
Den regelen som Beatrix fikk av paven, kjenner vi indirekte fra et brev fra pave Alexander IV av 5. februar 1256, hvor han skriver at nonnene overfor hans forgjenger Innocent IV (1243-54) hadde uttrykt ønske om å leve i henhold til benediktinernes regel (Ordo Sancti Benedicti – OSB), noe han innvilget. Paven hadde imidlertid instruert noen «lærde fransiskanske ordensmenn» (viros religiosos et literatos Ordinis Fratrum Minorum) til å velge de konstitusjonene som best passet til en kvinnelig kommunitet.
I valget av benediktinernes regel spilte kanskje hennes tantes eksempel en viktig rolle og påvirket uten tvil Beatrix da det klostersamfunnet hun grunnla gikk fra en fase av spontanitet til institusjonalisering. Beatrix avslo, i likhet med sin tante, å bli abbedisse eller priorinne for det nye klosteret, og hun akseptert bare tittelen Mor (Madre) som en anerkjennelse av hennes rolle som grunnlegger. Hun fikk ry for stor hellighet.
I begynnelsen av 1257 flyttet Beatrix den kommuniteten hun hadde grunnlagt, fra klosteret San Stefano della Rotta til klosteret Sant’Antonio in Polesine like utenfor Ferraras bymurer. Navnet «in Polesine» referer ikke til området Polesine i det nordøstre Italia, som nå tilsvarer provinsen Rovigo i regionen Veneto, men til dets opprinnelige original beliggenhet, på høy grunn og omgitt av vann. Det opprinnelige klosteret, grunnlagt i tidlig middelalder av augustinereremitter, sto på en øy midt i elven Po. Beatrix mottok klosteret fra sin far som en gave til hennes kommunitet.
Augustinereremittene hadde i september 1256 forlatt klosteret for å flytte til kirken Sant’Andrea i Ferrara. Flyttingen av nonnekommuniteten fant sted i tiden før våren 1257, fordi de pavelige brev til Beatrix av 22. april 1257 er rettet nettopp til det nye klosteret. Rehabiliteringen og oppussingen av bygningene fortsatte i over et tiår. Faktisk ga pave Klemens IV (1265-68) den 11. mai 1267 nonnene tillatelse til å rive kirken og klosteret San Stefano, hvor de hadde bodd en tid (ubi tunc morabantur) for å kunne gjenbruke nyttige materialer i Sant’Antonio. Prioren i klosteret San Domenico i Bologna fikk i oppdrag å føre tilsyn og ordne ting slik at folk ikke ble nedlatende. Nær klosteret reiste kirken Sant’Antonio Abate seg i 1267.
Vi kjenner ikke årsakene til flyttingen fra San Stefano til Sant’Antonio i Polesine. Kanskje var det første klosteret blitt for trangt og ubehagelig for en kommunitet som allerede var mange. Beatrix og abbedisse Lieta mislyktes kanskje i et direkte kjøp av bygningene, så de vendte seg til paven, som gjennom kardinal Ottaviano Ubaldini, pavelig legat i Romagna og en del av Emilia, sørget for at transaksjonen ble foretatt og at det nye klosteret var helt fritatt fra biskoppelig jurisdiksjon. Kjøpsavtalen ble stadfestet den 8. februar 1257 i kardinalens palass i Roma med biskopen av Ferrara til stede. Prisen utgjorde tusen lire og hadde allerede blitt betalt. Ved brev av 22. februar 1257 samtykket pave Alexander IV villig til overføringen til kommuniteten, og den 10. mars ble kjøpet ratifisert.
De spesielt fattige forholdene i kommuniteten i de tidlige årene av sin eksistens er attestert av flere dokumenter. Den 21. juni 1255 ga marki Azzo VII sin datter og hennes søstre de eiendommene som han eide i Gaibana, Madraica og Fossanova. Den 23. juli 1255 utstedt pave Alexander IV et privilegium der han fritok nonnene for skatt på grunn av deres fattigdom. Den 5. juni 1258 ga marki Azzo VII dem de eiendommene han eide i Calcatonica i bispedømmet Padova. Til slutt stadfestet pave Alexander IV ved et brev datert den 27. juni 1259 at klosteret Sant’Antonio in Polesine sto under beskyttelse av Den hellige stol, og han bekreftet de privilegiene som tidligere var gitt til kommuniteten grunnlagt av Beatrix og listet opp deres eiendeler: San Stefano della Rotta, med hus, vingårder, jorder og enger; Gaibana, med hus, marker og vingårder; eiendommene i San Giacomo, Guasdo, Cocomaro og Calcatonica, med landområder, vingårder, enger, beitemarker, vann og møller relevante for dem.
Mor Beatrix døde den 18. januar i 1262 (antakelig), noen kilder sier 1264 (ikke i 1270, som en biografi hevder), i alle fall før farens testamente av 13. februar 1264, hvor marki Azzo bekreftet alle donasjoner han tidligere hadde foretatt til «klosteret Sant’Antonio i Ferrara eller vår datter Beatrix, tidligere blant søstrene i nevnte kloster» (monasterio Sancti Antonii de Ferraria vel filiae nostrae Beatrici, olim sorori dicti monasterii). Da Beatrix døde, var hun bare rundt 36 år gammel, og hun døde på grunn av høy feber og indre blødninger. Hennes legeme ble gravlagt i klostergangen til kirken St. Antonius abbeden (Sant’Antonio abate).
Denne fløyen av klosteret ble senere bygd om til et kapell, og i mellomtiden var hennes legeme flyttet til Padova for begravelse i Santa Sofia. Deretter ble hennes levninger returnert til det nybygde kapellet i klosteret Sant’Antonio in Polesine. Det oppsto en umiddelbar ærbødighet og kult for Beatrix blant søstrene og de troende. Det ser ikke ut til at det forekom mirakler i de tidlige dager, i så fall er Chronicon Marchiae Tarvisinae taus om dette.
Helt fra hennes død utviklet det seg blant de troende en kult for Beatrix’ legeme. Før begravelsen hadde det blitt vasket, og for å etterkomme anmodninger fra de troende om å få en relikvie, ble det besluttet å dele ut det vannet som ble brukt for å vaske legemet. Kanskje trodde ingen at vannet skulle vise seg å være «mirakuløst», med det skjedde undre blant folk i form av helbredelser eller mottatte nådebevis. Deretter ble hennes intakte legeme vist frem hvert år på hennes festdag den 18. januar, og et par dager før var graven blitt åpnet og legemet vasket. På festdagen ble vannet delt ut til de syke. Ryktet om mirakler som skjedde gjennom hennes forbønn, spredte seg raskt og ble godt etablert.
Beatrix’ legeme forble intakt i 250 år (1162-1512) før det plutselig ble til støv på hennes festdag i 1512 for øynene på de sjokkerte søstrene. Etterpå var det bare skjelettet igjen av det legemet som hadde vært intakt bare et par minutter tidligere. Dette ble bevitnet av abbedissen, Arcangela Bevilacqua. Det ble da besluttet å plassere knoklene i et skrin av jern som ble lagt i en grav med en steinplate over. Denne steinen fikk senere navnet «Den hellige stein» (Pietra Santa) fordi den ble stedet for mirakuløse hendelser. Disse knoklene fortsatte å bli vasket, men det gjorde at de etter hvert forfalt og ble spredt, slik at skikken måtte avbrytes. Bare én hånd ble plassert i et relikvar av sølv, som ble utstilt for de troendes ærbødighet. Hele tiden kom det forespørsler fra de troende om å få litt av det «mirakuløse vannet» som ble brukt til vasking av knoklene, men da denne skikken opphørte, hvordan kunne de imøtekomme disse anmodningene?
Forsynet grep da inn, og en gang mellom 1527 og 1530 begynte det ifølge tradisjonen å sive ut en væske fra Pietra Santa, den hvite steinen av marmor fra Verona over Beatrix’ grav. Den begynte «å gråte», det vil si at gravsteinen begynte å skille ut mange vanndråper, som også ble kalt «den saliges tårer». Dette fenomenet har aldri stoppet, og det inntreffer den dag i dag fra oktober til mars hvert år, og den oppsamlede væsken utgjør rundt 5-7 liter. Murene som bærer steinen er konstant tørre, fri for fukt og korrosjon selv om de er over 700 år gamle. Til tross for fem århundrer med drypping er det ingen tegn til avflassing på steinen, og den viser fortsatt intakte spor av meiselen som ble brukt til å behandle den. Mellom dråpene er steinen tørr. Væsken ble analysert i 1935 av professor Giuseppe Bragagnolo, og den ble analyseres på nytt i 1961 ved Institutt for kjemi ved Universitetet i Ferrara, med de samme resultatene som i 1935. I klosteret Sant’Antonio in Polesine oppbevares dokumentene i Libro del Catasto (inventarregisteret) sammen med en oversikt over nådegaver og mirakler som har vært oppnådd gjennom den saliges forbønn, med eller uten bruk av «tårene». På grunn av disse nådegavene er den hellige steinen også kjent som Marmo degli infermi («de sykes marmor»).
Det virket som at fenomenet varslet katastrofer og alvorlige hendelser, og faktisk etter noen tiår hadde dynastiet Este ingen legitime arvinger og mistet makten i Ferrara. For loven på den tiden sa at uten direkte legetime etterkommere, kunne et dynasti ikke lenger regjere, og familien Este ble utvist fra Ferrara.
Klosteret var blitt grunnlagt i 1254 og oppløst i 1797, da det ble statlig eiendom. På begynnelsen av 1800-tallet overtok kommunen Ferrara hele komplekset, og plassere det i varetekt til de benediktinske nonnene, som nå okkuperer en liten, men den mest slående vakre fløyen av klosteret. Den nåværende kirken ble vigslet den 26. februar 1473
Statuer av hellige og salige fra familien er samlet i kirken Sant’Agostino i Modena, også kalt Pantheon Estense. Benediktinermunken p. Faustino Mostardi OSB (1916-75) ga i 1963 ut boken La Beata Beatrice II d’Este (Venezia, Fondazione Cini), hvor han bemerket flere feil i de utbredte biografiene om Beatrix II. Noen av disse feilene er fortsatt til stede og har spredt seg til materiale på ulike sider på internett. Munken ble for øvrig funnet død i biblioteket i klosteret Sant’Antonio in Polesine i Ferrara mens han drev research, noe som har gitt opphav til diverse konspirasjonsteorier.
Et berømt maleri som har vært regnet for å forestille Beatrix, er i virkeligheten et bilde av Lucrezia Borgia i klærne til den salige Beatrice II. Det tilbakeføres til kunstneren Bartolomeo Veneto (d. 1546). Faktisk elsket Lucrezia Borgia å bli portrettert i klærne til ulike karakterer og helgener. Noen Internett-sider om helgener vil fortsatt feilaktig opplyse at bildet er et portrett av Beatrix.
Hun ble saligkåret den 23. juli 1774 ved at hennes kult ble stadfestet av pave Klemens XIV (1769-74). Mange kaller denne Beatrix d’Este for hellig. Klosteret Sant’Antonio in Polesine eksisterer fortsatt i dag med Beatrix’ relikvier og er et valfartsmål.
Pave Pius VI (1775-99) ga i 1775 tillatelse til en egen messe og et officium for henne. Hennes minnedag ble lagt til 19. januar, siden 18. januar den gangen var opptatt av festen for Peters stol i Roma. Hennes minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er dødsdagen 18. januar:
Ferráriæ in Æmília, beátæ Beatrícis Esténsis, moniális, quæ, cóniuge defúncto et principátu sǽculi abdicáto, Deo in monastério ab ipsa sub Régula sancti Benedícti fundáto se dicávit.
I Ferrara i Emilia, den salige Beatrix d’Este, nonne, som etter sin [kommende] manns død ga opp sitt verdslige fyrstedømme og viet seg til Gud i et kloster hun selv grunnla under den hellige Benedikts regel.
Navnet Beatrix (it: Beatrice) ble ofte brukt i dynastiet Este, men det er bare tre av dem som regnes som salige. Navnet Beatrix d’Este refererer vanligvis i sekulære sammenhenger til Beatrix d’Este (1475-97), datter av Ercole I d’Este, hertug av Ferrara (1471-1505), hertuginne av Bari og senere av Milano, hustru til hertug Ludovico Sforza av Milano (1452-1508), kjent som «il Moro». Men vi er mest interessert i tre salige kvinner av samme navn som levde på 1200-tallet. Disse er:
1) Den salige Beatrix d’Este (I) (ca 1200-26), datter av Azzo VI d’Este (1170-1212), marki av Este, første marki av Ferrara. Hun var tante til Beatrix II og Beatrix III, som var døtre av hennes to brødre Azzo VII og Aldobrandino. Hun ble saligkåret den 19. november 1763.
2) Den salige Beatrix d’Este (II) (ca 1226-62), datter av Azzo VII d’Este (1205-64), marki av Ferrara og marki av Este. Hun var niese til Beatrix I, som var hennes fars søster, og kusine av Beatrix III, som var datter av farens bror. Hun ble saligkåret den 23. juli 1774. Mange kaller denne Beatrix d’Este hellig.
3) Den salige Beatrix d’Este (III) (1215-45), datter av Aldobrandino I d’Este (1190-1215), marki av Ferrara og marki av Este, dronning av Ungarn (1234-35). Hun er ikke formelt saligkåret, men regnes som salig i Italia og i Ungarn.
Ordenstallene I, II og III er ikke en kronologisk rekkefølge etter fødsel, men etter saligkåring. Statuer av hellige og salige fra familien er samlet i kirken Sant’Agostino i Modena, også kalt Pantheon Estense.
I tillegg er det en fjerde slektning, den hellige Contardus d’Este Pilegrimen (1216-1249). Det er usikkert om han var en posthum sønn av Aldobrandino I d'Este (1190-1215), marki av Ferrara og marki av Este (1212-15), eller utenomekteskapelig sønn av Aldobrandinos bror, Azzo VII d’Este (1205-64) marki av Este og av Ferrara (1215-22; 1240-64). Hvis han var sønn av Aldobrandino, var han bror til Beatrix d’Este (III) (1215-45), mens hvis han var sønn av Azzo VII, var han bror til Beatrix d’Este (II) (ca 1226-62). De to salige navnesøstrene var kusiner. Uansett var han nevø av Beatrix d’Este (I) (ca 1200-26).
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (I), Benedictines, Index99, MR2004, KIR, CE, CatholicSaints.Info, Infocatho, santiebeati.it, en.wikipedia.org, it.wikipedia.org, treccani.it (Dizionario-Biografico), comune.baone.pd.it, erinnicase.altervista.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 14. juni 2000 – Oppdatert: 12. april 2016