Den salige Benedikt (fr: Benoît) ble født i 1190 i Alignan-du-Vent to mil nord for Béziers i departementet Hérault i regionen Languedoc-Roussillon i Frankrike. Han trådte inn hos benediktinerne (Ordo Sancti Benedicti – OSB) og var først sakristan i klosteret i Villemagne, før han i 1224 ble utnevnt til abbed for klosteret Notre Dame de la Grasse (eller Lagrasse).
Korstoget mot albigenserne hadde da akkurat gått inn i en avgjørende fase fordi grev Amalrik VI (fr: Amaury) av Montfort akkurat hadde overgitt til kong Ludvig VIII av Frankrike (1223-26) alle rettigheter han hadde arvet fra sin far Simon IV av Montfort (d. 1218). Benedikt av Alignan presset kommunene Béziers og Carcassonne til å anerkjenne kong Ludvig VIIIs autoritet.
I 1228 dro Benedikt til Italia, hvor han ble værende ved pavehoffet for å fornye sitt klosters privilegier. I 1229 ble han valgt til biskop av Marseille (1229-67) etter Pierre II de Montlaur (1215-29). Da den nye biskopen kom til Marseille, fant han at han hadde arvet en spesielt delikat situasjon, hvor innbyggerne var rammet av ekskommunikasjon og interdikt. Imidlertid var pave Gregor IX (1227-41), bekymret for intrigene til keiser Fredrik II (1212-50; keiser fra 1220), villig til å vise overbærenhet. Han ga erkebiskopen av Arles, Hugues Béroard, og Pierre Colomieu i oppdrag å assistere biskopen av Marseille i hans arbeid med å bringe fred. Den 1. januar 1230 mottok biskop Benedikt folkets underkastelse og hevet ekskommunikasjonen og interdiktet. En avtale ble undertegnet den 9. januar 1230 i Aix-en-Provençe. Men det var også nødvendig å få en slutt på striden mellom klosteret Saint-Victor og kommunen. Abbed Bonfils og konsul Guillaume de Roquefeuille aksepterte biskopen som mellommann, og han avsa sin dom den 20. januar 1230.
Litt senere på våren 1230 ønsket grev Raimund Berengar V av Provençe (ca 1199-1245) å stadfeste sin autoritet over byen Marseille, og han foreslo igjen biskop Benedikt som megler. Han avsa en kjennelse som anerkjente overjurisdiksjonen til grev Raimund Berengar V av Provençe, som aksepterte borgene Saint-Marcel, Aubagne, Roquefort, Bréganson og Hyères. Marseille mistet sine ytre besittelser, noe som gjorde at biskop Benedikt ble utsatt for innbyggernes vrede, og de appellerte til grev Raimund VII av Toulouse. Det endte med at keiser Fredrik II påtvang de to grevene en våpenhvile som påla innbyggerne i Marseille å forsone seg med sin biskop.
I 1239 deltok biskop Benedikt i baronenes korstog og dro til Jerusalem, som var truet til tross for avtalen som var inngått mellom keiser Fredrik II og sultan Al-Kamel. Grev Thibaud IV av Champagne og en hel hær av riddere ble innskipet i Marseille. Etter nederlaget til et ekspedisjonskorps i Gaza slo størstedelen av hæren leir i Saint-Jean-d'Acre. Biskop Benedikt overtalte tempelridderne til å gjenoppbygge murene til citadellet Saphet (i dag Zefat) etter en avtale med emiren av Damaskus i 1240. En latinsk kilde fra 1264, De Constructione Castri Saphet, som gir en detaljert og velinformert beskrivelse av stedet, tilskrives biskop Benedikt. Etter at arbeidet var fullført, vendte de tilbake til Marseille i 1242.
Benedikt ledet grunnleggelsen av cistercienserklosteret Mont de Sion og aksepterte i sin by augustinere, karmelitter, klarisser og beguiner fra Roubaud – de sistnevntes kloster var blitt grunnlagt av Douceline de Digne. I 1245 måtte han forsvare seg mot kravene til grev Raimund Berengar V, som hadde klart å sikre tilbaketrekkingen til greven av Toulouse, som var svekket av sitt nederlag ved Saintonge, og nå ønsket at biskopen skulle avlegge ed til ham. Denne striden måtte løses fordi pave Innocent IV (1243-54) ga greven «gullrosen» i Lyon, hvor Benedikt bega seg.
Men grev Raimund Berengar V døde den 19. august 1245. Han etterlot seg bare kvinnelige arvinger, så Karl av Anjou, bror av den hellige kong Ludvig IX (1214-70), ble ny greve av Provençe ved å gifte seg med Beatrix, den avdøde grevens datter. Den 30. august 1257 kjøpte grev Karl av Anjou av biskop Benedikt alle hans rettigheter i Marseille i bytte mot flere borger: Mallemort, Saint-Cannat, Signes og Mérindol. Selv om denne byttehandelen var gunstig for Kirken, klagde fire kanniker til pave Alexander IV (1254-61), som skrev et brev til biskopen full av bebreidelser. Etter nye klager utnevnte paven to kommissærer som ga to kapellaner mandat til å sette i gang en sak mot biskopen og idømte ham straffen ekskommunikasjon. Det var nødvendig at Karl av Anjou grep inn på det sterkeste overfor paven for å oppheve denne sanksjonen.
Etter at kong Ludvig vendte tilbake fra sitt fangenskap, ba pave Alexander innbyggerne i Marseille innstendig i en bulle av 24. juni 1260 om å sende hjelp til de kristne som kjempet i Det hellige land. Til tross for sin høye alder dro biskop Benedikt av sted i slutten av 1260. Han besøkte kastellet Saphet, og deretter vendte han tilbake til Frankrike etter et opphold på mindre enn to år. Kort etter hans avreise fra Egypt ble festningen tatt av sultan Baybars av Egypt den 25. juli 1266.
I 1267 trakk Benedikt seg som biskop av Marseille og ble etterfulgt av Raimond de Nîmes (1267-88). Selv trådte han inn hos fransiskanerne (Ordo Fratrum Minorum – OFM). Han døde den 11. januar 1268. Han ble gravlagt i fransiskanernes kirke som senere mottok de jordiske restene av den hellige Ludvig av Anjou (1274-97), bror av Robert, konge av Napoli og greve av Provençe (1309-43). Dette klosteret ble revet i 1524 etter ordre av kong Frans I (1515-47) under beleiringen av Marseille av le connétable Karl III av Bourbon (1490-1527).
Biskop Benedikt bevarte alltid en viss ydmykhet, og hans chartre er undertegnet «bror Benedikt, med Guds tillatelse biskop av Marseille». Hans minnedag (som salig) er 8. juli.