Den hellige Beatrix da Silva Meneses (sp: Beatriz; pt: Brites; Beatrice), også kjent som Beatriz da Silva y de Menezes (spansk) og Beatriz de Menezes da Silva (portugisisk), ble født rundt 1426 (eller 1424) i Campo Maior i distriktet Portalegre i regionen Alentejo i Portugal. Hun var et av elleve barn av ridderen Rui Gomes da Silva, som tjente som sin svigerfars stedfortreder i Ceuta før han ble første ordfører av Campo Maior i Portugal etter at området var gjenerobret fra arabisk herredømme.
Beatrix’ mor var Isabel de Meneses, grevinne av Portalegre, en illegitim datter av Dom Pedro de Meneses, første greve av Villa Real og andre greve av Viana de Alentejo, erobrer og guvernør av Ceuta. Hun hadde ti søsken, fem brødre og fem søstre: Fernão Gomes da Silva, Pedro Gomes da Silva, Afonso Teles da Silva, Diogo da Silva (som skulle bli den første greve av Portalegre) og den salige Amadeus av Portugal (ca 1420-82), samt Guiomar de Meneses, Maria de Meneses, Catarina da Silva, Branca da Silva og Leonor da Silva. Hennes bror var Amadeus startet den fransiskanske «Marignano-reformen» og ble en reformator av fransiskanerordenen i dens såkalte «amadeittiske» gren (nå utdødd), og han var svært viktig for historien til Den uplettede unnfangelse. Amadeus var skriftefar for den fransiskanske pave Sixtus IV (1471-84), som var den første paven som skrev til fordel for Den uplettede unnfangelse.
Spørsmålet om hvor og når Beatrix da Silva ble født, har vært omstridt. Den hypotesen som tidligere var rådende, sa at hun ble født rundt år 1424 i Ceuta på den marokkanske nordkysten, som da var portugisisk før området senere ble spansk. Beatrix’ bestefar, Don Pedro de Meneses, var guvernør i Ceuta. Der bodde familien en tid, og tradisjonen sier altså at Beatrix ble født der. Til og med mange av ordenens klostre i Europa og Amerika har holdt fast ved denne teorien. Beatrix’ far ble i 1433 utnevnt til ordfører i Campo Maior, så etter den samme hypotesen forlot familien Ceuta og flyttet til Campo Maior først i 1434, da Beatrix ville ha vært ti år gammel.
Imidlertid støtter de fleste av de moderne historiografiske forskerne hypotesen om at Beatrix ble født noe senere, da familien allerede bodde i Campo Maior. Liturgikongregasjonen i Vatikanet (offisielt: Congregatio de Cultu Divino et Disciplina Sacramentorum) mottok i 2010 et brev av 10. desember 2009 som ble sendt til Vatikanet med en forespørsel om å rette opp liturgiske bøker og dokumenter, etter historiske undersøkelser som bekrefter den muntlige tradisjonen om at Beatrix da Silvas fødested er Campo Maior. Kongregasjonen utstedte den 12. oktober 2010 et dekret adressert til erkebiskop José Francisco Sanches Alves av Évora, som sa at det var tilstrekkelig å endre disse opplysningene i ordenen og i bispedømmet samt i den korte biografien i tidebønnene, ettersom det i Martyrologium Romanum ikke er noen referanse til hennes fødsel, bare at hun døde i Toledo i 1490.
Men selv om fødestedet er fastslått, er årstallet fortsatt usikkert. Noen mener at hun ble født rundt 1437, men mange kilder opererer fortsatt med 1424 fordi man ikke tror at hun bare var ti år gammel da hun var dronningens hoffdame og i 1447 fulgte henne til hennes bryllup i Spania. Helligkåringssakens Positio fra 1970 sier: Beatrix nata est Septis in Africa c. an. 1426, potius quam an. 1424 («Beatrix ble født i Ceuta i Afrika ca 1426, heller enn ca 1424»).
Beatrix vokste opp i Campo Maior, hvor stedet for foreldrenes hus er kjent. Hennes foreldre overlot hennes og hennes søskens utdannelse til fransiskanerbrødre, som hadde en stor andakt for Marias uplettede unnfangelse, en lære som ble utbredt og forankret på den tiden. En legende sier at Beatrix’ far hadde gitt en italiensk maler i oppdrag å male et bilde av Madonna med Jesusbarnet i armene, flankert av de hellige Frans av Assisi og Antonius av Padova (som kalles «av Lisboa» i Portugal). Da maleren ankom adelsmannens bolig, ba ham om å kunne bruke Beatrix som modell. Den unge kvinnen godtok dette, men i løpet av den tiden hun satt modell, åpnet hun aldri øynene på grunn av ydmykheten hun følte fordi hennes trekk ville blitt gjengitt som et grunnlag for Jomfruens. Det maleriet er fortsatt kjent i dag som «Jomfruen med lukkede øyne». I dag henger det i en av kirkene i Campo Maior.
Både Silva og Meneses var familier som tilhørte adelen og var i slekt med kongefamiliene i Portugal og Castilla. Beatrix ble også oppdratt i slottet til Infante (prins) Johan av Portugal (pt: João) (1400-42), herre av Reguengos de Monsaraz og senere konstabel av Portugal (pt: Condestável) (1431-42). Ordet konstabel kommer fra latin comes stabuli («stallmester»), det vil si en som voktet sin herres hester. I noen land utviklet dette seg til en høy militær rang, og i Portugal var konstabelen den nest høyeste militære i landet, bare under kongen.
Prins Johan var en yngre sønn av kong Johan I (1357-1433) av Portugal (1385-1433) og i Portugal kalles han oftest O Infante Condestável («Konstabelprinsen»). Han giftet seg i 1424 med Isabella av Barcelos, datter av hans halvbror Alfons og dermed hans «halvniese». I dette ekteskapet fikk de blant annet datteren Isabella av Portugal (1428-96).
I 1447 var den nevnte Infanta Isabella nitten år gammel. Hennes onkel, Infante Pedro av Portugal (1392-1449), sønn av kong João I og første hertug av Coimbra, som mellom 1439 og 1448 var regent av Portugal, begynte å arbeide for et ekteskap mellom henne og kong Johan II (1405-54) av Castilla y León (1406-54), som da var enkemann. Beatrix fulgte sin slektning (kusine?) prinsessen til Hun var prinsessens fremste hoffdame, og hun beskrives som prinsessens gode og nære venn (et ytterligere argument for at de må ha vært jevnaldrende). Bryllupet sto den 22. juli 1447 i Madrigal de las Altas Torres i provinsen Ávila i regionen Castilla y León. Enkemannen Johan var 42 og Isabella nitten år gammel. I dette ekteskapet ble de foreldre til den store dronningen Guds tjenerinne Isabella av Castilla (1451-1504), også kalt Isabella den katolske (Isabel la Católica), som det siden 1990 har pågått en saligkåringsprosess for. Isabella ble født i Madrigal de las Altas Torres. Etter bryllupet flyttet de med det kastiljanske hoffet til Tordesillas i provinsen Valladolid i regionen Castilla y León i det sentrale Spania.
Dronning Isabella I «den katolske» av Castilla (1474-1504) giftet seg i 1469 med kong Ferdinand II (1452-1516) av Aragón (1479-1516), og deres ekteskap ble grunnlaget for den politiske foreningen av Spania. I 1474 ble hun dronning av Castilla og i 1479 ble Ferdinand konge av Aragón. De to rikene ble da forent i en personalunion, og ekteparet styrte det nye riket i fellesskap. Den formelle foreningen av de spanske kongerikene skjedde under Isabellas og Ferdinands sønnesønn, den tysk-romerske keiser Karl V (1519-56).
Det kastiljanske hoffet var preget av politiske intriger mellom forsvarerne av kong Johan II og de som ønsket at han skulle abdisere til fordel for sønnen Enrique (1425-74), som overtok som kong Henrik IV (1454-74) etter farens død. Straks hun var blitt dronning, begynte den ambisiøse Isabella arbeidet med å fjerne innflytelsen til den allmektige konstabelen i Castilla, Don Álvaro de Luna (1388-1453). I dette miljøet vokste misunnelsen og sjalusien, og palasset sydet av løgner, sladder og bakvaskelser som også rammet Beatrix. Alle kilder understreker at hun var en svært vakker ung kvinne, noe som skal ha vært årsaken til mange dueller blant unge adelsmenn, men hun gikk ikke inn på noen av de tilbudene hun fikk. Det ble også sagt at kongen også beundret henne «litt for mye». Det ble sagt at en frier som Beatrix hadde avvist, insinuerte overfor dronningen at Beatrix var en rival når det gjaldt kongens interesse.
Dette gjorde dronning Isabella sjalu på hennes skjønnhet, og hun begynte å se sin hoffdame som en konkurrent til hoffets beundring. Dronningens sympati for Beatrix endret seg, inntil hun en dag låste henne inne i en stor koffert, hvor hun ble værende i tre dager. Dette skjedde rundt 1451-53, og noen skriver at denne uhørte handlingen var et forvarsel om den fullstendig demens som skulle ramme dronningen noen år senere. I løpet av tiden i kofferten med liten plass og uten lys, vann eller mat, viste Jomfru Maria seg for Beatrix, kledd i hvitt og blått, og med trøstende ord sa hun at hun ville bli løslatt. Hun fikk også beskjed om å grunnlegge en ny orden for Jomfruens uplettede unnfangelse med en ordensdrakt i blått og hvitt som hennes egen drakt. I tre dager var hun savnet, helt til hennes onkel João de Meneses, som også var ved hoffet og var overrasket over hennes fravær, spurte dronningen hvor hans niese var. Dronningen førte ham til kofferten, sikker på at Beatrix var død. Men til Isabellas store overraskelse hadde hun overlevd.
Dronningen angret sin handling, og Beatrix tilga henne. Men etter å ha meditert over sitt møte med Jomfruen, bestemte Beatrix seg for å vigsle sitt liv til henne og konsekrere seg som en trofast slave av Maria ved å avlegge løfte om evig jomfruelighet. Derfor forlot hun palasset i Tordesillas tre dager etter løslatelsen i 1453/54, med kongens tillatelse, for å sette kursen mot Toledo i den nåværende spanske regionen Castilla-La Mancha, ledsaget av to tjenestejenter.
På veien dit krysset de fjellkjeden Gredos, hvor hun ble forbauset i da to fransiskanermunker snakket til henne på hennes morsmål. Hun trodde først at dronningen hadde sendt dem for å bringe henne tilbake, men så gjenkjente hun dem som de hellige Frans av Assisi (1182-1226) og Antonius av Padova (1195-1231). De lovte at hun skulle bli åndelig mor til mange hellige kvinner. Deretter forsvant de to munkene. Fra da av hadde Beatrix en stor andakt for dem og feiret deres liturgiske minnedager med høytid.
I Toledo banket hun på porten til klosteret Santo Domingo el Real for dominikanske kontemplative nonner. Der skulle hun leve som en pisadera, en legkvinne med et rom eller en leilighet innenfor klostermurene. I klosteret ble hun fulgt av to tjenere, i samsvar med skikken hos datidens adelige. På den tiden var det vanlig at klostrene tok imot mennesker av de høyere klasser som levde et slags klosterliv der, men uten noen forpliktelse til å følge regelen. Det var denne livsstilen Beatrix lengtet etter, for hun ville ikke lenger tjene en jordisk dronning, men himmelens dronning. Hun avla aldri løftene som nonne, men hun delte sin formue blant de trengende. Selv om hun ikke var forpliktet til det, fulgte hun kommuniteten i alt, og hun ba mye og tilbrakte hele våkenetter ved tabernaklet. Hun var ikke ikledd ordensdrakt, men en sekulær drakt, og hun bestemte seg for alltid å skjule ansiktet bak et hvitt slør. Hun hadde bestemt seg for at fra da av skulle ingen igjen se hennes ansikt, som hadde vært årsak til så mye misunnelse og vold ved hoffet.
Beatrix hadde etter visjonen av Jomfru Maria lenge tenkt på å grunnlegge en ny nonneorden til ære for og til evig forherligelse av mysteriet med Marias uplettede unnfangelse, og det mange hundre år før definisjonen av det katolske dogmet om Jomfru Marias unnfangelse uten arvesynd i 1854. I 1466 ble en messe og et officium for festen til Den uplettede unnfangelse, skrevet av en fransiskaner, godkjent av pave Sixtus IV (1471-84) for bispedømmet Roma.
I løpet av de mer enn tretti årene Beatrix levde i Santo Domingo, fortsatte hun å reflektere over hvordan hun skulle holde sitt løfte om grunnleggelse av den nye religiøse ordenen til ære for Marias uplettede unnfangelse. I denne perioden fikk hun flere besøk av Isabella, datter av kong Johan II av Castilla og Isabella av Portugal, som senere skulle bli dronning Isabel la Católica (1474-1504). Isabella var bare to år gammel da Beatrix forlot hoffet i 1453, så det var i klosteret i Toledo de ble kjent som voksne. De gjenopptok kontakten i 1479, da Isabella kom til Toledo for å oppfylle sitt løfte om å bygge et kloster for den hellige Johannes Evangelisten (San Juan de los Reyes) som takk for det positive resultatet av slaget ved Toro i 1476. Fredsavtalen mellom Spania og Portugal hadde nettopp blitt signert, og dronningen tilskrev denne suksessen til Guds og jomfruens inngripen. Situasjonen virker derfor gunstig for Beatrix å informere Isabella om sitt prosjekt. Dronningen viste en stor kjærlighet til Beatrix, ikke bare på grunn av slektskapet mellom dem, men for hennes hellighet, og hun besøkte henne hver gang hun var i Toledo.
Dronningen bestemte seg for å støtte den planen som Gud hadde plantet i Beatrix’ hjerte, og sammen besluttet de at det var på tide å forlate klosteret for å opprette en ny religiøs orden. For dette formålet ga dronning Isabella dem kapellet Santa Fe («Den hellige tro»), som var oppkalt etter en av de tre hellige Tro, Håp og Kjærlighet (sp: Fe, Esperanza y Caridad; lat: Fides, Spes et Caritas), angivelige martyrer i Roma ca. år 125 sammen med sin mor, den hellige Sofia (=Visdom). Dette klosteret lå nær den nordlige muren i byen på en del av eiendommen til palasset Galiana, noe som gjør at noen feilaktig skriver at klosteret ble opprettet i selve palasset Galiana. Det var under Santa Fes beskyttelse Isabella ønsket å gjenerobre Granada fra maurerne, altså skulle «Den hellige tro» fordrive de vantro.
Ifølge ordenens tradisjoner skal Beatrix ha hatt enda en visjon av Maria, som var utslagsgivende for grunnleggelsen. Denne har også ført til den tradisjonen at ordenen ble grunnlagt direkte av Maria. Dette kan også forklare hvorfor en liturgisk kult for ordenens jordiske grunnlegger Beatrix begynte relativt sent. Til det nye klosteret ankom Beatrix i 1484 sammen med tolv adelskvinner, nesten alle av dem portugisiske og av hennes slekt, blant dem Felipa da Silva, hennes niese. Beatrix hadde vært ansvarlig for deres formasjon i klosteret i Santo Domingo. Det var begynnelsen til det som skulle bli den kontemplative ordenen konsepsjonistene (concepcionistas) eller «Ordenen av Marias uplettede unnfangelse» (Ordo Immaculatæ Conceptionis – OIC).
Det var viktig for Beatrix at denne nye grunnleggelsen skulle ha sin egen regel, tidebønner og drakt. Dermed ble ordenens konstitusjoner («grunnlov») utarbeidet av henne, igjen støttet av dronning Isabella. Hun skrev også en egen regel, selv om nyere forskning tviler på at hun selv var forfatteren. Instituttets endelige godkjennelse med sin regel, drakt og tittel «Den uplettede unnfangelse», måtte godkjennes av paven i Roma. Dronningen tok ansvaret for dette, ettersom den regjerende paven, Innocent VIII (1484-92) hadde stor aktelse for Isabella den katolske.
Den 30. april 1489 utstedte pave Innocent VIII bullen Inter universa, hvor han ga sin tillatelse til grunnleggelsen av det nye klosteret, men regelen ble ikke approbert. Beatrix fikk beskjed om å velge en av de reglene som allerede var approbert, noe som var i henhold til vedtakene fra Det fjerde Laterankonsil i 1215, som sa at nye ordener måtte følge en allerede bestående regel. Beatrix valgte cistercienserinnenes regel, en adapsjon av den hellige Benedikts regel. Paven gikk med på at det ble opprettet egne statutter og forordninger så lenge de ikke var i strid med regelen.
Nonnene bandt seg til daglig resitasjon av officiet for Den uplettede unnfangelse, og de ble satt under lydighet til erkebispedømmets ordinarius. Deres drakt var i samsvar med Marias drakt da hun viste seg for Beatrix. Nonnene bar hvit tunika og skapular, hvitt ullbelte (cingulum) og asurblå kappe, i henhold til Marias drakt da hun viste seg for grunnleggeren. Skapularet og kappen er dekorert med et bilde av Jomfruen under hennes tittel av Den uplettede unnfangelse.
Legenden forteller at den pavelige bullen Inter universa ble sendt med et skip fra Roma. Beatrix fikk besøk av en ridder med nyheten om at paven hadde godkjent hennes orden og at godkjennelsesbullen allerede var underveis sjøveien. Klosteret ble gjennomsyret av glede og det var både sanger og fester! Men etter noen dager kom den samme rytteren tilbake med en tragisk nyhet: skipet hadde forlist og bullen var tapt.
For Beatrix var dette et tungt slag. Var det et tegn fra Forsynet? Hun sto foran tabernaklet og ba om et godt resultat, og hennes døtre ba med henne. De hadde stor tillit, ettersom Den salige jomfru ikke ville forlate arbeidet uferdig etter at hun hadde startet det. Men forsinkelsens varighet kunne de ikke beregne. Etter tre dager med bønner, åpnet Beatrix tilfeldigvis skuffen i et møbel som bare hun hadde nøkkelen til. Der fant hun et sammenrullet dokument som hun aldri før hadde sett. Det hadde en sterk lukt av hav, og hennes hjerte hoppet over et slag: «Kan dette være den pavelige bullen?» Hun plukket det opp og la merke til et segl hengende fra en tråd. Hun rullet det litt ut og kunne lese noen få ord på latin. For å forsikre seg om at det virkelig var skjedd et mirakel, sendte Beatrix dokumentet til biskopen for å høre hva han mente. Det var virkelig bullen Inter Universa med pavelig godkjennelse av ordenen, datert den 30. april 1489! Den ble kjent som Bula do Milagre. Beatrix hadde helt siden barndommen en stor hengivenhet for erkeengelen Rafael, og hun var helt overbevist om at ridderen som brakte henne nyheten om bullen, var ham. De mer snusfornuftige mener å vite at denne historien prøver på symbolsk vis å kunngjøre de vanskelighetene som den unge grunnleggelsen skulle møte når Beatrix døde. Det gikk flere måneder før gyldigheten av dokumentet som ble funnet, ble anerkjent og offentliggjort. Beatrix’ grunnleggerkarisma ble bekreftet fire århundrer senere i Grotten i Lourdes, da Jomfruen viste seg og sa til Bernadette: «Jeg er Den uplettede unnfangelse». Beatrix’ orden var den første i Kirken som tok navnet Den uplettede unnfangelse.
Det at ordenen valgte cisterciensernes regel, har ført til en misforståelse om hvilket kloster Beatrix levde i den første tiden i Toledo. For i tillegg til dominikanerinneklosteret Santo Domingo el Real fantes også i Toledo klosteret Santo Domingo el Antiguo for cisterciensiske nonner. Denne Domingo er ikke den hellige Dominikus de Guzmán (ca 1173-1221), grunnleggeren av dominikanerordenen, men den hellige Dominikus av Silos (ca 1000-73), som den yngre Dominikus ble oppkalt etter. Dominikus av Silos kalles gjerne Santo Domingo el Antiguo («den gamle») for å skjelne de to fra hverandre, og klosteret i Toledo kalles Santo Domingo el Antiguo eller Santo Domingo de Silos el Antiguo.
Det tok totalt syv år å etablere den nye ordenen, og alt var klart for en lykkelig avslutning med vigslingen av klosteret og ikledningen av de første nonnene, inkludert Beatrix selv. Men da ble hun alvorlig syk. Noen dager før hennes død viste Jomfruen seg for henne for siste gang og fortalte henne om ordenens fremtidige trengsel. Under hennes fredelige dødsleie observerte vitner den overnaturlige utstrålingen i hennes ansikt mens sykesalvingen ble administrert til henne. De gamle biografiene forteller at da det hvite sløret ble fjernet for å gi henne sykesalvingens sakrament, dukket det opp en lys stjerne midt på hennes panne, som ble værende etter at hun døde. Denne stjernen ble senere en av hennes ikonografiske attributter.
Beatrix døde i hellighets ry den 1. september 1492, rundt 66 år gammel (om vi går ut fra at hun ble født rundt 1426). For øvrig foreslår kildene en rekke ulike dødsdatoer. En kilde sier at hun døde den 17. august 1490, en annen 1. september 1490, men flere kilder sier at hun døde den 16. august 1492. En kilde i ordenen sier 16. august 1491, en annen sier 16. februar 1491, mens helligkåringsbullen fra 1976 sier at hun døde den 9. august 1492 (nona mensis Augusti anno 1492). Den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) nevner henne under 17. august og oppgir årstallet 1490. De kildene som opererer med dødsåret 1490, sier at hun døde uten å avlegge løftene. De som skriver at hun døde i 1491, skriver at hun avla sine løfter på dødsleiet, in articulo mortis. De som holder på 1492, skriver at hun døde etter å ha avlagt løftene i den første gruppen søstre i den nye ordenen. Dette var før søstrene var i stand til å leve under den nye regelen med full pavelig godkjennelse.
Beatrix ble gravlagt i sitt kloter Santa Fe. Det ser ut til at de varslede vanskelighetene startet med en gang etter grunnleggerens død, da nonnene i Santo Domingo anmodet om å få Beatrix’ levninger til sitt kapell, og de foreslo en sammenslåing av de to kommunitetene. Denne krangelen krevde innblanding fra fransiskanerne, inkludert dronning Isabellas og Beatrix’ skriftefar, p. Juan de Tolosa OFM, som Beatrix viste seg for i Guadalajara. Da sendte dronning Isabella og den nye abbedissen Felipa da Silva en ny forespørsel, nå til den nye paven, Alexander VI (1492-1503). Han svarte med bullen Apostolicæ sedis av 1. september 1494. Der bestemte han at konsepsjonistene skulle slås sammen med benediktinerinnene i det nærliggende klosteret San Pedro de las Dueñas. Denne sammenslåingen ble gjennomført og konsepsjonistenes kommunitet flyttet i januar 1495 til klosteret San Pedro de las Dueñas. De tok grunnleggerens levninger med seg. Denne sammenslåingen forårsaket gnisninger mellom de to kommunitetene som var i ferd med å forstyrre Beatrix’ grunnleggende drøm, men situasjonen roet seg og hennes nye orden vokste sterkt.
Konsepsjonistene kom snart under innflytelse fra kardinal Francisco Jiménez de Cisneros (1436-1517), fransiskanerobservant (Ordo Fratrum Minorum Observantiæ – OFMObs) og erkebiskop av Toledo (1495-1517), kardinal fra 1507. Igjen grep dronning Isabella inn for å be pave Alexander VI om at kommuniteten skulle følge regelen til de kontemplative fransiskanske søstrene (klarissene), og dette ble innvilget av paven i 1501. De fikk også tillatelse til å grunnlegge nye klostre «i etterligning av Toledo», og med dette ble opprettelsen av en ny orden anerkjent. De beholdt samme drakt og tidebønner. Men vanskelighetene med å bo sammen var mange, og Felipa de Silva måtte forlate klosteret San Pedro i 1499. Hun tok med seg sin tantes levninger og søkte tilflukt hos dominikanerinnene i klosteret Madre de Dios.
I 1501 installerte kardinalerkebiskop Jiménez av Toledo nonnene i et fraflyttet fransiskanerkloster ved siden av klosteret Santa Fe, og sammen ble de to bygningene til klosteret «Den uplettede unnfangelse» (La Inmaculada Concepción), ordens moderhus. Huset og kapellet dannet et lukket kloster (med klausur), hvor søstrene ville tjene Gud og Maria i mysteriet om hennes uplettede unnfangelse, ifølge den nye ordenens karisma.
I dag heter dette klosteret Convento de la Concepción Franciscana med adresse Calle Concepción nr. 1. Utenfor Toledo åpnet de andre klostre, som i Cuenca i 1504 og Torrijos i 1507. Beatrix’ levninger var i dominikanerklosteret Madre de Dios inntil konsepsjonistenes kommunitet i 1512 ba om å få dem tilbake. Takket være et brev som kom fra Roma, ble de overført og mottatt i moderhuset med stor fest og glede.
Kardinal Jiménez av Toledo oppnådde til slutt av pave Julius II (1503-13) at søstrene kunne følge den regelen som Beatrix hadde skrevet, men med den fransiskanske livsformen. Dette ble slått fast i bullen som ga ordenen den definitive godkjennelsen, Ad statum prosperum av 17. september 1511. Samtidig satte paven dem under beskyttelse av fransiskanernes generalminister, og av denne grunn ble søstrene kalt «fransiskanske konsepsjonister», og fransiskanerne regnet dem som en del av sin ordensfamilie. Basert på den hellige Klaras regel tillot denne regelen felleseie og redusert faste. Men på den andre siden etablerte den en svært streng klausur og la en sterk vekt på det kontemplative kallet. Regelens tekst ble utarbeidet av den spanske fransiskanske kardinalen Francisco degli Angeli de Quiñones OFMObs (ca 1482-1540), som løste noen pågående spenninger mellom nonnene i Santa Fe og de tidligere benediktinernonnene som var slått sammen i den nye ordenen. Mellom 1511 og 1514 utarbeidet kardinalen også egne konstitusjoner. Men pave Leo X (1513-21) avslo i 1520 å gi konsepsjonistene alle klarissenes privilegier.
Fra klosteret i Torrijos i provinsen Toledo ble det i sin tur etablert syv andre. Ordenen spredte seg snart til Portugal, Italia og Frankrike. I Roma hadde de et kloster fra 1525 og i Milano fra 1539. Helt fra begynnelsen begynte ordenen også å ekspandere til spanske og portugisiske kolonier i Den nye verden. På bare 25 år var 25 klostre blitt grunnlagt, selv om noen av dem ikke var nye anlegg, men omforming av såkalte beaterios (religiøse hus) som sluttet seg til den nye ordenen. Den 14. januar 1530 kom konsepsjonistene til Veracruz i Mexico som de første evangelistene i Amerika. I 1540 grunnla den første biskopen av Mexico (1533-48), Juan de Zumárraga OFM (1468-1548), sammen med konsepsjonistene det første kontemplative klosteret på det nye kontinentet i Mexico By.
Konsepsjonistenes kloster i Lima var det andre i byen og ble grunnlagt ved hjelp av hele formuen til den spanske kvinnen Inés Muñoz de Rivera, hustru til Nicolás de Ribera, en av erobrerne av Peru og grunnleggerne av byen. Grunnleggelsen ble foretatt den 18. mars 1573 og ble godkjent av pave Gregor XIII (1572-85) den 5. oktober 1578. I følge data fra 1687 var antallet søstre med avlagte løfter 309, fjorten noviser, atten legsøstre og 27 legkvinner. Når man tar med de andre menneskene som bodde i klosteret, var de rundt tusen totalt.
Beatrix’ orden eksisterer fortsatt i Spania, Italia, Latin-Amerika og andre steder, hovedsakelig i spanskspråklige land, og den har nesten 3 000 nonner i 150 klostre, med en vekt på den kontemplative og asketiske formen for klosterliv. På sitt høyeste hadde ordenen 200 klostre over hele verden. Den brasilianske kommuniteten skulle senere bryte ut av den monastiske ordenen og bli «Misjonssøstre av Guds Mors uplettede Unnfangelse» (Congregação das Irmãs Missionárias da Imaculada Conceição – SMIC), som tilhører de regelbundne fransiskanertertiarene (Tertius Ordo Regularis – TOR).
Beatrix’ konsepsjonister har vært en del av den fransiskanske familie i størstedelen av sin eksistens, og stadig grep helgener eller ordensfolk fra denne ordenen inn i grunnleggerens biografi. Men fremfor alt var det Beatrix’ hengivenhet til Den uplettede unnfangelse som straks plasserte henne i fransiskanernes innflytelsesområde, siden de helt fra begynnelsen av 1300-tallet anså kulten for Den uplettede, rettferdiggjort av den salige skotske teologen Johannes Duns Scotus (1265-1308), som en del av deres åndelige arv. Beatrix selv har ikke skrevet noe, så vi må referere til verkene til den ærverdige spanske mystikeren María Coronel y Arana (Sor María de Jesús de Ágreda OIC) (1602-65) for å få et inntrykk av spiritualiteten i hennes orden, overført i motreformasjonens mentalitet.
Imidlertid satte Beatrix et varig preg på kunsthistorien og den religiøse kunsten. På Beatrix’ tid ble jomfruen malt med rød kjole og blå kappe. Dette er for øvrig fargene som den hellige Johanna av Valois (av Frankrike) (1464-1505) valgte for søstrenes drakt i den kongregasjonen hun grunnla, Annonciades eller «Annunciatinner», «Ordenen av Marias Bebudelse» (Ordo de Annuntiatione Beatæ Mariæ Virginis – OAnnM). Johanna var en forkastet dronning av Frankrike og en samtidig av Beatrix, og som henne sto hun fransiskanerne nær. Da Beatrix på bakgrunn av sine Maria-åpenbaringer valgte hvitt og blått for sine søstres drakt, viste hun derfor originalitet.
Imidlertid skulle dette marginale valget slå gjennom som normen i Spania fra 1600-tallet, nettopp fordi man fra 1631 igjen var interessert i hennes visjoner, og at Francisco Pacheco, offisiell representant for Det hellige Officium («Inkvisisjonen») tok til orde for bruken av den hvite tunikaen og den blå kappen i Den uplettede unnfangelses ikonografi, som på den tiden spesielt vises i de berømte fremstillingene av Bartolomé Esteban Murillo (1617-82), som var nært knyttet til fransiskanerne i Sevilla.
Beatrix’ ry for hellighet spredte seg spontant i Spania og utover landets grenser. I fransiskanernes, cisterciensernes og benediktinernes kalendere dukket hun opp under tittelen «salig», mens hun ble tilskrevet mange nådegaver. Mange troende kom for å be ved hennes grav i konsepsjonistenes kloster i Toledo. Men etter pave Urban VIIIs (1623-44) dekreter i 1634 som reviderte og forbedret reglene og prosedyrene for helligkåringer, kunne hun imidlertid ikke lenger være gjenstand for noen offentlig kult. Ikke desto mindre fortsatte hennes berømmelse, og det så mye at pave Pius XI (1922-39) den 28. juli 1926 erklærte henne offisielt salig ved å stadfeste hennes kult «fra uminnelige tider». Hennes liturgiske minne ble lagt til 17. august, den antatte dagen for hennes fødsel i himmelen.
Den 18. juli 1936 brøt Den spanske borgerkrig (1936-39) ut med general Francos kupp. Den ble straks fulgt av en revolusjon, hvor Kirken ble et hovedmål. Konsepsjonistenes kloster ble invadert, og de revolusjonære skjendet grunnleggerens grav. Relikviene ble skjendet og ble regnet som tapt. Men de ble gjenkjent for den behagelige parfymeduften de utstedte og for stjernen som var festet på hodeskallen. De ble brakt til dominikanerklosteret Jesús y María øst for La Concepción. Da krigen var over og ting ble rolige igjen, ble relikviene den 3. november 1945 brakt i prosesjon til klosteret La Concepción, ledet av kardinalerkebiskop Enrique Pla y Deniel (1876-1968) av Toledo (1941-68). Det ble også feiret en triduum, som ble besøkt av et stort antall av innbyggerne i Toledo. Den 9. oktober 1968 ble et nytt gravkapell vigslet for å oppbevare relikviene av Mor Beatrix da Silva. Igjen ble det feiret en høytidelig triduum. Hennes levninger æres fortsatt i kapellet i moderklosteret i Toledo.
Prosessen for Mor Beatrix’ helligkåring ble påbegynt under den ærverdige pave Pius XII (1939-58), i henhold til de reglene som gjaldt på den tiden. Før prosessen kunne fortsette, var det nødvendig å undersøke den heroiske karakteren av hennes dyder. Den 21. januar 1974 ble hennes «heroiske dyder» anerkjent av den hellige pave Paul VI (1963-78). I henhold til de kanoniske reglene som gjaldt på den tiden, var det nødvendig med to mirakler for å oppnå hennes helligkåring.
Den første saken som ble undersøkt, var helbredelsen av sr. Ana María del Sagrado Corazón (22), som hadde alvorlige skader i venstre øye, en «subretinal blødning med netthinneavløsning». Den 25. mars 1923 fant nonnen, som var bosatt i Mexico By, seg fullstendig helbredet. Den andre saken skjedde også i Mexico By, med Elisabeth Orozco, enke Estrada (66), som led av ondartet kreft i både tynntarmen og tykktarmen. Men hun hadde ingen symptomer på sykdommen i september 1945 (Acta Ordinis Fratrum Minorum, juli-august 1976). Begge de påståtte miraklene ble undersøkt i prosesser som varte fra 1952 til 1954, og den 22. mars 1974 utstedte Helligkåringskongregasjonen i Vatikanet et dekret som anerkjente gyldigheten av den apostoliske prosessen vedrørende miraklene.
Den 15. februar 1975 erklærte de medisinske konsultorene i kongregasjonen at det ikke fantes noen vitenskapelige forklaringer på de to antatte miraklene. Tjenestemennene og konsulentene for den samme kongregasjonen uttalte seg i sin spesialkongress den 29. juli 1975 i favør for koblingen mellom påkallelsen av Beatrix’ forbønn og helbredelsen av de to kvinnene. Den 28. oktober 1975 ga kardinalene og biskopene fra Helligkåringskongregasjonen også et positivt votum. Den 9. januar 1976 stadfestet pave Paul VI kjennelsen fra kardinalenes og biskopenes plenumsmøte, og den 12. februar 1976 autoriserte han kunngjøringen av dekretet om de to miraklene.
Beatrix ble helligkåret den 3. oktober 1976 av pave Paul VI. Den kroatiske kirkehistorikeren Bazilije Stjepan Pandžić OFM (1918-2019), som fra 1947 til 1985 var generalarkivar og annalist for fransiskanerordenen i Roma, utga som ekspert i Helligkåringskongregasjonen i 1970 sakens Positio om Beatrix da Silva Meneses, det vil si en historisk-kritisk utgave med kilder for hennes liv og virke til hennes helligkåring (Bazilije Pandžić OFM: Sacra Congregatio pro Causis Sanctorum, Officium Historicum n. 6: Toletana Canonizationis Beatricis de Silva Fundatricis Monialium Franciscalium a Santissima Conceptione († ca 1492), Positio super vita et virtutibus ex officio concinnata).
Beatrix’ minnedag i den nyeste utgaven av Martyrologium Romanum (2004) er 17. august:
Toléti in Castélla Hispániæ, sanctæ Beatricis da Silva Meneses, vírginis, quæ, primum fémina nóbilis in aula régia regínam Isabéllam cómitans, perfectiórem dein vitam dúcere malens inter moniáles Ordinis Sancti Domínici multos annos se recépit, demum novum Ordinem sub titulo Conceptiónis Beátæ Maríæ Vírginis instítuit.
I Toledo i Castilla i Spania, den hellige Beatrix da Silva Meneses, jomfru, som først var adelskvinne ved dronning Isabellas hoff; deretter ønsket hun et liv med større perfeksjon og levde i mange år tilbaketrukket blant nonnene i dominikanerordenen, og til slutt grunnla hun en ny orden som hun ga navn etter den salige jomfru Marias unnfangelse.
Hennes fest feires som høytid i konsepsjonistordenen, som obligatorisk minnedag i fransiskanerordenen, i Portugal, Ceuta og Toledo og som valgfri minnedag i resten av erkebispedømmet Toledo og i cistercienserordenen (16. august). Som nevnt oppgis også både 16. august, 18. august og 1. september som minnedager. Et dekret fra Liturgikongregasjonen av 22. februar 2012 redegjør for flyttingen av Beatrix’ liturgiske minnedag fra 1. september til 17. august i Portugals lokale kalender. På denne måten blir det liturgiske minnet av Santa Beatrix da Silva nå feiret den 17. august slik det ble bestemt i hennes helligkåringsbulle (Ad annuam vero eiusdem Sanctæ celebrationem in Missa et in Liturgia Horarum diem designavimus 17 Augusti, quo felix ipsius obitus traditur evenisse). I Brasil og i fransiskanerordenen feires hun fortsatt den 1. september.
I tillegg til grunnleggeren er det også andre medlemmer av ordenen som har et ry for hellighet. Det er nå fem som allerede har løpende kanoniske saligkåringsprosesser i Roma, nemlig de ærverdige mødrene María de Jesús de Tomelín y del Campo OIC (1579-1637), María Coronel y Arana de Jesús de Ágreda OIC (1602-65), Jacinta María Teresa de Jesús Romero y Balmaseda (1861-1910), María de los Dolores Patrocinio Anastasia de Quiroga Capopardo (1811-91) og María de los Ángeles Sorazu (1873-1921). I 1936 led fjorten søstre fra ordenen martyrdøden under Den spanske borgerkrig, og de ble saligkåret den 22. juni 2019 som «Den salige Maria Isabel Lacaba Andía og tretten ledsagere».
En større endring i ordenens indre liv og åndelige orientering utviklet seg på slutten av 1900-tallet. Andre Vatikankonsil (1962-65) instruerte alle ordensinstitutter til å vente tilbake til deres grunnleggeres inspirasjoner og mål og å forsikre seg om at kommunitetenes daværende orientering og livsstil var i samsvar med disse. Gjennom de studiene som ble foretatt av Mor Mercedes de Jesús Egido y Izquierdo (1935-2004), ble det utviklet en ny retning og prøvd ad experimentum («som et eksperiment») i hennes kloster. Etter at prøveperioden hadde vart i to år, ble det skrevet nye konstitusjoner som ble sendt til Roma, og de ble godkjent av den hellige pave Johannes Paul II (1978-2005) i september 1996 for denne ordenen. Dermed ble konsepsjonistordenen fjernet fra den betydelige fransiskanske innflytelsen som var pålagt dem av pavedømmet. Mor Mercedes hadde fått gjennomslag for sine argumenter om at grunnleggerens visjon var at søstrene skulle leve deres liv i en imitasjon av Jomfru Marias dyder. Mor Mercedes har blitt ansett som en andre grunnlegger for sitt store arbeid for å gå tilbake til ordenens opprinnelse. En prosess for å søke Mor Mercedes’ salig- og helligkåring ble formelt åpnet i klosteret for «Den uplettede unnfangelse og St. Beatrix» i Toledo den 8. november 2011.
Mor Beatrix fremstilles med stav og grunnleggelsesbullen Inter Universa, en lilje som et symbol på renhet, en stjerne i pannen og ikledd ordensdrakten med hvit tunika, hvit skapular, hvitt cingulum, blå kappe og svart slør.
Kilder: Attwater/Cumming, Butler (VIII), Benedictines, Delaney, Bunson, Dunbar1, Day, Schauber/Schindler, Gorys, Dammer/Adam, Index99, MR2004, Positio super vita et virtutibus, AAS 1976 og 1977, KIR, CE, CSO, CatholicSaints.Info, Infocatho, Heiligenlexikon, Bautz, santiebeati.it, en.wikipedia.org, es.wikipedia.org, pt.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, de.wikipedia.org, nominis.cef.fr, zeno.org, heiligen.net, ofmval.org, newsaints.faithweb.com, Abbaye Saint-Benoît, concepcionistastoledo.org, evangelhoquotidiano.org, arautos.org, traditioninaction.org, islamicart.museumwnf.org - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 25. januar 2000 – Oppdatert: 1. februar 2020