Den salige Bernhard II av Lippe (~1140-1224)

Den salige Bernhard ble født rundt 1140 på borgen Lipperode i Westfalen i Tyskland. Han var andre sønn av grev Hermann I av Lippe i Westfalen og nevø av grev Bernhard I, den første greve av Lippe. Han var opprinnelig bestemt for den geistlige stand og gikk trolig på katedralskolen i Hildesheim (det eksisterer ingen direkte kildehenvisninger om dette), hvor han deretter virket som kannik. Den utdannelsen som han fikk på denne skolen, var mye bedre enn de andre adelsmennene på denne tiden. Da hans eldre bror Heinrich omkom i Italia i 1163, ble Bernhard kalt tilbake til Lippe og legstanden. Han fikk en standsmessig utdannelse som ridder, sannsynligvis delvis ved sakserhertugen Henrik Löwes hoff i Braunschweig, og han ble slått til ridder.

I 1167 ble hans far Hermann I og dennes bror Bernhard I drept i keiser Fredrik Is hær utenfor Roma, og Bernhard overtok etter sin far som greve av Lippe og ble grev Bernhard II. Besittelsene besto på dette tidspunkt allerede av familiens opprinnelige eiendom nær den nåværende byen Lippstadt og en stor del av landet Lippe. Han ble i 1170 gift med Heilwig (ca 1150-96), datter av grev Ulrich av Ahre, som tilhørte den rhinlandske adelen og var i slekt med huset Staufen. Hans hustrus onkel, Friedrich av Ahre, var biskop av Münster (1152-68) og ble en god venn av den unge adelsmannen. Gjennom Friedrich av Ahre og dennes fetter, Herrmann av Ahre, abbed for klosteret Cappenberg, hadde han relativt tette forbindelser med erkebiskopen av Köln, Philipp I av Heinsberg, som var hans lensherre.

Tiden fra 1177 til 1181 var preget av Sakserkrigen, hvor meningsforskjellene mellom sakserhertugen Heinrich Löwe og erkebiskop Philipp av Heinsberg toppet seg. Til tross for sine egne bindinger og den geografiske nærheten til Köln forble han trofast mot Henrik Löwe og kjempet sammen med sin fetter Widukind av Rheda for Henrik i Westfalen. Dermed pådro han seg fiendskapen til sin tidligere lensherre og de fleste andre adelsmenn i Westfalen. Bernhard utmerket seg gjennom sin militære dyktighet, og i løpet av krigen ble han en av Henriks nærmeste menn, og han utviklet seg til en av de viktigste og mest innflytelsesrike westfalske personlighetene i Staufertiden. Han pleide også sine gode forbindelser til den nye biskopen av Münster, Hermann II, som allerede i sin embetstid (1173-1202) fra rundt 1180 var en nær rådgiver av keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90), og dermed etter krigens slutt ble en viktig megler for Bernhard II.

Fra 1179 ødela Bernhard II i sitt nære omland besittelsene til erkebiskopen av Köln. Fremfor alt ble Medebach ødelagt, som da ennå var under oppbygging, mens byen Soest kunne avverge angrepet på grunn av den nybygde bymuren. I tilknytning til dette angrepet vendte troppene som støttet den saksiske hæren under ledelse av grev Gunzelin av Schwerin i det nordlige Westfalen, seg mot en forent hær med fyrstene som var forbundet med Köln, biskopen av Osnabrück og grevene av Tecklenburg og Ravensburg og som fikk hjelp av grevene av Arnsberg og Schwalenberg. Slaget ved Halerfeld, ti kilometer utenfor Osnabrück, ble vunnet av den saksiske hæren.

Men i 1177 slo kølnerne tilbake mot Henrik Löwes tilhengere, og i dette slaget ble senteret for Bernhards besittelser, det tidligere markedskvartalet nær Lippefurt (i dag Nicolaiviertel i Lippstadt), den tidligere Nicolaikirche og hans borg ødelagt. Bernhard II selv ble drevet bort fra landet og flyktet til Henrik Löwes hoff. Fra ham lærte Bernhard prinsippene for byplanlegging og fremfor alt for vannbyggeteknikk. Han samlet sine inntrykk i Braunschweig og Hildesheim, senere også i forsvaret og utbyggingen av byen Neuhaldensleben når Magdeburg. Han forsvarte til 1181 hertugens festning i Haldensleben, som ble beleiret av troppene til keiser Fredrik Barbarossa. Han måtte oppgi festningen da motstanderne demte opp elven Ohre og dermed satte festningen under vann. Bernhard II og hans følge fikk fritt leide og kunne dra derfra.

Henrik Löwe ble lyst fredløs på riksdagen i Gelnhausen i 1180 og måtte forlate landet. På dette tidspunkt avbrytes overleveringen om Bernhard IIs liv og gjenopptas først i 1184. Der vanligste historien er at han vendte tilbake til Lippe, men historikeren Paul Leidinger antar at Bernhard II fulgte sakserhertugen i eksil til det engelske kongehoffet. Derfra vendte han ifølge Leidinger først tilbake i 1184 og møtte ved hoffdagen i Köln den tidligere erkebiskopen av Köln og nye hertugen av Westfalen, Philipp av Heinsberg. Leidinger begrunner sin versjon med at det for den omstridte tiden eksisterer kilder om Widukind av Rheda, som inntil da aldri hadde skilt seg fra Bernhard. Fremfor alt tyder dokumentene fra grunnleggelsen av klosteret Marienfeld på en atskillelse av de to vennene. Dessuten viser et relieff i Marienkirche i Lippstadt åpenbart Bernhard II på en pilegrimsreise til Santiago de Compostela, som han skal ha foretatt sammen med Henrik Löwe.

Da Bernhard II vendte tilbake, var det tidligere markedskvartalet ved Lippe sannsynligvis gjenoppbygd. Selv om greven i de tidligere kampene alltid hadde kjempet på Henrik Löwes side, fikk han det da sjeldne privilegium, med keiserens samtykke, å bygge en by i senteret for sine besittelser, som han hadde fått tilbake gjennom oppklaringer med Philipp av Heinsberg.

Kanskje møtte Bernhard keiser Fredrik Barbarossa på riksfesten i Mainz pinsen 1184. Til denne festen i anledning av at Fredriks sønner ble slått til riddere, samlet hele landets adel seg med sine følger, og i henhold til ulike kilder skal mellom 20.000 og 70.000 mennesker ha vært samlet. Imidlertid ble festen avbrutt av en storm allerede på pinsemandag, og keiseren trakk seg tilbake til Gelnhausen med sitt følge.

Ifølge dikteren Justinus fra Soest, som senere (rundt 1260) reflekterte over Bernhard II liv i sitt omfangsrike middelalderske lovtalende dikt Lippiflorium (Lipperose, etter rosen i Lippes grevevåpen), befant Bernhard II seg også på denne festen. Keiseren skal ha satt stor pris på hans edle fremferd og bedt ham om å fremsette et ønske. Bernhards ønske besto i å bygge en by ved Lippe, og Barbarossa skal ha innvilget anmodningen. Denne historien er sikkert fremstilt temmelig blomstrende, men det hersker ingen tvil om keiserens tillatelse til grunnleggelsen. Sannsynligvis skjedde det takket være keiserens rådgiver, biskop Hermann II av Münster, som trolig også hadde en betydelig andel i forsoningen med den tidligere erkebiskopen av Köln. Etter dette grunnla Bernhard i 1185 (andre kilder sier det skjedde allerede i 1184) byen Lippe (i dag Lippstadt i Kreis Soest) som første planlagte by i Westfalen. Etter forbilde av denne grunnla Bernhard i 1190 landets andre by, Lemgo.

Bernhards venn Widukind av Rheda deltok i 1189 på Det tredje korstog og døde under dette. Som Widukinds arving mottok Bernhard II herredømmet over Rheda, og han fikk overdratt jurisdiksjonen over klostrene Liesborn og Freckenhorst. Bernhard hadde i 1185 sammen med Widukind av Rheda og andre adelsmenn grunnlagt cistercienserklosteret Marienfeld ved Harsewinkel i Westfalen. Rundt 1192 fikk Bernhard II tillatelse til å bygge på Falkenberg innenfor det biskoppelige skogsområdet Falkenburg ved Teutoburger Wald, og alle rettighetene ble delt mellom ham og bispesetet Paderborn. Borgen Falkenburg er delstatens eldste festning. På grunn av denne byggingen fra 1194 kom han i konflikt med greven av Ravensberg, hvis interesseområde ble berørt, noe som resulterte i århundrelange stridigheter og feider mellom de to familiene.

Bernhard ble lammet i begge føttene på grunn av en sykdom slik at han ikke lenger var i stand til å regjere. Han gikk da av som greve av Lippe i 1194 og overlot regjeringen til sin sønn Hermann II (f. ca 1170). I 1196 trådte han inn i cistercienserordenen (Ordo Cisterciensis – OCist) og avla løftene i Marienfeld. Men etter å ha avlagt et løfte om å foreta en valfart, fikk han tilbake førligheten i føttene.

Gjennom besøk fra abbed Theoderik av Dünamünde ved Riga (i dag D'augavgriva i Latvia) og livernes fyrste Caupo kom Bernhard i kontakt med misjonen i Livland, og han tok opp korset. I 1211 deltok han i et korstog mot liverne i Latvia, og sammen med biskop Albert av Riga og munker fra Marienfeld dro han til Dünamünde og ble samme år selv abbed der. Deretter virket han som misjonær i Baltikum.

Tallrike kjøpmenn fra Westfalen fulgte Bernhard til Livland, og forberedte dermed de senere hanseatenes forbindelser og handelsveier. I den forbindelse var grunnleggelsene av byer av spesiell betydning, for der var det markeder hvor kjøpmennene kunne omsette sine varer. Som i Lippe grunnla Bernhard også i Livland byer og borger, og grunnleggelsen av byen Fellin og kanskje også Kokenhusen går trolig tilbake til ham.

I løpet av sitt mangfoldige virke i Livland ble han medlem i Sverdbrødreordenen og deltok i kampene i Estland. Som cistercienser var han aktiv politisk og militært, og satte delvis inn det såkalte Freckenhorster-korset, som inneholdt en partikkel av Kristi kors og ble året som undergjørende, også i Livland. Han skaffet sitt hus en anseelse i lang tid som ikke sto i forhold til Lippes egentlig beskjedne makt.

Mellom 1213 og 1217 var Bernhard en kort tid tilbake i hjemlandet og vervet deltakere til korstoget i Baltikum i Westfalen og tilgrensende områder. I 1218 søkte han i Slesvig hos kong Valdemar II av Danmark om støtte mot de hedenske esterne. Derfra reiste Bernhard til Roma for å få støtte til å bli utnevnt til biskop. I 1218 ble han innsatt av Albert av Buxhövden som biskop av området Selonia (latvisk: Sēlija, litauisk: Sėla), også kjent som Augšzeme («høylandet»), i dag en region i Latvia som omfatter den østlige delen av den historiske regionen Semgallen (latvisk: Zemgale). De fire historiske landskapene i Latvia er Kurland, Livland, Semgallen og Lettgallen.

Etter et kort opphold i Livland dro han i 1219 igjen en gang tilbake til sitt hjemlige Westfalen, og der ble han bispeviet av sin egen sønn Otto, som siden 1215 hadde vært biskop av Utrecht. Deretter vigslet Bernhard selv klosterkirken i Marienfeld og den store Marienkirche i Lippstadt og tildelte borgerne der bystatus.

Selv viet han sammen med Otto sin andre sønn Gerhard i 1219 til erkebiskop av Bremen-Hamburg. Hans sønn Dietrich ble i 1220 prost i Deventer, og hans sønn Bernhard ble i 1228 biskop av Paderborn, og fire av hans døtre var abbedisser. Han hadde i alt tolv barn: 1) Adelheid, abbedisse av Elten (1241-44), ca 1244 gift med Heinrich av Cuyk, greve av Arnsberg. 2) Heilwig, gift med grev Gottfried III von Ziegenhain (d. ca 1205). 3) Dietrich (falt 1.8.1227). 4) Otto II, biskop av Utrecht (1215-27) (falt 1.8.1227). 5) Bernhard IV, biskop av Paderborn (1228-47) (d. 14.4.1247). 6) Gertrud II, abbedisse av Herford (1217-39) (d. ca 1239). 7) Ethelind, abbedisse av Bassum (d. etter 1243). 8) Kunigunde, abbedisse av Freckenhorst (1219-før 1225) (d. før 1225). 9) Beatrix (d. 1244), gift med grev Heidenreich I av Lutterberg (d. 1228/30). 10) Gebhard II, erkebiskop av Bremen (1219-58) (ca 1190-28.8.1258). 11) Hermann II (ca 1175-25.4.1229, falt). 12) Margareta, gift med Wilhelm av Brederode (d. 1221).

Våren 1223 kjempet Bernhard II i Livland igjen seierrik mot opprørere. Året etter, den 30. april (eller 29. april) 1224 døde han, sannsynligvis i Sēlpils (ty: Selburg, lat: Castrum Selonum), hovedstaden i hans bispedømme, eller i Mesothen (Mesoythen) [kilden Benedictines sier at han døde i 1217]. Han var over åtti år gammel. Han ble bisatt i klosteret i Dünamünde. Etter sin død ble han æret som salig av cistercienserne, og hans minnedag er dødsdagen 30. april [kilden Benedictines sier 23. januar].