Den salige Bernhard (fr: Bernard) levde på 1100-tallet i Frankrike. Han sluttet seg til premonstratenserne (Candidus et Canonicus Ordo Praemonstratensis – OPraem), som også kalles norbertinerne etter sin grunnlegger, den hellige Norbert av Xanten (ca 1080-1134), eller Hvite kanniker etter fargen på ordensdrakten. Han ble sannsynligvis kannik i deres kloster i Combelongue i det nåværende departementet Ariège i regionen Midi-Pyrénées.
Bernhard kom trolig i 1165 til klosteret Sainte-Marie i Fontcaude (Foncaude) (Fons Calidus) i kommunen Cazedarnes i det nåværende departementet Hérault i regionen Languedoc-Roussillon sammen med en gruppe ordensmenn som var utsendt fra moderklosteret. Bernhard ble klosterets abbed.
Languedoc var på denne tiden ennå fast i hendene på valdenserne, og biskopene i dette området kjempet modig mot ideene til Pierre Valdès. Men det som manglet, var et dogmatisk velutdannet presteskap som samtidig var vel ansett i befolkningen. Derfor rettet biskop Bernard Gaucelin av Béziers en bønn til Bernhard av Fontcaude om å støtte ham i kampen mot den nye læren.
Abbeden skrev rundt 1188 verket Librum adversus Waldensium sectam eller Tractatus contra Vallenses et Arianos. Det var en avhandling for presteskapet hvor de følgende temaene ble tatt opp: De troende må være lydige mot den romerske Kirke og det rettmessige hierarkiet, og prekener må forbeholdes dem som har dette i oppdrag.
Bernhard døde rundt 1192. Han æres som salig av premonstratenserne med minnedag 25. september.