Den hellige Berthold (it: Bertoldo) ble født rundt 1072 i Parma i Nord-Italia. Han var av angelsaksisk avstamming, men hans foreldre, engelskmannen Abundius (it: Abbondio) og hans bretonske hustru Bertha, hadde flyktet fra England ved den normanniske invasjonen i 1066. De slo seg først ned i Milano, hvor Abundius arbeidet som skomaker, men med lite hell. Derfra flyttet de til Po-dalen og Parma, hvor deres eneste sønn Berthold ble født.
Som syvåring arbeidet Berthold allerede i farens verksted, men som tolvåring forlot han det harde arbeidet for å tjene Herren. Han måtte overvinne foreldrenes sterke motstand, spesielt gjaldt det faren. Men hans kall var sterkere enn deres ambisjoner for sønnen, så han dro til kirken Sant'Alessandro i Parma, som hadde et tilknyttet kloster for benediktinske (Ordo Sancti Benedicti – OSB) nonner.
Berthold tilbrakte hele livet i tjeneste for nonnene i klosteret Sant'Alessandro. I den monastiske historien betraktes Berthold som en forløper for de såkalte conversi eller legbrødre, kalt regelbundne oblater, som senere ble vanlig ved benediktinske kloster. Hans plikter var som sakristan og han bodde i første etasje i klokketårnet. Han fulgte regelen med stor nidkjærhet og var oppe før daggry for å be ved alteret etter å ha gjort klar til første messe. Han pisket seg selv hver fredag. Han var alltid lydig, ydmyk og oppriktig, og nonnene henviste til ham som et godt eksempel for novisene.
Med tillatelse fra sine overordnede reiste han først til Roma og deretter til Frankrike, hvor han besøkte St. Antonius den Stores sykehus. Mirakler ble tilskrevet ham etter at han vendte tilbake til Parma. Han døde i 1106, 32 år gammel og hans minnedag er 21. oktober. Andre kilder oppgir hans dødsår til 1111. Han døde mens han ba og klokkene ringte.