Den salige Bernhard av Quintavalle (it Bernardo) ble født i de siste tiårene av 1100-tallet i Assisi i regionen Umbria i Midt-Italia. Han var en rik ung handelsmann som ble kjent med den hellige Frans av Assisi da helgenen besøkte hans palass.
Frans hadde på festen for den hellige Mattias, den 24. februar 1208, hørt det evangeliet som da ble brukt på denne festen: «Hvor dere kommer, skal dere forkynne at himlenes rike er nær. ( ) Som gave har dere fått det, som gave skal dere gi det videre. Unngå å få penger i beltet ( ) ta ikke skreppe med på veien, heller ikke to kjortler, ikke sko eller stav ( ) Jeg sender dere ut som får i en ulveflokk!» (Matt 10,7-19). Da visste Frans at hans vei var pekt ut, tok av seg skoene og ga dem bort sammen med staven og beltet. Han tok på seg en ufarget ullkutte, snørte den med et tau og bega seg ut som tigger. Dette var den drakten han ga til sine brødre året etter.
For mange begynte å beundre Frans, og noen ønsket å bli hans ledsagere og disipler. Den første av disse var Bernhard av Quintavalle. Han solgte alt han eide og delte pengene blant de fattige og ble dermed «den første planten» i ordenen (prima plantula). Peter av Cattaneo (Pietro Cattani), kannik ved katedralen i Assisi, ønsket også å bli Frans' disippel, og Frans ga dem begge to drakten den 16. april 1208. Den tredje som sluttet seg til dem, var den berømte salige broder Egidius, en mann av stor enkelhet og åndelig visdom. Han kom den 23. april. Senere kom den ydmyke broder Masseo og den enfoldige «Einebærbusk» eller Junipero, og flere sluttet seg til. Snart dro disse ut parvis på prekenreiser.
Sammen med Frans og de første elleve fransiskanerne var Bernhard i Roma hos pave Innocent III (1198-1216) for å få godkjennelse av Den serafiske regel (16. april 1209), deretter var han i 1211 i Firenze og Bologna, steder som kan takke ham for starten på sitt fransiskanske nærvær. Sammen med broder Egidius reiste han til Spania, hvor han senere, ifølge noen historikere, var provinsial (1217-19). Mellom 1241 og 1243 var han en tid i Siena.
Hans dødsdato er ikke kjent, selv om Wadding legger den til 10. juli 1241. Det som er helt klart, er at han ikke lenger var i live i 1246, ettersom hans ledsagere brødrene Leo, Rufinus og Angelus den 11. august 1246 sendte hans memoarer om Frans til generalministeren, og Crescentius og Bernhard var da døde. Han hadde dødd i Assisi som han hadde forutsagt, og han ble gravlagt i den mindre basilikaen San Francesco. Det fransiskanske martyrologiet minnes ham den 10. juli.