Den salige dronning Bertha (~720-783)

Den salige Bertha (Bertrada, Berthruda; fr: Berthe, Bertrade) ble født rundt 720 (rundt 725?) i Laon i dagens Aisne i Frankrike. Byen lå da i Austrasia, et frankisk kongerike som omfattet det østlige Frankrike og vestlige Tyskland. Hun var datter av grev Karibert I (Herbert, Heribert) av Laon, som eide alt land mellom Oise og Aisne, og hans hustru Gisela av Aquitania, som hadde flere frankiske konger blant sine forfedre. Kariberts mor var Bertrada den Eldre, som i 721 grunnla abbediet Prüm sammen med sin sønn. Berthas søster, som het Gisela i likhet med sin mor, var trolig gift med den kommende og siste merovingerkongen Kilderik III. Bertha var svær vakker, liten og med lange fletter og grønne, levende øyne. Hun beveget seg grasiøst til tross for at hennes venstre fot var lenger enn den høyre. For en kvinne på sin tid var hun velutdannet, og takket være sin mor snakket hun latin. Bertha synes å ha vært sin fars enearving, inkludert land, så det kan utelukkes at hun hadde noen brødre.

Bertha giftet seg med Pipin III den Lille (741-68; konge fra 751). Pipins far Karl Martell (716-41) var frankisk hushovmester (major domus). Hushovmestrene var opprinnelig forvaltere av kongsgodset, men etter hvert ble de delrikenes ledende størrelser som en slags pseudo-arvelige førsteministre og de facto herskere; i oversettelser gjerne omtalt som fyrster eller hertuger. Pipin og Bertha var så nært i slekt at det etter gjeldende rett utelukket ekteskap. De var tremenninger, ettersom deres fedre var fettere: Karl Martell var sønn av Pipin av Herstal og Karibert var sønn av hans bror, Martin av Laon. Legenden forteller at kjærligheten mellom dem slo ned som et lyn i 741. Trolig levde de sammen fra rundt 740, før Karl Martells død, men ekteskapet ble ikke legalisert før nærmere 749 (744?), i alle fall etter at den eldste sønnen Karl ble født, noe kildene plasserer i 742 eller 747/48. Han var ikke et utenomekteskapelig barn, men et førekteskapelig.

Andre kilder sier at hinderet for ekteskapet ikke var nært slektskap, men at Pipin allerede var gift med Leutberga, som stammet fra Donaus bredder og hadde født ham fem barn. Derfor kunne Pipin i begynnelsen bare ha Bertha som konkubine. For henne var det derfor viktig å gi Pipin en sønn og arving, og det heter at Karl ble født etter foreldrenes spesielle bønner, hovedsaklig morens.

Pave Zacharias (741-52) var ulykkelig over Pipins privatliv. At en person i en så høy stilling levde i et så åpenbart ekteskapsbrytende forhold, var en uting. På den andre siden kunne han heller ikke samstemme i forstøtelsen av en hustru som var mor til mange barn. Men det lyktes Pipin å overtale Leutberga til å skilles uten noen stor skandale. Hun slo seg ned i Lorsch og hennes barn ble anbrakt i klostre, hvor hun kunne besøke dem. Deretter giftet Pipin seg med Bertha (749?)

Pipin og Bertha fikk tre sønner og seks døtre (?). Den salige Karl den Store ble født den 2. april i 742, i 747 eller i 748, Karloman (Karlmann) ble født rundt 751, sønnen Pipin (759-61) døde ung, mens datteren Gisela ble født i 757. Hun ble abbedisse i Chelles og døde i 810. Noen kilder nevner også døtrene Rothaid og Adelheid (Romaïde og Adélaïde), døde som barn og gravlagt i St. Arnulf i Metz. En annen datter, Isleberge, ble betraktet som hellig. En femte prinsesse, som ikke navngis, levde ugift ved Karl den Stores hoff. En sjette, som Bertin kaller Rothaïde, men som andre kilder kaller Bertha, var gift med grev Milon av Anglaut og nevnes som mor til den berømte Roland.

Under Muhammeds etterfølgere, kalifene, bredte islam seg ut via Afrika til Spania, brakte det visigotiske riket til fall og trengte nordover til Aquitania og Burgund. Men i 737 slo frankerne under Karl Martell tilbake, drev muhammedanerne ut av sitt rike og erobret Burgund tilbake.

Før sin død delte Karl Martell i 741 riket mellom sine to sønner fra første ekteskap. Den salige Karloman fikk Austrasia med Thüringen og Alemannia (med Bayern som vasall) mens Pipin fikk Neustria, Provençe og Burgund (med Aquitania som vasall). Den tredje sønnen Grifo (ca 726-53), eneste sønn i hans andre ekteskap med den bayerske prinsessen Swanahild, fikk ingenting, selv om noen kilder indikerer at han aktet å gi ham en stripe land mellom Neustria og Austrasia.

Karl Martell døde den 22. oktober 741 i Quierzy-sur-Oise i det som i dag er departementet Aisne i regionen Picardie. Han ble gravlagt i basilikaen Saint Denis i Paris. Hans to sønner Pipin og Karloman overtok embetet som hushovmestere etter sin far.

Etter farens død måtte Karloman og Pipin slå ned en oppstand fra sin halvbror Grifo. Etter å ha blitt beseiret ved Laon ble Grifo lurt I en felle av sine halvbrødre, som betraktet ham som illegitim, tatt til fange og sperret inne i et kloster. Karl Martells død utløste flere oppstander, men de ble snart slått ned. I 742 bekjempet Karloman og Pipin en konkurrerende hertug i Aquitania og bekreftet riksdelingen. I 742 grep Karloman inn i Alemannia og oppløste i 744 hertugdømmet der, noe som førte til en stabilisering av det omstridte karolingiske herredømmet over utenlandsbesittelsene til Regnum Francorum.

Men det var åpenbart at deres makt ikke syntes helt befestet, så for å gi sitt styre som hushovmestere en sterkere legitimitetsbasis bestemte brødrene seg i 743 for å innsette Kilderik III (743-51; d. 755) som konge. Verken hans foreldre eller hans forbindelse til den merovingiske familien er kjent med sikkerhet, men han kan ha vært sønn av kong Kilperik II (Daniel Kilperik) (715-21). Kongen tok ingen del i styret av landet, som fortsatt ble tatt hånd om av hushovmestrene.

Til tross for motstand fra store deler av adelen viste Karloman seg åpen for Bonifatius' reformvirksomhet, og han ble den store apostelens viktigste allierte. Bonifatius hadde også stor innflytelse over ham, og på sensommeren eller høsten 747 abdiserte han uventet etter Bonifatius' råd for å gå i kloster. Denne inntredelsen ligger i et vist mørke ettersom kildene ikke nevner om den skjedde av politiske eller religiøse grunner. Noen antyder at Karloman gikk i kloster på grunn av samvittighetsnag etter blodbadet i Cannstatt.

Selv om Karlomans skritt var eiendommelig, var det ikke enestående i hans tid, også tidligere hadde medlemmer av den arnulfingiske slekten (etterkommerne etter den hellige Arnulf av Metz, forløperne for karolingerne) vist en tendens til religiøs hengivenhet, noe historien til Arnulf selv viser. I tillegg kjenner vi spesielt fra det angelsaksiske England noen eksempler på at kongen foretok en valfart til Roma og derfra aldri vendte tilbake til sin trone fordi han bestemte seg for å tilbringe resten av sine dager i et romersk kloster. Den hellige Bonifatius, som hadde et svært nært forhold til Karloman, kan ha henvist til disse forbildene. Få år etter Karloman (749) ga for øvrig også den langobardiske kongen Ratchis avkall på sin trone for å tre inn i Montecassino.

Det virker som om forholdet mellom de to brødrene var grunnleggende godt og at de samarbeidet med stor suksess. Men da Karloman gikk i kloster, synes det i det minste at det gikk rykter om at denne tilbaketrekningen ikke var helt frivillig. Pipin lar imidlertid nevne eksplisitt i samtidige kilder at beslutningen var hans brors alene. Pipin overtok regentskapet over hele frankerriket og omgikk dermed Karlomans barns mulige arverett. Det er uklart om Karloman overførte sin arvedel til sin bror Pipin eller om han gikk ut fra at hans barn ville overta hans arv. Han stilte i alle fall sin sønn Drogo under Pipins formynderskap.

Etter Karlomans abdikasjon var Pipin enehersker i frankerriket, selv om det satt en merovinger med kongetittelen. Pipin sendte da i 750 den hellige Burchard av Würzburg med en forespørsel til paven om ikke det riktigste var at den faktiske makthaveren også bar kongenavnet. Dette sa Zacharias seg enig i. Etter denne «anbefalingen» fra paven samlet Pipin de frie frankere til møte i Soissons. Denne frankiske riksforsamlingen avsatte i november 751 den fjortende og siste merovingerkongen Kilderik III (743-51), som ble avsatt og tonsurert, deposit et detonsit, etter ordre fra pave Stefan II (III) (752-57), ifølge Karl den Stores biograf Einhard, quia non erat utilis, «fordi han ikke var nyttig». Hans lange hår var symbolet på hans dynasti og dermed hans kongelige rettigheter (noen sier magiske krefter), ved å klippe det av fratok de ham alle kongelige rettigheter. I 752 ble han og hans sønn Theoderik plassert i klosteret Saint-Bertin, selv om noen kilder sier at han ble satt i Saint-Omer og Theoderik i Saint-Wandrille. Kilderik døde rundt fire år senere. Under karolingerne ble han baktalt og kalt rex falsus, «falsk konge», til tross for det faktum at det var Pipin som satte ham på tronen.

Riksforsamlingen valgte enstemmig Pipin den Lille til konge. Han ble etter gammel frankisk skikk løftet opp på skjoldet, og dermed var merovingerne avløst av karolingerne. Da Pipin ble konge, utelukket han utrykkelig Karlomans etterkommere fra ethvert krav på tronen. For å fjerne enhver tvil om rettmessigheten av valget lot Pipin seg krone og salve i Soissons av en frankisk erkebiskop; tradisjonen sier at det var Bonifatius, men dette regnes i dag som mindre trolig. Samtidig ble hans sønner Karl og Karloman også salvet, og Bertha ble salvet som dronning, regina.

Pave Stefan II (III) (752-57) krysset i november 753 Alpene som første pave for å søke hjelp hos Pipin mot langobardkongen Aistulf (749-56). Den 14. april 754 ga Pipin paven et høytidelig løfte hvor han forpliktet seg og sine sønner i generelle vendinger til å beskytte den romerske kirken og St. Peters (det vil si pavens) særlige rettigheter. Deretter salvet og vigslet Stefan den 28. juli 754 Pipin og hans to sønner Karl (senere den Store) og Karloman til konger over franker-riket og Bertha til dronning. Dette skjedde i klosteret St. Denis ved Paris, hvor paven hadde tilbrakt vinteren alvorlig syk. Samtidig bekreftet Stefan Pipins dynasti (karolingerne) ved i keiserens navn å gi ham og hans sønner i egenskap av deres nye rolle som beskyttere av Den hellige Stol, tittelen Patricius Romanorum, som var båret både av eksarken og den bysantinske dux (hertug) av Roma. Pipin sørget i 754 for at den romerske kirkens liturgi erstattet den galliske i franker-riket.

På langobardisk side søkte man etter et egnet middel for å motvirke forbundet mellom paven og frankerne. Karloman, som til da hadde levd som enkel munk i Montecassino, syntes egnet til dette. På langobardkongen Aistulf tilskyndelse ga abbeden av Montecassino Karloman ordre om å reise til det frankiske riket, og med ham sendte langobardene en forhandler. Men deres taktikk lyktes ikke, for til tross for brorens uventede ankomst til landet dro Pipin med sin hær til Italia.

Pipin beseiret langobardkongen i to felttog i august 754 og i juni 756, og han forpliktet seg til å levere tilbake til paven sine erobringer i eksarkatet og Pentapolis («de fem byer», det vil si Rimini, Pesaro, Fano, Senigallia og Ancona med tilgrensende områder), i tillegg til Comacchio sør for Po-munningen. Da bysantinske tjenestemenn protesterte og sa at områdene legalt tilhørte keiseren, svarte Pipin at han hadde grepet til våpen bare av kjærlighet til St. Peter og for å få forlatelse for sine synder, og ville ikke overgi sine erobringer til andre enn St. Peter. Deretter ga han Ravenna og byene i eksarkatet, Pentapolis og Emilia til St. Peter for all fremtid. Slik ble Kirkestaten født, og Pipin den Lille ble stående som dens beskytter. Staten omfattet omtrent hele det gamle Latium (Lazio) og den sørlige delen av Etruria, foruten eksarkatet.

Dermed inngikk det pavelige Roma og frankerriket en symbiose, og fra den skulle det vestromerske keiserriket gjenoppstå som det latinsk-frankiske keiserriket. I 800 skulle Pipins sønn Karl den Store, som hadde forent frankerriket og utvidet det, bli kronet til romersk keiser.

Karloman ble værende igjen i Vienne, hvor han ble internert i et kloster. Der døde han den 17. august 754 i nærvær av sin svigerinne Bertha, angivelig etter en alvorlig sykdom. Etter hans død ble Drogo og hans andre sønner tvunget til å gå i kloster. Pipin ønsket heller ikke sin døde bror i sitt rike, så han la hans lik i et gullskrin og sendte det tilbake til Montecassino. Der ble han gravlagt under høyalteret.

Da Pipin kom hjem fra sin ekspedisjon i Italia i 754, fikk han nyheten om Bonifatius' martyrium den 5. juni 754 i Dokkum i Friesland. Han sverget hevn over sakserne og iverksatte to felttog mot hedendommen.

Bertha synes å ha vært en handlekraftig personlighet og hadde en sterk innflytelse på mannens beslutninger. Hun nevnes også flere ganger ved siden av Pipin i gavebrev til husklosteret Prüm, som de sammen fornyet i 752. Hun fulgte også sin mann på flere krigstokt, som felttoget til Italia i 754 og felttogene til Aquitania i 767 og 768. Det må på et tidspunkt ha vært en ekteskapelig krise mellom Bertha og Pipin, for paven skrev senere til Karl den Store: «Ikke glem at min forgjenger fikk forhindret at kong Pipin forstøtte Deres mor». Men det er ikke mulig å lese ut fra kildene hva krisen besto i.

Bertha deltok også ved delingen av riket mellom sønnene Karl og Karloman kort før Pipins død. I 768 vendte Pipin triumferende tilbake fra hærtog mot Aquitania til Saintes, hvor Bertha ventet på ham. Kort etter ble han syk, og dro da til Saint-Denis. Der døde han den 24. september 768 med Bertha ved sin side, og han ble gravlagt i Saint-Denis med store æresbevisninger. Hans sønner Karl den Store (768-814; keiser fra 800) og Karloman (768-71) overtok den 9. oktober 768 som frankernes konger, Karl i Noyon og Karloman i Soissons. Men deres riker var territoriemessig så innvevd i hverandre at bare et felles styre var tenkelig. I 769 erobret Karl Aquitania (Sørvest-Frankrike).

I stedet for å trekke seg tilbake til et kloster, viet Bertha seg enda mer aktivt enn før til politikken i de tre årene som fulgte etter Pipins død. Hun overtok regien og forsøkte i et stort anslått fredsinitiativ å stabilisere forholdene i Europa. Hun hadde utvilsomt stor innflytelse over sine sønner. Hennes fremste mål var å gjenskape freden mellom sine to sønner for å kunne gå inn i de planlagte fredsforhandlingene med frankerrikets samlede makt. Det er mulig at det i Karlomans omgivelser fantes dem som forsøkte å så fiendskap mellom brødrene ved å henvise at bare Karloman var født i et lovformelig ekteskap.

I 770 dro Bertha til Karloman i Selz i nedre Alsace, og han bøyde seg for hennes overtalelser og forsonte seg med broren. Deretter reiste hun til Bayern, et av de potensielle kriseområdene i det frankiske riket. Etter Karls ønske reiste abbed Sturmi av Fulda, som selv var bayersk, i forveien. Frankerne var villige til, i det minste foreløpig, å ikke til fulle utøve sine nominelle rettigheter der og innvilge hertug Tassilo III kvasi-suverent herredømme. Tassilo var Berthas nevø og dermed fetter av Karl og Karloman, og han var svigersønn av langobardkongen. I Berthas fredskonsept skulle hertugen av Bayern spille en nøkkelrolle, og målet var en forsoning mellom frankere og langobarder. Pilarer i denne politikken var tre langobardiske prinsesser, døtre av langobardkongen Desiderius og hans dronning Ansa: Luitperga (Luitberga, Liutpirc), som var gift med Tassilo, Adelberga (Adelperga), som var gift med langobardhertugen Arechis II av Benevento i Sør-Italia og den tredje, som muligens het Gerperga, som Bertha ville ha med seg som hustru for Karl. For fra Bayern dro Bertha over Alpene til Pavia, hvor hun ba langobardkongen om Gerpergas hånd for sin sønn. Desiderius' fjerde datter het Anselperga (Ansberga) og ble abbedisse for San Salvatore i Brescia.

Det som har skapt mye forvirring, er navnelikheten mellom Karls og Karlomans hustruer. Karloman hadde nettopp giftet seg med eller snart skulle gifte seg med Gerberga, som ikke var datter av Desiderius, selv om til og med pave Stefan III (IV) (768-72) synes å blande sammen de to. Gerberga og Gerperga er samme navn, henholdsvis den frankiske og langobardiske versjonen av det moderne franske navnet Gerberge.

Det finnes ingen direkte referanse til Gerpergas navn i noen primærkilde. Hun ble lenge kalt Desiderata eller Desiderada selv i vitenskapelige verker på grunn av en feil i en 1800-tallskopi av Monumenta Germaniae Historica som hadde stor D i desideriata filiam (latin for «ønsket datter»). Selv denne feilen ble noen ganger kombinert med en ettertidskonstruksjon til Desideria, et mer trolig fornavn (den feminine formen av Desiderius, hennes fars navn), eller oversatt, som til fransk Désirée.

Karl hadde nettopp forstøtt sin frille Himiltrud, datter av en burgundisk greve, som han hadde to barn med, sønnen Pipin den Pukkelryggete, som på grunn av sitt handikap ikke ble regnet som arveberettiget og ble prest, og datteren Amaudru, som senere giftet seg med en greve av Paris. Bertha hadde utvilsomt spilt en rolle da dette forholdet ble inngått, men i slutten av 769 ble Himiltrud et offer for svigermorens fredspolitikk. Nå var det viktigere å alliere seg med langobardene, og julen 770 ble det feiret bryllup mellom Karl og Gerperga, trolig i Mainz. I et forsøk på å hindre ekteskapsbånd mellom frankere og langobarder hevdet pave Stefan III (IV) (768-72) at den frankiske kongen var rettmessig gift med Himiltrud og at et nytt ekteskap dermed var utelukket, men Karl ignorerte ham. Men ekteskapet var et rent bekvemmelighetsekteskap.

I Berthas planer skulle dette fredsskapende ekteskapssyndikatet bli komplettert gjennom ekteskap mellom hennes datter Gisela og den langobardiske kongesønnen og tronfølgeren Adelchis. Men selv om Karl bøyde seg for morens vilje når det gjaldt sitt eget ekteskap, gikk han ikke med på noe bryllup for Gisela. Sagaen forteller at han hadde en forbudt dragning mot sin søster, og den incestuøse frukt av forholdet sies å ha vært helten fra Rolandskvadet (La Chanson de Roland) fra 1100-tallet, markgrev Roland av Bretagne. Dette skulle forklare Karls kjærlighetsfulle affeksjon for Roland. Han var en av Karl den Stores hærførere, og han og hans menn ble overfalt og drept av baskiske røvere i passet Roncevaux (Roncesvalles) i Pyreneene. Dette har gitt opphav til en rik sagndiktning. Episoden er interessant som opphav til viktig folkediktning, men ikke historisk. Muligens så Karl på sin mors langobardpolitikk bare som et mellomspill og gikk ut fra at det var lettere for en mann enn for en kvinne å komme ut av et ubekvemt ekteskap.

Bertha reiste til Roma for å be ved helgenenes graver og informere paven om de nye maktkonstellasjonene i Europa. Men paven var ikke fornøyd. Hans områder lå mellom langobardiske territorier i nord og sør, og han var avhengig av frankernes støtte for å holde langobardene i sjakk. Han motsatte seg spesielt ekteskapet mellom Karl og Gerperga.

Den 4. desember 771 døde Karloman plutselig og overraskende i Samoussy, og Karl rev hans arv til seg. Den verdenspolitiske situasjonen hadde plutselig forandret seg. Den 24. desember feiret Karl julefesten i Attigny som anerkjent konge og hersker over hele frankerriket. Dette var en maktovertakelse som hadde foregått lynraskt i løpet av tyve dager og var fullstendig ublodig, selv om Karloman etterlot seg arveberettigete sønner. Hans enke Gerberga tok med seg barna og flyktet til langobardkongen Desiderius. Dette har fått kronikører og anallister til å tro at hun flyktet til sin fars hoff, men Gerberga var altså ikke datter av Desiderius. Karloman og Gerberga hadde to barn, sønnen Pipin (f. 770) og et annet barn. Ifølge Eduard Hlawitschka skal det handle om den hellige Ida av Herzfeld,1 selv om det vanligvis sies at hun var datter av Theoderik, en offiser for de frankiske troppene, og Theodorade, kusine av Karl og Karloman. Gerberga forsvinner ut av kildene i 772, etter at hun var falt i Karls tilhengeres hender. Man antar at hun ble skaffet av veien for ikke å være noen trussel mot Karls enevelde over hele riket.

Som enekonge kunne Karl løse seg fra Berthas innflytelse og utforme sin egen politikk. Han gikk bort fra Berthas forsiktige avveiende politikk og satte sin lit til sverdets makt. I tillegg hadde han forelsket seg i en trettenårig jente ved navn Hildegard fra Schwaben (de gente Suaborum) (758-83), datter av grev Gerold og Imma, en datter av den alemanniske hertugen (dux) Hnabi. Så han forstøtte sin langobardiske gemalinne og sendte henne tilbake til sin far Desiderius, og han giftet seg rundt 771 (før 30. april 771) med Hildegard. Gerperga hadde ingen barn og hennes videre skjebne er ikke kjent.

Sett fra langobardisk side var Karls skilsmisse en dødelig fornærmelse, og politisk var den en forkynnelse av en ugjenkallelig omlegging av den frankiske politikken. En følge var at Karl i 773 gjenopptok krigen mot langobardene.

Bertha fortsatte å leve ved Karl den Stores hoff, og ifølge Karls biograf Einhard var deres forhold utmerket og kongen holdt alltid sin mor svært høyt. Einhard hevder at Karls skilsmisse fra Gerperga var den eneste episoden som noensinne belastet forholdet mellom mor og sønn.

Hildegard døde 30. april 783, og rundt oktober samme år giftet Karl seg med Fastrada, datter av den formodentlig thüringske grev Radulf. Fastrada døde den 10. august 794 i Frankfurt am Main. Samme år eller høsten 796 giftet Karl seg med Luitgard fra Alemannia, men hun døde allerede den 4. juni 800. I 808 giftet han seg med Gerswind (782-829), datter av sakserhertugen Widukind og Geva av Westfold. Hun kom som gissel til Aachen i tilfelle Widukind skulle gjøre opprør på nytt. Etter Widukinds død i 807 ville han forsterke sin autoritet over Sachsen, så han giftet seg med Gerswind. I tillegg til disse hustruene hadde han også forhold til Madelgard, Regina (800) og Adelind (806).

Bertha erkjente at hennes forsoningspolitikk hadde mislyktes. Hun levde sine siste år ved Karls side i Aachen. Hun forlot imidlertid hoffet og trakk seg tilbake til et stille og fromt liv i Thionville. Der tilbrakte hun over ti år til hun døde den 12. juli 783 i Choisy i departementet Oise i Burgund (4. juli og 13. juli angis også som dødsdato). Hun var 57 år gammel. Hennes sønn kongen gravla henne med store hedersbevisninger ved siden av Pipin i basilikaen Saint-Denis ved Paris. Hun ble kalt «Bertha bredfot» (Berthe au grand pied) eller «gåsefot» (Berthe au pied d'oue) (au pied d'oie), trolig på grunn av størrelsen og formen på hennes føtter. Hun er folkelig kjent som helgen og har minnedag på dødsdagen 12. juli.

På fransk har man uttrykket du temps que la reine Berthe filait, «den tiden da dronning Bertha spant». Det viser hvilken posisjon hun hadde i folkebevisstheten. Men berømmelsen er alt som er igjen, ingen av hennes arbeider er bevart. Dronning Mathilde av England, hustruen til Vilhelm Erobreren, har vært heldigere i så måte ved at det imponerende Bayeux-teppet fortsatt kan beundres.

Berthas berømmelse beror mer enn hennes faktiske liv på de karolingiske sagnene hvor hun under navnet «Bertha bredfot» smelter sammen med gudinnen Perchta. Også legenden om den hellige Genovefa av Brabant går tilbake til denne fortellingen. Bertha-sagaen er bevart i rundt tyve varianter, deriblant: Chroniques Saintongeoise fra første halvdel av 1200-tallet, eposet Li Roumans de Berte aus grans piés av Adenet le Roi fra Brabant fra rundt 1275, som hadde innflytelse på de franske heltesagnene, det fransk-italienske verseeposet Berta da li pe grandi samt fra skillingstrykk og prosaromaner i Italia (Reali di Francia, ca 1370), Frankrike og Tyskland.

I disse fortellingene blir hun til dels angitt som datter av Flore og Blanziflor (Blanscheflur) i Ungarn, nesten alltid som brud satt ut i skogen og byttet om med en falsk Bertha, til den ekte blir funnet og kan identifiseres på grunn av sine føtter, hvorav den ene er større enn den andre. Det finnes mange eksempler på romantiske bearbeidelser av dette stoffet, som Friedrich de la Motte Fouqué: «Karl den Stores fødsel og ungdomsår» (1816), Karl Simrock: «Bertha spinnersken» (1845), Martina Kempff: «Kongemakersken», en roman om Karl den Stores mor (München 2005).