Den salige Bertrand av Aquileia (~1260-1350)

Den salige Bertrand (Bertram, Bertichramnus; it: Bertrando) ble født rundt 1260, sannsynligvis på slottet Saint-Geniès i distriktet Quercy ved Cahors i Aquitania i Sør-Frankrike. Han studerte jus i Toulouse, tok doktorgraden i sivil- og kirkerett (in utroque iuris) og underviste fra 1316 som professor i begge retter i Toulouse. Han ble auditor i rotaen i Avignon under pave Johannes XXII (1316-34), som også var fra Quercy, og han ble i 1319 domprost ved katedralkapittelet i Angoulême. Samtidig hadde han de ulønnede embetene som erkediakon av Noyon og som pavelig kapellan. Han deltok i helligkåringsprosessen for den store dominikaneren Thomas Aquinas.

Bertrand ble ofte sendt ut på legatreiser. Den siste reisen gikk til Roma for å megle i konflikten mellom de dominerende adelsfamiliene Colonna og Orsini. Han bestemte at makten i Roma skulle overlates til to senatorer, en fra hver familie. Samtidig forhandlet han også med Robert av Anjou, konge av Napoli. Den 11. juni 1334 kom han tilbake til Avignon.

Få uker senere, den 4. juli 1334, utnevnte pave Johannes XXII Bertrand til patriark av Aquileia i Nord-Italia. Han var da rundt 74 år gammel. Bispesetet der hadde da vært vakant i nesten to år. Han tok bispedømmet i besittelse den 28. september 1334, og til tross for sin alder forvaltet han sitt bispedømme med stor iver. Hans territorium var enormt, for patriarken av Aquileia var metropolitt for hele Veneto med Mantova og deler av Istria, og dessuten var han verdslig hersker over området som strakte seg fra Livenza til Carniola og fra Carinzia (Kärnten) til Stiria (Steiermark) i dagens Østerrike. Han var også marki av Istria.

Men han levde i stor enkelhet og strenghet og viet seg til den moralske reform av Kirken. Han utmerket seg også gjennom sin velgjørenhet overfor de fattige. Etter at Aquileia i 1348 var ødelagt av et fryktelig jordskjelv, flyttet han bispesetet og sin residens til Udine. Der ble han en stor velgjører for byen og beskytter av utdannelsesvesenet.

Patriarkens doble rolle som både religiøs og verdslig leder gjorde at han i utøvelsen av sin autoritet ofte kom i konflikt med andre verdslige fyrster. Selv om han ikke var tilbøyelig til unødvendig våpenmakt, fant han det nødvendig å beskytte seg mot ambisiøse nabofyrster som hadde et godt øye til hans territorier og mot opprørske vasaller. Derfor ser vi ham som hovedperson i kampen mot Rizzardo V av Camino, signore av Ceneda, som ble beseiret i 1335, og deretter mot hertugen av Østerrike, som var signore av Venzone, som hindret fri transitt for handelen over Alpene. Etter å ha beiseiret Venzone i krig, vendte området tilbake til patriarkatet, og derfor kunne Bertrand vise overbærenhet i sakene mot de mange som plyndret kjøpmennene som brakte varer fra havet gjennom Friuli til Oltralpe og motsatt vei.

Dessverre var det på den tiden stadig en rekke opprørske vasaller som førte kriger seg imellom samtidig som de gjorde veiene utrygge og handelen usikker. Derfor var Bertrand tvunget til å hyre inn leiesoldater for å skape respekt for loven og kue opprørerne, samt straffe dem som begikk alvorlige forbrytelser.

I utøvelsen av sin verdslige makt sto Bertrand side ved side med parlamentet i Friuli, som besto av de tre stendene adel, presteskap og borgere. Men han var i strid med grevene av Gorizia, som frikommunen Cividale stilte seg på side med, og med sterk støtte fra stormennene i Oltralpe utvidet de sin innflytelse over de frie adelsmennene i regionen og delvis over frikommuner som Udine. På den tiden var hele regionen delt i to: Gorizia og Cividale på en side og patriarkatet og Udine på den andre. Men Bertrand fremmet ikke sin egen familie, og franskmennene i hans følge var et begrenset antall.

På det økonomiske området oppmuntret Bertrand olivendyrkingen og opprettet en ullvarefabrikk i Udine. Den 23. april 1342 vedtok parlamentet lover mot luksus på hans initiativ. Han fulgte i sporene til sin forgjenger Ottobono og fremmet opprettelsen av videregående skoler i Cividale. På det åndelige området verdsatte han alltid sitt bispeembete høyt, og den 29. mai 1335 innkalte han en første bispesynode i sin kirkeprovins i slottet i Udine mot åger, en andre synode i Aquileia i 1339 og to bispedømmesynoder i Cividale og Aquitania.

Han fremmet ekspansjonen av fransiskanere og dominikanere i de viktigste tettstedene, han ga en residens til celestinerne og fikk hjelp til apostolatet i de fjerneste regionene av de mange benediktinerklostrene der. Han fremmet også grunnleggelsen av flere kvinneklostre for fransiskanere, dominikanere og benediktinere, og i San Nicolò i Udine opprettet han et kloster for botgjørere (penitenti).

Han organiserte presteskapet ved å dele dem opp i sogn, erkediakonater, prostier og kapitler i de viktigste byene. I 1346, da han var 86 år gammel, tok han på seg den ukomfortable reisen til Ungarn med oppgaven å forsone kong Ludvig I den Store av Ungarn (1342-82) og det angevinske hoffet i Napoli.

I 1345 kom det til mange sammenstøt i Friuli med grevene av Gorizia, og deres arrogante oppførsel gjorde patriarken forbitret. I 1347 gjenerobret Bertrand Cadore, som hadde falt i hendene på Ludvig av Brandenburg, sønn av Ludvig av Bayern, og han ga makten der til en av sine fortrolige, mens keiser Karl IV av Luxembourg (1347-78) ga bekreftelse til Kirken i Aquileia på besittelsen av området.

Men lensherrene fortsatte sine intriger mot patriarkatet, og i 1348 arrangerte de et opprør. Selv om den pavelige legaten, kardinal Guido di Monfort, prøvde å få i stand fred, fortsatte stridighetene i rykk og napp frem til 1350. Den 6. juni 1350 var patriark Bertrand på reise sammen med noen av sine mest trofaste vasaller mellom Sacile og Udine da han på sletten i Richionvelda ble overrasket og angrepet av mennene til Henrik av Spilimbergo. De spredte vaktene eller tok dem til fange og drepte den nesten nitti år gamle patriark Bertrand. Det skjedde nær San Giorgio vest for Udine.

Patriarkens legeme ble brakt til Udine og gravlagt der, og hans sarkofag befinner seg fortsatt i koret i katedralen i Udine. Folket i Udine begynte straks å betrakte ham som en helgen og martyr. Hans kult skal ha blitt stadfestet av pave Benedikt XIV (1740-58) eller i 1760 av pave Klemens XIII (1758-69), men dette nevnes ikke i Helligkåringskongregasjonens Index ac status causarum, som er en fortegnelse over alle hellig- og saligkåringer mellom 1588 og 1999. Hans minnedag er dødsdagen 6. juni og hans navn står i Martyrologium Romanum.