Den salige Berthold (Berchtold, Bertold) ble født rundt 1210 (en gang mellom 1200 og 1220), trolig i Regensburg i Bayern i Tyskland, og derfor kalles han vanligvis Berthold av Regensburg. Hans familienavn er ukjent, men vi vet at hans foreldre var svært kristne. Han hadde søsteren Elisabeth (d. 1292), som var gift med Merchlin Sachs (d. 1282). Ifølge leksikografen Heinrich August Pierer (1794-1850) skal han ha kommet fra familien Lech og blitt født i eller ved Augsburg, og også Winterthur har gjort krav på den ære å være hans fødested.
Han trådte inn i den nylig grunnlagte fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum – OFM) i deres kloster i Regensburg, og kanskje var han blant de aller første brødrene i dette klosteret, som ble grunnlagt i 1226. Han skal deretter ha studert på fransiskanernes Studium provinciale i Magdeburg (1231-35), som ble grunnlagt i 1228. Der virket han også senere som lektor mellom 1236 og 1240. I dokumentene opptrer han første gang i en ansvarsfull stilling i 1246 som visitator hos benediktinernonnene i Niedermünster ved Regensburg.
Bertholds novisiat ble tilbrakt under den salige mystikeren David av Augsburg (ca 1200-72), som virket i det nybygde klosteret som novisemester og professor i teologi. De to var nære venner hele livet. David oppdaget Bertholds store begavelse som predikant, og senest i 1250 sendte han ham ut som vandrepredikant. Berthold reiste deretter rundt, ofte ifølge med David, først i Bayern i Sør-Tyskland (1250), hvor han satte seg fore å bringe hertug Otto II tilbake til lydighet mot Kirken. I 1253 dukket han opp i Landshut, allerede høyt ansett. Deretter fortsatte han lenger vestover og var i Speyer i 1254 og 1255. Deretter fortsatte han gjennom Alsace via Colmar til Sveits, hvor han i de følgende årene hovedsakelig virket langs øvre del av Rhinen i kantonene Aargau og Thurgau, i Klingnau, Wyl og Zürich, Konstanz og Grisons. I 1256 gikk han trolig gjennom Toggenburg og Sargans til Graubündten. I årene 1257 og 1258 bodde han, i det minste delvis, i Augsburg hos sin elskede lærer og prekte der og i Schwaben. Mot slutten av 1259 finner vi ham i nærheten av Rhinen, nemlig i Pforzheim.
Fra da av vendte han seg mot landene lengre øst, først i Østerrike og deretter i Bøhmen og Morava. Han skal også ha kommet til Ungarn i 1260. Til slaviske og ungarske tilhørere forkynte han ved hjelp av en tolk. På tilbakereisen fra Bøhmen og Schlesien kan han også ha besøkt Thüringen, og selv skriver han at han forkynte i Franken før han kom tilbake til Regensburg. I 1262/63 prekte han i Ungarn mot flagellantopptog (selvpiskere) og jødeforfølgelser.
Berthold var en venn av den hellige dominikaneren Albert den store (Albertus Magnus), som fra 1260 til 1262 var biskop av Regensburg, og Berthold fulgte ham som korstogspredikant til alle tyskspråklige land i 1263-64 for å forkynne Det 7. (8.) korstog mot valdenserne på oppdrag av pave Urban IV (1261-64). Selv om Albert allerede begynte å bli gammel, gikk de det neste halvannet året sammen fra by til by og land til land i Tyskland og Bøhmen og helt til Litauen og prekte lidenskapelig og suksessfullt om korstogsideen. Han kom også til Paris, hvor han møtte den hellige kong Ludvig IX den hellige av Frankrike (1226-70). Men dette arbeidet fikk en slutt i 1264 da pave Urban døde. Ettersom Berthold selv ikke hadde høye tanker om korstogene, utførte han denne pavelige ordren bare av lydighet. Berthold tilhørte tilhengerne av Joakim av Fiore (ca 1130/35-1202), som ventet Antikrists komme i 1260 (senere: 1335).
Fransiskanerbroderen Berthold prises som den største tyske folkepredikanten i senmiddelalderen, og han omvendte tusener gjennom sine glødende prekener. De tyske historikerne, fra Bertholds samtidige, abbed Hermann av Niederaltaich, og helt ned til midten av 1500-tallet, snakker i glødende ordelag om kraften i hans personlighet og effekten av hans forkynnelse. Han tiltrakk seg så mange mennesker at det ikke var plass til dem i kirkene, så han talte til dem utendørs i full offentlighet, gjerne fra en plattform eller et tre. Tradisjonen sier at han brukte et lite flagg for å bestemme vindretningen og dirigerte deretter folket til å samle seg i henhold til den. Folk kom fra arbeidet eller avbrøt dette, de kom av nysgjerrighet eller utilfredsstilt lengsel, men også for å spotte og le. Det snakkes om tilskuertall på fra 40 000 helt opp til 200 000. Profetiske og undergjørende gaver ble snart tilskrevet Berthold, og hans berømmelse spredte seg fra Italia til England.
Svært tidlig begynte det å sirkulere skrevne rapporter fra hans prekener, men disse har på ingen måte troverdighet som litterære produksjoner. Likevel kan vi fra manuskriptene danne oss et temmelig nøyaktig bilde av prekenenes innhold og form. Bertholds forkynnelse var alltid misjonerende i sin karakter, formelt basert på Bibellesningene for den dagen, men snart avvek han fra dem til fordel for det spesielle temaet som han ville understreke. Vanligvis er det snakk om en insisterende oppfordring til sann sorg for synd, oppriktig skriftemål og perfekt bot; bot uten anger har ingen verdi for Gud, og verken et korstog eller en valfart hadde noen effekt dersom det ikke forelå et fast forsett om å gi avkall på synden. Fra dette synspunktet kritiserte Berthold de nye avlatspredikantene.
Bertholds publikum var svært sammensatt, og derfor gjorde han sine appeller så vidtfavnende og generelle som mulig. Han unngikk raffinerte teologiske spørsmål og ga legfolket det råd ikke å fordype seg i de guddommelige mysterier, men overlate dem til presteskapet, og selv nøye seg med trosbekjennelsen. Samtidens viktige politiske begivenheter berørte han heller ikke. Men alt som angikk den vanlige mann og kvinne – deres gleder og sorger, overtro og fordommer – ble behandlet med grundig kjennskap og med en omhyggelig klarhet som var lett å følge selv for de mest uvitende.
Mens han formante alle om å være fornøyde med sin plass i samfunnet, fordømte han undertrykkende skatter, urettferdige dommere, åger og uærlig handel. Jøder og heretikere skulle også skys, det samme gjaldt dem som trakk folks oppmerksomhet mot verdslige fornøyelser. Han fordømte dansetilstelninger og turneringer og han rettet også bebreidende ord mot kvinners forfengelighet og tilbøyelighet til sladder. Berthold var aldri tørr, men alltid levende og malerisk, og han blandet opp sine formaninger med en mengde anekdoter, vittigheter og middelalderens ville etymologi. Han gjorde utstrakt bruk av allegoriske fortolkninger av Det gamle testamente og av sin sterke følelse for naturen.
Av hans prekener er 71 på tysk bevart, men altså dessverre ikke i sin opprinnelige form. De er imidlertid en verdifull kilde for den tids kulturhistorie og utgjør et av de fremste monumentene over middelhøytysk prosa. Hans stil er klar, direkte og bemerkelsesverdig fri for tungvinte latinske konstruksjoner, og så ofte han kunne, brukte han bondebefolkningens fyndige og velkjente formuleringer. Som tenker viste han lite sympati med den stemningen av middelaldersk mystisisme som kunne finnes i all poesien fra hans samtidige. Det er også bevart fem prekensamlinger med 400 prekener på latin i Bertholds navn, og av dem regnes tre samlinger med rundt 300 prekener som autentiske.
Sine siste år tilbrakte Berthold i fransiskanerkirken St Salvator i Regensburg. Han foretok ikke lenger større reiser, men begrenset seg til Bayern. I november 1271 prekte han i Regensburg, og det blir sagt at han under prekenen ble åpenbart at dette var dødsstunden til hans elskede lærer og venn David av Augsburg, og han anbefalte ham straks for sine tilhøreres forbønn. David døde i Augsburg den 16. november 1271.
Selv døde Berthold den 14. desember 1272 (noen kilder skriver 13. desember), litt over ett år etter sin trofaste ledsager. Hans gravstein og nekrologiene nevner som dødsdag 19. Cal. Jan. (14.desember), mens andre kilder sier St Lucia (13. desember). Berthold ble gravlagt i korgangen i kirken St Salvator. Hans grav utviklet seg snart til et mye besøkt valfartssted, og troende kom helt fra Ungarn for å be ved hans grav. Under Trettiårskrigen (1618-48) i 1626 ble hans levninger berget og skrinlagt av biskop Albert von Törring-Stein (1578-1649) av Regensburg (1613-49). Til slutt ble hans relikvier i 1692 lagt i et glasskrin i domkirken. Hans relikvieskrin befinner seg i dag i skattkammeret i katedralen i Regensburg.
Hans enkle gravplate ble etter sekulariseringen i 1803 og oppløsningen av klosteret brukt i gulvet i et privathus, men i 1862 ble den gjenoppdaget og plassert i klostergangen i domkirken, Senere har den blitt ført tilbake til Salvatorkirken, som i mellomtiden er sekularisert og en del av Regensburger Museum. På den kan man lese:
[PRE]DICA[T]OR · ORDINUS · FRM · MINOR
UM · † ANNO ·
DNI · M · CC · LXXII · XVIIII · KLN · IAN · O[BIIT]
«Den 14. desember i det Herrens år 1272 døde predikanten fra minorittordenen [fransiskanerne]».
Bertholds navn kan i dag ikke lenger skjelnes. I 1626 ble hans relikvier skrinlagt. Skrinet med hans relikvier befinner seg nå i skattkammeret i domkirken i Regensburg. Hans minnedag er dødsdagen 14. desember, men den står ikke i Martyrologium Romanum.
Kilder: Benedictines, Schauber/Schindler, Melchers, Bautz, Heiligenlexikon, en.wikipedia.org, de.wikipedia.org, fr.wikipedia.org, zeno.org, heiligen-3s.nl, ccel.org, berthold-von-regensburg.de, szent.blog.hu, Allgemeine Deutsche Biographie bind 2 (Leipzig 1875), Neue Deutsche Biographie bind 2 (Berlin 1955), hls-dhs-dss.ch (Historischen Lexikon der Schweiz) - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 20. desember 2006 – Oppdatert: 31. mars 2016