Den hellige Berno ble født på 1100-tallet i Tyskland. Han trådte inn i cistercienserordenen (Ordo Cisterciensis – OCist) og ble munk i klosteret Amelungsborn ved elven Weser nær Stadtoldendorf i Weserbergland i bispedømmet Hildesheim. I 1154 begynte han sin misjon i obotrittenes land. Obotrittene var en av de slaviske stammene som er kjent under fellesnavnet venderne, og de bodde ved Østersjøen i det senere Mecklenburg, i dag en del av delstaten Mecklenburg-Vorpommern.
Tre bispedømmer hadde blitt opprettet i obotrittenes territorium så tidlig som på 900-tallet, nemlig Oldenburg (overført til Lübeck på 1100-tallet), Ratzeburg og Mecklenburg, men bispedømmene forble vakante i store deler av 1000-tallet. Mot slutten av sitt liv misjonerte den hellige Benno av Meissen (1010-1106) blant de slaviske stammene (venderne) ved Elben og Østersjøen og fikk etter det tilnavnet «Vendernes apostel». Venderne har i dag fortsatt bevart sin katolske tro i sin diaspora i Sachsen. Ansvarlig for deres eget sorbiske språk i liturgien er overhyrden av Neissen-Bautzen som auctoritas territorialis.
Henrik Löwe, hertug av Sachsen (1142-80) og Bayern (1156-80), bekjempet delvis obotrittene og som et resultat av seieren over venderne og den suksessrike misjonen, kunne den nye erkebiskopen av Bremen, Hartwig I (1148-68) gjengrunnlegge tre obotrittiske bispedømmer som var gått under i slaveroppstanden i 1066: Staargard (nå Oldenburg) (senere Lübeck), Mecklenburg (senere Schwerin) og Ratzenburg. Etter at en misjon under en biskop Emmehard (d. 1155) på oppdrag av erkebiskop Hartwig I av Bremen hadde mislyktes, valgte Henrik Löwe i 1155 Berno til biskop av Mecklenburg, og han ble bispeviet i Roma av pave Hadrian IV (1154-59).
Ettersom de tre sentrene ikke bare var bispeseter, men også politiske sentre og støttepunkter for den utenlandske makten, identifiserte obotrittene de kristne med tyskerne og foraktet begge. Derfor er det ikke rart at Berno først hadde liten suksess i sitt misjonsarbeid. Obotrittfyrsten Niklot var en stor fiende av både tyskere og den kristne religion og hadde ennå ikke underkastet seg det tyske overherredømmet, og han var det største hinderet for omvendelsen av folket. Berno var til og med nødt til i 1160 å flytte sitt bispesete fra Mecklenburg til Schwerin, hvor tyske kolonister allerede hadde trengt inn og etablert seg. Byen var grunnlagt av Henrik Löwe på stedet for en vendisk grunnleggelse. Berno ble denne byens første biskop. Samme år la erkebiskop Hartwig bispedømmet under erkebispedømmet Hamburg med Henrik Löwes godkjennelse.
Med Schwerin som utgangspunkt begynte den nidkjære og uredde misjonsbiskopen sitt arbeid med å preke, ødelegge avgudsbilder, døpe og bygge kirker. Stattholderen og senere den første greven av Schwerin, Gunzelin von Hagen, sørget for den nødvendige sikkerheten, og kristne grupper dannet seg blant byens innbyggere. Berno hadde andre klerikere med seg senest i 1164, og han trengte så langt som til Demmin i Pommern. Der omvendte han i 1163 den mektige fyrst Pribislav, sønn av Niklot, som lot seg døpe for å kunne bevare sitt dynasti. Han falt imidlertid fra igjen allerede året etter. Han gikk til krig mot tyskerne og angrep biskopen ved alteret og drepte ham nesten. Men til slutt måtte han anerkjenne den tyske overhøyheten og forble fra 1167 lojal mot den kristne religion. Fra nå av gikk det fremover med misjonen til tross for alle besværligheter. I 1166 ble bispedømmet utvidet til munningen av elven Peene.
Det siste betydelige hedenske kultsenteret blant obotrittene og alle de andre fortsatt hedenske venderne lå på øya Rügen, hjemlandet til den vestslaviske stammen rujanerne. Av den grunn deltok biskop Berno i 1168/69 sammen med Pribislav, som var forpliktet til det som en vasall under Henrik Löwe, på en ekspedisjon («korstog») mot vendernes hovedstad Arkona på Rügen. Ekspedisjonen ble ledet av kong Valdemar den Store av Danmark (1157-82) og den hellige biskop Absalon av Lund (1128-1201). Borgen ble inntatt og det hedenske templet med avgudsbildene ødelagt, blant dem trestatuen av krigsguden Svantevit med de fire hoder, far til alle andre guder, som de vendiske folkene bekjente seg til. Innbyggerne fikk velge mellom å døpes eller å henrettes. Danmarks salige erkebiskop Eskil av Lund (ca 1100-1181) i Skåne, som da tilhørte Danmark, deltok også i erobringen av Arkona og hærtoget til Pommern, og han følte seg ung igjen i kampen mot hedningene.
Senere gikk Absalon sammen med Valdemar også løs på resten av Rügen, Pommern og andre naboer som de to anså for å være potensielt truende for et Danmark som på det tidspunktet drømte stormaktsdrømmer og som derfor også oppførte seg som en stormakt. De gjorde Rügen og deler av Pommern til danske besittelser, og vendernes hersker måtte anerkjenne Valdemar som konge. Området på fastlandet nord for elven Ryck som utgjorde en del av dette territoriet, ble lagt under Bernos bispedømme. I 1178 stadfestet paven at halvparten av Rügen skulle underlegges bispedømmet Schwerin, men dette kunne ikke settes gjennom, trolig på grunn av Henrik Löwes fall.
Den 9. september 1171 konsekrerte Berno katedralen i Schwerin, en forgjenger til dagens bygning. Den største tjenesten som biskop Berno gjorde sitt bispedømme, var introduksjonen av sine religiøse brødre, cisterciensermunkene. Gjennom biskopens anstrengelser grunnla Pribislav i 1171 klosteret Doberan, som snart ble et senter for den kristne sivilisasjon i området. Munkene ble brakt dit fra hans eget kloster Amelungsborn. To år senere ble klosteret Dargun grunnlagt og betrodd til danske munker. Dette klosteret blomstret imidlertid ikke før de danske munkene ble erstattet av munker fra Doberan. Den 30. november 1173 vigslet Berno det første alteret i kapellet i Dargun og stadfestet til det nye klosteret gaver fra Pribislav og fra hertug Kasimir I av Pommern.
Den 1. februar 1177 holdt biskop Berno den første generalsynoden i katedralen i Schwerin. Under det skismaet som ble forårsaket av keiser Fredrik I Barbarossa (1152-90; keiser fra 1155) vaklet Berno i likhet med alle cisterciensere aldri i sin lojalitet til den legitime paven, selv om hans metropolitt, erkebiskopen av Bremen, hadde sluttet seg til motpavens sak. Da Fredrik til slutt sluttet fred med pave Alexander III (1159-81), kunne Berno i begynnelsen av 1178 reise til Roma, hvor paven i mars 1178 stadfestet opprettelsen av hans bispedømme. Han reiste til Roma igjen i slutten av 1178 for å delta på Det ellevte økumeniske konsil (Det tredje Laterankonsil) mellom 5. og 19. mars 1179.
Under hans fravær i Roma døde fyrst Pribislav av Mecklenburg den 30. desember 1178 i Lüneburg. Fyrstens død førte til at venderne reiste seg mot tyskerne, og den 10. november 1179 ble det store klosteret Doberan ødelagt og alle dets 78 innbyggere massakrert. Klosteret Dargun ble forlatt av sine munker.
For beskyttelse og sikkerhet deltok Berno på hoffdagen i Erfurt i november 1181, og den 2. desember 1181 mottok han keiserens stadfestelse av sine kirkelige besittelser. Han deltok også på hoffdagen i Altenburg i 1183 for å sikre sin stilling ytterligere. Det tok en viss tid før situasjonen i Mecklenburg roet seg, selv om kristendommen allerede var vidt utbredt og hadde en energisk talsmann i den nye fyrsten, Henrik Borwin I, som hadde hersket siden 1181. Da freden var gjenopprettet, ble Doberan gjenoppbygd på et nytt sted og igjen befolket med munker fra Amelungsborn i 1186. I 1187 fikk Berno igjen en stadfestelse på sitt bispedømme av paven.
Berno døde den 14. januar 1191 i Schwerin etter å ha vært byens biskop i over tretti år. Hans etterfølger som biskop ble Brunward. Bernos minnedag er dødsdagen 14. januar.