Den hellige Bidzina av Georgia og to ledsagere (d. 1661)

Den hellige Bidzina Tsjolokasjvili (Bidzine, Bidsina, Bidjen) var prins av Georgia og medlem av hoffet til kongen av Kakheti. Hans ledsagere, Shalva Eristavi (Chavel) og dennes nevø Elizbar (Elisbar), var storhertuger av Ksani, området rundt elven Ksani. På 1630-tallet var Bidzina en sakhltukhutsesi (hoffadministrator) av kongeriket Kakheti. I slaget mellom Teimuraz og Rostom støttet han de førstnevnte. Etter ordre fra Teimuraz invaderte han i 1648 Ertso for å få Ertso-Tianeti til å underordne seg kongen.

På 1600-tallet raserte perserne kirker, klostre og festninger og drev ut tusenvis av georgiske familier for å bosette dem i fjerne områder av Persia. De fraflyttede territoriene ble bosatt av tyrkiske stammer fra Sentral-Asia. I krøniken for Kartli sto det at Kristi navn ikke ble tillatt uttalt, bortsett fra i en håndfull fjellregioner: Tusheti, Pshavi og Khevsureti.

Men prins Bidzina og de to storhertugene bestemte seg for å lede en kamp for å befri Kakheti fra tatarene. Den persiske guvernøren av Kakheti, Salim Khan (1656-64), hadde oppmuntret tatarer til å vanhellige kristne kirker. De fryktet at fienden som allerede hadde erobret Kakheti, snart ville rykke inn og også dominere Kartli, så de tre samlet hærene fra disse to regionene for å befri det østlige Georgia fra persernes herredømme. Bidzina fortalte om sine planer til svigerfaren, prins Zaal av Aragvi, og han gikk med på å delta anonymt i opprøret, mens Shalva og Elizbar skulle kommandere troppene.

I den måneløse natten til 15. september 1659 samlet den forente hæren for hele Øst-Georgia seg og krysset fjellene, dro forbi landsbyen Akhmeta og rettet et overraskelsesangrep mot de persiske styrkene. De ble fullstendig knust, og guvernør Salim Khan klarte så vidt å komme seg unna etter å ha forlatt sin familie og hæren. Dette opprøret ble kalt Bakhtrioni-opprøret.

Men den rasende persiske sjahen Abbas II (1642-66) ga kong Vakhtang V av Kartli (1658-75) ordre om å utlevere opprørets ledere, og hvis de nektet, truet han med å ødelegge hele Georgia. Bidzina, Shalva og Elizbar var sikre på at sjahen ikke ville vise dem noen nåde, men de dro til Persia uten å klage, mens mange andre georgiske adelige fortsatte motstanden. Sjahen mottok dem med respekt og ga dem sjenerøse gaver, men så krevde han at de skulle gå over til islam. Verken bestikkelser eller smiger kunne bryte ned deres vilje, så sjahen ga ordre om at de skulle arresteres og tortureres. De fikk revet av klærne og kastet bundet ut i den brennende solen. Tørsten og insektstikkene gjorde at de til tider var fristet til å avsverge Kristus, men med Guds hjelp motsto de alle fristelser.

Da torturen ikke hjalp, ble de tre georgierne utlevert til slektninger av de muslimene som under oppstanden var falt i georgiernes hender. Den rasende Salim Khan, sjah Abbas’ vasall, ga da ordre om at Shalva og Elizbar skulle halshogges i et håp om å bryte ned Bidzinas motstandsvilje, men Bidzina oppmuntret de to andre til ikke å være feige eller redde, men overgi seg til døden for Kristus. Storhertugene bøyde rolig sine hoder, men de små bødlene rakk ikke opp til de statelige fyrstene med sine sverd. Så sjahens bødler delte dem i to ved leggene, og når de dermed var kommet ned i en overkommelig høyde, ble de halshogd.

Men ikke en gang mordene på Bidzinas ledsagere kunne få hans overbevisning til å vakle. Så hans fiender bestemte seg for å prøve med spott. De ikledde den bundne prinsen med en chador (sløret som brukes av muslimske kvinner), satte ham på et esel og drev ham gjennom gatene. Deretter begynte de å partere ham levende. De hogg av fingre og tær, den ene etter den andre, deretter hender og føtter, deretter armer og bein, inntil bare hodet var uskadd. Ut fra bevegelsen av leppene var det klart at martyren ba. Da stakk en av bødlene et spyd gjennom hjertet hans. Dette skjedde i 1661. Restene av de tre martyrene ble liggende utendørs i ett døgn, og ingen fikk lov til å nærme seg dem. Om natten ble de opplyst at et strålende lys.

Bidzina fikk tilnavnet Bidzina den Oppdelte. Martyrenes rester ble i hemmelighet samlet sammen av noen kristne og gravlagt. Flere år senere sendte Shalvas enke Ketevan og sønnen David flere av de troende til Persia for å bringe relikviene tilbake. Mengder av troende samlet seg ved grensen til Kartli for å møte de hellige relikviene og følge dem med gledeshymner til deres siste hvilested i Erkeenglenes kirke i Ikorta. Ettersom det ikke lenger var mulig å si hvilke deler som tilhørte hvem, ble de gravlagt i en felles grav. De ble helligkåret av Den georgiske kirken og deres minnedag i den ortodokse kirke er 18. september (1. oktober etter den julianske kalender).