De hellige Blandina og Pothinus av Lyon og deres ledsagere (d. 177)

Den hellige biskop Pothinus (Photinus; fr: Pothin) og den hellige slaven Blandina (fr: Blandine) tilhørte en gruppe som led martyrdøden i Lyon i år 177 under keiser Markus Aurelius (161-80).

Byene Lyon (Lugdunum Aeduorum) på høyre bredd og Vienne (Vienna Allobrogum) på venstre bredd av Rhône i Gallia var utgangspunktet for en handelsrute til øst. Blant befolkningen i disse byene må det ha vært mange greske og levantinske kristne (fra Lilleasia). Under keiser Markus Aurelius brøt det i 177 ut kristenforfølgelser i Lyon og Vienne. Det startet med sosial utstøtelse: kristne ble «stengt ute fra hus, badene og markedet». Deretter ble de spottet og steinet og husene deres ble plyndret. Hovedanklagen fra de oppbrakte hedningene var påstanden om at de kristne under sine messer drepte et barn og spiste kjøttet og drakk blodet av det. Denne absurde forestillingen skyldtes at for hedningene var ritene i den kristne messefeiringen fullstendig uforståelige. De kunne ikke forestille seg en ublodig offerfeiring, og messens forvandlingsord tatt ut av sin sammenheng forsterket dem bare i villfarelsen.

Det ble også sagt at de kristne begikk forræderi mot keiseren fordi de nektet å tilbe de romerske gudene. En annen alvorlig anklage var den angivelige blodskam blant de kristne. Dette berodde på at de første kristne menighetsmedlemmer overfor hverandre brukte betegnelsene «bror» og «søster». Disse anklagene, som for oss i dag virker utrolige, fikk alvorlige nok følger. Ingen anklage var for fantastisk til å bli kastet mot de kristne.

Anklagene ble tatt alvorlig av myndighetene. Mens den keiserlige legaten var borte, ble en rekke representative kristne som bekjente sin tro, arrestert av en kiliark (militær kommandant) og en duumvir (sivil magistrat). Da legaten kom tilbake, ble de tatt med til forum og forhørt offentlig, omgitt av en rasende mobb. En ung kristen i mengden, Vettius Epagathus, ble så opprørt av urettferdigheten i forhørene at han ba om å få lov til å forsvare de anklagede. Da dette ble nektet ham, tok han plass blant dem. Alle ble dømt til fengsel, og da falt ti av dem fra troen. De ble imidlertid erstattet av andre. For å hindre fangene fra å flykte, ble tjenerne deres også arrestert. Mange av dem var ikke kristne, og i frykt for at de skulle bli innblandet, var noen av dem villige til å sverge på at de kristne hadde praktisert all slags vederstyggelighet.

Fangene ble torturert, og til sammen skulle 48 personer lide martyrdøden på grunn av sin tro. Mange av navnene var greske, og i våre kilder står ni av dem:

Den hellige Pothinus (Photinus, Fotinus) av Lyon, biskop, nitti år

Den hellige Blandina, slavinne

Den hellige Sanctus (Sanctius) av Vienne, diakon

Den hellige Maturus, neofytt (nydøpt)

Den hellige Biblis (Biblides), frafallen, men omvendt kvinne

Den hellige Alexander, lege i Vienne

Den hellige Attalus, stormann fra Pergamos i Lilleasia

Den hellige Ponticus, en femtenårig gutt

Den hellige Vettius Epagathus, en ung kristen i mengden

Biskop Pothinus ble født rundt år 86 og var nå over nitti år gammel. Han kom fra Lilleasia og var blant dem som hadde «lyttet til dem som hadde hørt apostlene», og han kan ha sett og hørt evangelisten Johannes. Han var sendt til Gallia for å evangelisere Lyon og ble byens første biskop. Da han kom, ble han ønsket varmt velkommen av borgerne av Lyon som var av gresk opprinnelse og bygde en kirke og underjordisk krypt der hvor kirken Saint-Nizier nå ligger. I de neste tyve årene forkynte han evangeliet for en stadig voksende flokk.

Han var svak og syk da han ble brakt til domstolen gjennom en spottende mobb. Han sto imidlertid rak og svarte på beskyldningene mot ham, og da guvernøren spurte hvem den kristne gud var, svarte han: «Hvis du er verdig, skal du få vite det». Da ble han slått og sparket til han nesten mistet bevisstheten, og deretter brakt til fengselet i nærheten. Der døde han to dager senere av skadene etter den nådeløse behandlingen.

En kvinne ved navn Biblis var blant dem som hadde falt fra og fornektet troen. Hun ble likevel innbrakt og torturert for å få henne til å fortelle detaljer om de kristnes skitne handlinger. Hun var svak og engstelig til å begynne med, men da torturen begynte, kom hun til sans og samling og det virket som om hun våknet fra en dyp søvn. Hun sa til torturistene: «Hvordan kan mennesker som oss spise barn, vi som til og med er forbudt å spise blod fra dyr?» Fra det øyeblikket bekjente hun seg som kristen og sluttet seg til de andre martyrene.

Diakonen Sanctus fra Vienne ble brent med glødende jern, men kunne bare gjenta på latin: «Jeg er en kristen». Attalus var en betydningsfull mann som var kommet fra Lilleasia.

Den mest kjente og ærede av martyrene er den hellige Blandina. Hun var slave, og hennes herskerinne var også blant ofrene. Om Blandina heter det: «I henne viste Kristus at de som synes svake og verdiløse for menneskene, kan være ærefulle i Guds øyne fordi de elsker ham i gjerning og ikke for syns skyld». Hele tiden sa hun bare: «Jeg er en kristen, og vi gjør ingenting skammelig».

Blandina var svært svakelig, og bødlene trodde hun kunne bringes til frafall ved tortur. De tok henne til Circus sammen med Sanctus, Maturus og Attalus, og der ble de mishandlet en hel dag til tilskuernes fornøyelse. Deretter ble de ført frem for henrettelse. Attalus var romersk borger og ble ført tilbake til fengselet for å avvente keiserens ordre. Maturus og Sanctus ble stekt på en jernstol, men da de ikke døde av det, fikk de strupene skåret over. Bødlene bandt Blandina til en påle og slapp inn sultne løver. Men de store kattedyrene var som forhekset. De la seg for hennes føtter og slikket hennes sår. Deretter ble hun brakt tilbake til fengselet.

Nå var det en festival i byen, og store menneskemengder kom fra området rundt. Guvernøren brakte de anklagede til tribunalet. For å glede massene ble de brakt inn i en seremoniell, men grotesk prosesjon. Han forhørte dem igjen, og de som var romerske borgere, skulle halshogges, mens de andre skulle kastes for villdyrene. Mens de ble forhørt sto en lege ved navn Alexander, som var frygier, men hadde bodd lenge i Vienne i Gallia, ved tribunalet og ga oppmuntrende tegn til de anklagede. Mengden, som var rasende over at de som tidligere hadde avsverget troen, nå erklærte den igjen, begynte å hevde at dette var Alexanders skyld. Så guvernøren beordret ham frem til seg og spurte hvem han var. Alexander svarte: «En kristen». Den rasende guvernøren dømte ham til å kastes for villdyrene.

Neste dag entret han arenaen sammen med Attalus. For å glede folket hadde guvernøren også dømt Attalus til villdyrene for andre gang. Og når de hadde gått gjennom all torturen i amfiteatret, ble strupene skåret over på dem. Alexander sa ingen ting, mens da Attalus var plassert i den glødende jernstolen og lukten av svidd menneskekjøtt steg opp, sa han: «Dette er virkelig fortæring av kjøtt – og det er dere som gjør det». Med dette refererte han til anklagene om kannibalisme, som så ofte ble rettet mot de tidlige kristne.

Blandina ble tvunget til å se på mens de andre martyrene ble grusomt torturert og til slutt revet i stykker av de ville dyrene. Nå ble hun brakt inn i arenaen igjen sammen med den femtenårige gutten Ponticus. De ble utsatt for alle former for tortur, men de ga ikke etter. Alle så hvordan Ponticus ble oppmuntret og styrket av Blandina, og han gjennomled torturen med stor verdighet før han døde. Siden har hans minne alltid vært holdt spesielt høyt. Nå var det bare Blandina igjen. Etter at hun var blitt pisket og satt i jernstolen, ble hun viklet inn i et nett og overgitt til en rasende okse. Den kastet henne opp i luften med hornene, men da heller ikke dette drepte henne, ble hun til slutt halshogd med sverd.

Ingen av de 48 martyrene som ble torturert på det mest grusomme og deretter drept, avsverget troen. I stedet ba de for sine forfølgere og for de som hadde falt fra. Romerne gjorde alt de kunne for å hindre noen kult av de døde. De ble brent til aske og strødd i Rhône, slik at det ikke skulle bli noe igjen etter dem. De restene som de troende klarte å berge, finnes i kirken Saint-Leu i Amiens. Fengselet hvor martyrene satt, ligger under kirken i klosteret Ainay i Lyon. I tilknytning til det ligger en krypt som ble brukt som kapell inntil Den franske Revolusjon. Da ble kapellet vanhelliget, men er nå restaurert. Amfiteateret hvor martyrene døde, er bevart som en omfattende ruin.

Om deres martyrium har vi en samtidig øyenvitneskildring. Menighetene i Lyon og Vienne fortalte om martyriet i livaktig et brev til menighetene i Lilleasia og Frygia. Det ble overbrakt av den hellige presten Ireneus av Lyon, som ble Pothinus' etterfølger som biskop av Lyon. Han kan også ha vært forfatteren av brevet. Den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) tok inn beretningen i sin Kirkehistorie (Historia ecclesiastica)1 (den kan leses i engelsk oversettelse). Beretningen er det første bevis på et organisert kirkelig fellesskap i Gallia. Spesielt omfattende utgaver med kommentarer ble utgitt av Surius, bollandistene og Ruinart.

Navnene til de hellige martyrene er ikke så pålitelige, ettersom de ble samlet og tatt inn i martyrologiet på et senere tidspunkt. Deres antall ble først oppgitt til 48, men etter at de hadde fått navn, ser de ut til å ha blitt flere. Den hellige Gregor av Tours og andre regner dem opp i følgende rekkefølge:

1) Vettius Egapethus (Vectius Pagathus); 2) Zacharias, som noen sier var prest, mens andre utelater ham helt; 3) Macarius; 4) Asclibiades (Alcibiades); 5) Silvius; 6) Primus; 7) Alpius; 8) Vitalis; 9) Comminus (Comminius); 10) October; 11) Philomenus (Philominus); 12) Geminus; 13) Julia; 14) Albina; 15) Rogata (Grata), som for øvrig ikke nevnes av Gregor og det gamle Martyrologium Hieronymianum; 16) Aemilia; 17) Potamia (Posthumiana); 18) Pompeia; 19) Rodone (Rhodana); 20) Biblides (Biblis); 21) Quarta; 22) Materna; 23) Helpis og Amnas, som både den hellige Ado av Vienne og den salige Notker Balbulus regnet som identiske og skriver: Helpes, quae et Amnas.

Martyrene ble drept på ulikt vis:

Følgende ble kastet for ville dyr:

1) Alexander; 2) Ponticus; 3) Blandina

Følgende døde i fengsel:

1) Aristäus (Arescius); 2) Fotinus; 3) Cornelius; 4) Zosimus; 5) Titus; 6) Zoticus; 7) Julius; 8) Apollonius; 9) Geminianus; 10) Julia; 11) Ausona (Ausonia)

I tillegg nevnes følgende:

1) Maturus; 2) Sanctus, diakon; 3) Attalus

Hos Gregor av Tours nevnes også:

1) Aemilia; 2) Gamnite; 3) Alumna; 4) Mamilia

Mens Ado og Notker tilføyer:

1) Jameica; 2) Pompeia; 3) Domna

Deretter følger:

1) Justa; 2) Trofime (Trophima); 3) Antonia

Og til slutt den åndelige far og leder for alle, den hellige biskop Photinus (Fotinus).

I en annen kilde regnes også de følgende til den hellige martyrskaren:

1) Justus; 2) Severinus; 3) Exsuperius; Felicianus av Vienne

Martyrene i Lyon har minnedag 2. juni, som er dagen for skrinleggingen av deres relikvier. Deres navn står i Martyrologium Romanum. De ortodokse minnes Blandina den 25. juli. Attalus minnes også alene den 31. desember. Blandina er skytshelgen for Lyon og for tjenestefolk og jomfruer. Hun blir fremstilt som ung kvinne med en okse ved siden av seg og et nett eller en rist i hånden. Hun avbildes også med bok, palme og tre løver. To kommuner i Frankrike bærer navnet Sainte-Blandine.