Den hellige Basilios Martysz (1874-1945)

Den hellige Basilios Martysz (Bazyli; rus: Vasilij) ble født den 20. februar 1874 i Teratyn i regionen Hrubieszów i det nåværende sørøstre Polen ved grensen til Ukraina; en del av det russiske imperiet etter Polens tredje deling i 1793. Han tilhørte den ortodokse kirke og hans far Alexander var dommer i Molczyce nær Pinsk (nå i Hviterussland). Etter at han pensjonerte seg, ble han presteviet og ble rektor i et lokalt sogn.

I 1884 reiste den tiårige Basilios på en kort tur til New York sammen med sin far. Hans vakre sang under en gudstjeneste tiltrakk seg biskop Vladimirs oppmerksomhet, og han profeterte at gutten ville bli prest og lovte at han ville invitere ham til sitt bispedømme i Amerika straks han var ordinert. Etter at han vendte tilbake til hjemlandet, husket han biskopens ord, og han bestemte seg for å følge i sin fars fotspor og bli prest. Han begynte på sin teologiske utdannelse i seminaret i Chelm øst i dagens Polen, hvor rektor var biskop Tikhon (Bellavin), den fremtidige patriarken av Moskva (1917-25).

Straks etter at Basilios tok sin eksamen i 1899, giftet han seg med Olga Nowik, og deretter ble han diakonviet. Den 10. desember 1900 ble han presteviet, og samme måned dro han til Amerika. Det unge paret forventet å få et sogn i New York, men i stedet ble Basilios utnevnt til et sogn i Alaska. Sammen med den nylig utnevnte biskop Tikhon begynte han på sin misjonstjeneste der. Den ortodokse kirke hadde kommet til Alaska med den monastiske misjonen fra Valaam i 1794. På begynnelsen av 1900-tallet forble de klimatiske og sosiale forholdene i det enorme territoriet vanskelige. I sitt pastorale arbeid møtte p. Basilios russiske nybyggere og innfødte fra regionen, eskimoer og aleuter. Han støtte også ofte på pionerer fra gullrushet.

P. Basilios' første sogn var enormt. Hans hovedkvarter var i Afognak, men han hadde også ansvaret for folket på øyene Spruce og Woody Islands nær Kodiak. Det fantes flere små trekapeller spredt på disse øyene. Som et resultat av hans anstrengelser ble kirken Den helligste Jomfruens fødsel bygd i Afognak i 1901. Selv om landsbyen ble fullstendig ødelagt av jordskjelvet og flodbølgen i 1964, overlever kirkebygningen til denne dag. På grunn av de store avstandene og det barske klimaet var p. Basilios' prestelige arbeid ekstremt vanskelig og krevde mange ofre. Ofte var han borte hjemmefra i ukevis av gangen for å feire liturgier, høre skriftemål, døpe, vie de levende og gravlegge de døde, mens han reiste rundt i en spesialbygd kajakk.

Selv når han var hjemme, hadde p. Basilios svært lite tid å ofre på sin lille familie. Ved siden av å feire liturgiene i kirken og ta seg av sognebarnas behov underviste han i sognekirken og arbeidet i to kirkelige hjem for de fattige. Hans familie hadde vanskeligheter med å bære de barske forholdene, spesielt klimaet. Hans hustru Olga, som hadde født to døtre, var hjemmeværende. Den eldste datteren, Vera, ble født i Afognak i 1902. Deres andre datter ble født to år senere, etter at de hadde flyttet til Kodiak. Under sin misjonstjeneste i Alaska førte p. Basilios en dagbok, og den er bevart som en av få kilder til hans personlige liv. Fragmenter har blitt oversatt fra russisk og utgitt på polsk.

På grunn av det harde klimaet i Alaska, som spesielt påvirket fru Olga, og på grunn av omtanke for barnas utdannelse, flyttet familien Martysz i 1906 til det kontinentale USA. Familien slo seg ned i Osceola Mills i det sentrale Pennsylvania. Deres første sønn, Vasilij, ble født samme år, og deres yngste barn Helen ble født i 1908, snart etter at de flyttet til Old Forge i Pennsylvania. P. Basilios' arbeid førte ham til Waterbury i Connecticut, til West Troy i New York og til slutt til Canada. Der ble han utnevnt til Edmonton og deretter til Vostok, hvor han ble dekanus for provinsene Alberta og Manitoba. I 1910 feiret han sitt tiårsjubileum som prest. Hans fruktbare og nestekjærlige pastorale aktiviteter gjorde ham kjær for hans flokk. Kirkelige myndigheter betraktet ham som en svært effektiv, hengiven og talentfull prest, mens de troende elsket ham oppriktig og verdsatte hans beskjedenhet og vennlighet.

Til tross for sitt komfortable levesett og det relativt store ortodokse samfunnet de tjente i det vestlige Canada, lengtet paret tilbake til sitt hjemland. De fryktet at de skulle miste sine forfedres identitet og søkte om tillatelse til å vende tilbake til Polen. Etter å ha tjent i nesten tolv år i Amerika forlot p. Martysz i 1912 Den nye verden og vendte tilbake til Europa.

Først bodde p. Basilios og hans familie hos slektninger i Sosnowiec, hvor han etter hvert ble rektor for sognet og religionslærer på den lokale videregående skolen for jenter. Men det fredelige livet skulle bare vare knapt ett år, siden utbruddet av Første verdenskrig (1914-18) forstyrret livet til tusener. Presteskapet ble betraktet som statstjenestemenn som fikk ordre om å evakuere sine hjem og flytte til tryggheten inne i Russland (Polen var fortsatt en del av Russland). I denne kritiske tiden tilbød biskop Vladimir, deres overhyrde og venn fra Alaska, familien Martysz tilflukt i en liten leilighet inne i klosteret St. Andronikos i Moskva. Derfra reiste p. Basilios daglig til det fjerntliggende sognet Valdai, hvor han underviste i religion. Men da bolsjevikene tok makten, mistet han denne jobben og ble tvunget til å tjene til livets opphold ved å losse jernbanevogner. Hans eget liv var i fare fordi soldater i Den røde hær ofte behandlet klerikere med stor brutalitet.

I 1919, etter at krigen var over, fikk polske flyktninger tillatelse til å flytte tilbake til sine tidligere hjemsteder. P. Basilios og hans familie benyttet anledningen til å vende tilbake til Sosnowiec, hvor de flyttet inn i sin gamle leilighet, som hadde overlevd krigens ødeleggelser. De ble imidlertid ikke værende lenge, for i september samme år ble p. Basilios utnevnt til en stilling i den nylig organiserte polske hæren, med ansvar for ortodokse spørsmål i religionsavdelingen av krigsdepartementet. Hele familien flyttet til Warszawa. P. Basilios startet det slitsomme, men viktige arbeidet med å skape et ortodokst feltprestkorps. I 1921 ble han forfremmet til oberst grad med ansvaret som leder for det ortodokse feltprestkorpset. Samtidig forfremmet kirken ham til rang av erkeprest. P. Basilios tjente som sjef for de ortodokse kapellanene i de neste 25 årene. Innenfor Innenriksdepartementet hadde han sitt eget kabinett og var direkte ansvarlig overfor ministeren selv.

P. Basilios var også en viktig rådgiver og nær kollega av metropolitt Georg Jaroszewski av Warszawa og Hele Polen. Han deltok i forberedelsene til alle møtene i den hellige synode og hjalp metropolitt Georg i hans arbeid for å oppnå autokefali (selvstyre) for den polske ortodokse kirke. Han ledsaget også metropolitten den tragiske dagen 8. februar 1923 da han ble myrdet. Morderen hadde også planlagt å drepe p. Basilios, men han ble tatt før han klarte å gjennomføre sitt forsett. P. Basilios sto under politibeskyttelse en tid, men deltok i alle detaljer i metropolittens begravelse, hvor Første regiment av det lette kavaleriregiment deltok etter ordre fra marskalk Jozef Pilsudski.

P. Basilios deltok nidkjært i den følgende prosessen med å skaffe autokefali for den ortodokse kirke i Polen, noe som ble innvilget under metropolitt Dionysius Walednski i 1925. P. Basilios ble metropolittens nærmeste rådgiver og fortrolige. Han fulgte ofte metropolitten og opptrådte som forbindelsesledd mellom ham og det polske statsoverhodet, marskalk Pilsudski. Han ble ofte invitert til å overvære regjeringsmøter i Belvedere, kongeslottet hvor han regelmessig signerte gjesteboken på ferier.

I tillegg til sitt arbeid som leder for det ortodokse feltprestkorpset viet p. Basilios mye tid til å organisere den pastorale tjenesten i de ukrainske interneringsleirene. I februar 1921 utnevnte p. Basilios p. Peter Biton til kapellan for leiren i Aleksandrow Kujawski. Han besøkte selv de ukrainske internerte og hjalp til å få arrangert leirkirker. Den 8. juli 1921 feiret han den guddommelige liturgi på ukrainsk for over 5.000 fanger da han besøkte leiren. Hans preken, som ble holdt på ukrainsk, styrket deres moral betydelig. Han assisterte også med å organisere treningskurser for kapellaner i andre ukrainske militærleirer.

Den polske sekretæren for hæren, Lucjan Zeligowski, sendte et gratulasjonsbrev til p. Basilios i anledning 25-årsjubileet for hans prestevielse den 7. desember 1925. Samtidig ble han tildelt ordenen Polonia Restituta for sitt arbeid for å sikre autokefali for den ortodokse kirke i Polen.

I 1936 trakk p. Basilios seg tilbake fra sin regjeringsstilling, og ekteparet bestemte seg for å forlate Warszawa og flytte tilbake til sin hjemregion Hrubieszów. De bygde to hus i Teratyn, ett for seg selv og ett for deres mødre, som var blitt enker. Men de fikk ikke nyte dette fredelige livet særlig lenge, for i 1939 invaderte den tyske hæren Polen. Landsbyen forfalt gradvis, og begge deres mødre døde. Olga fikk heller ikke oppleve krigens slutt, for hun døde i 1943. Da flyttet p. Basilios' yngste datter Helen inn i hans hus sammen med sin mann og datter for å ta seg av ham.

P. Basilios tilbrakte de vanskelige krigsårene i Teratyn. På Langfredag den 4. mai 1945, få dager før Nazi-Tyskland kapitulerte, ble hans hus angrepet. Et kvinnelig bekjentskap advarte ham om faren, men han svarte: «Jeg har ikke gjort noe mot noen og vil ikke flykte fra noen. Kristus flyktet ikke». P. Basilios var ikke redd for sine angripere, men møtte dem tappert. Pøblene var ute etter gull og penger og respekterte verken hans uniform som oberst i den polske hæren eller hans prestelige klær. Bandittene brøt seg inn i huset ved å knuse et vindu. Med nådeløs grusomhet torturerte de p. Basilios til tross for at hans eneste forbrytelse var å være ortodoks prest. De slo også hans gravide datter Helen slik at hun aborterte. De slo p. Basilios i fire timer og kastet vann på ham for å vekke ham når han mistet bevisstheten. Etter den grusomme torturen ble han til slutt myrdet med et geværskudd. Forbryterne truet med å skyte Helen også, men da hun knelte ned foran Kristus-ikonet og begynte å be, ble deres besluttsomhet svekket. De dro, men truet med å komme tilbake og drepe henne også.

Dagen etter, på påskeaften, feiret p. Johannes Lewczuk begravelsen for p. Basilios i Chelm. Han ble gravlagt på den lokale kirkegården i Teratyn. I oktober 1963 ble de jordiske restene av p. Basilios Martysz brakt til Warszawa og høytidelig gravlagt på den ortodokse kirkegården i distriktet Wola ved siden av hans hustru og svigermor. I begynnelsen av 2003 ble hans hellige relikvier avdekket og plassert i kirken St. Johannes Klimakos i Warszawa. Den hellige synode i den autokefale ortodokse kirke i Polen promulgerte det offisielle helligkåringsdokumentet den 20. mars 2003, og ritene som helligkåret den hellige Basilios Martysz ble feiret i Chelm den 7. og 8. juni.

Ortodokse kristne i den polske hæren har valgt den hellige Basilios Martysz som sin hellige beskytter. Hans martyrium var kronen på et fromt og hengivent liv, et vitnesbyrd om hans forbløffende mot. Hans minnedag er dødsdagen 4. mai.