Den hellige Peter Romançon (Benildus) (1805-1862)

Den hellige Peter Romançon (fr: Pierre) ble født den 14. juni 1805 i Thuret, en liten landsby i bispedømmet Clermont-Ferrand og departementet Puy-de-Dôme i regionen Auvergne i Midt-Frankrike. Han var andre sønn av Jean Romançon og Anne Chanty. De var begge analfabeter, men hardt arbeidende og fromme bønder. Moren hadde det alt for travelt til å gå i daglig messe, men hver morgen stakk hun innom kirken når hun var ferdig med dagens første økt for et kort besøk til Det hellige sakrament. Peter fulgte moren på disse besøkene fra han var fire år gammel. Som liten gutt var han gjeter for familiens sauer på de nakne skråningene i lavbergene i Auvergne. Sannsynligvis ga ensomheten i disse åsene Peter tid til å reflektere over sitt kall.

Foreldrene ønsket at sønnen skulle få mer utdannelse enn de selv hadde fått, så de sørget for at han slapp en del av arbeidet på gården for å kunne gå på skolen. Da Peter var tretten år gammel, utnevnte læreren ham til å hjelpe til med å undervise en gruppe urolige syvåringer som den gamle læreren selv ikke klarte å håndtere. Hans suksess forbauset alle, spesielt læreren som hadde utnevnt ham. Peter hadde oppdaget hva som skulle bli en del av hans livsverk, nemlig undervisning. En dag ble han imponert av synet av en ordensmann som gikk forbi, og han ble fortalt at det var en av «De kristne skolebrødre».

Kongregasjonen Brødre av Kristne skoler (Institutum Fratrum Scholarum Christianorum – FSC) er i USA kjent som Kristne brødre og i resten av verden som De la Salle-brødrene. Instituttet ble grunnlagt i Reims i 1680 av den hellige Johannes Baptist de la Salle. Formålet var gratis undervisning av gutter, særlig fra fattige familier, og det var den mest moderne skoleordenen i Kirken. Selv om De la Salle selv var prest, var han nøye med å påse at brødrene ikke ble presteviet, de avla fornybare løfter og ble opplært til lærere for forskjellige oppgaver og typer av elever.

Bildet av ordensbroren forlot ikke Peter, og han fortalte foreldrene at han ville bli en av brødrene. Moren ville la gutten få prøve sitt kall, men faren ville at han skulle bli en sekulær lærer slik at han alltid kunne bli boende hjemme. Da ordenen åpnet en skole i Riom like ved, ble han sendt dit for å prøve seg mens han bodde hos noen slektninger. Oppholdet styrket ham i beslutningen om å bli en av brødrene, og han ba om å bli opptatt i kongregasjonen. Brødrenes uvanlige hengivenhet og de usedvanlig medfølende og intelligente metodene som var foreskrevet av De la Salle, passet hans personlighet. Han var en god student, men foreldrene protesterte, og skolens overordnede mente at han var for liten av vekst til å klare det disiplinære aspektet ved undervisningen. Men denne innvendingen forsvant etter at han hadde fått lov til å undervise de yngre barna i noen dager.

Peter måtte vente i to år inntil han hadde vokst mer, mens faren i hemmelighet håpet at han ville finne ordenslivet alt for hardt. Han ble endelig akseptert i novisiatet i Clermont-Ferrand som femtenåring den 10. februar 1820, og han fikk det uvanlige ordensnavnet broder Benildus (fr: Bénilde), trolig etter den hellige Benildis, en kvinnelig martyr under maurerne i Córdoba, som da sto i Martyrologium Romanum under 15. juni. Ved slutten av novisiatet vendte Benildus i 1821 tilbake til skolen i Riom for å begynne på et lærerkurs. Han ble sendt til forskjellige kommuniteter for å få erfaring, og for å få en avveksling fra undervisningen, arbeidet han også i andre funksjoner, for eksempel som kokk.

Han avla sine evige løfter den 11. september 1836. Etter å ha arbeidet i Aurillac, Moulin, Limoges og Clermont ble han bare to år senere utnevnt til superior for kommuniteten og skolen i Billom i departementet Puy-de-Dôme. Det ble sagt at han som lærer var streng, men rettferdig og fikk alle til å arbeide hardt, men han ga også spesiell oppmuntring til dem som ble hengende etter. Men han var også kjent for å bruke beltet, selv om det skjedde med mye mindre råskap enn det som var vanlig i Frankrike på den tiden. Han straffet imidlertid rettferdig, og gjorde ikke forskjell på fattig og rik.

Den 21. september 1841 ble Benildus sendt til den isolerte landsbyen Saugues ved Puy-en-Vélay i departementet Haute Loire, hvor han fikk ansvaret for å grunnlegge et hus og en skole, og der tilbrakte han resten av livet. I likhet med kongregasjonens andre hus sørget dette for gratis undervisning og religionsopplæring for guttene i landsbyen og de omliggende gårdene. Mange av dem var i tenårene, men hadde aldri vært på noen skole. De var ofte rå og udisiplinerte, og Benildus sa senere at det var bare med hjelp fra Jomfru Maria at han klarte å la være å myrde noen av de verste elevene. Han mente at selv englene, hvis de kom ned på jorden som lærere, ville funnet det vanskelig å kontrollere sitt sinne.

I begynnelsen trodde ikke foreldrene at den lille læreren ville få skikk på deres grove og storvokste sønner, som slett ikke ønsket å gå på skolen. Men han behandlet hver enkelt som et individ, og til foreldrenes forbauselse ønsket deres sønner snart frivillig å gå til skolen. De fikk større respekt for verdien av utdannelse, og de ba etter hvert Benildus om å starte kveldsundervisning for voksne, slik at de i det minste kunne lære å skrive sine egne navn. Regjeringens inspektører ga Benildus en sølvmedalje for dette arbeidet, og tidligere elever ga uttrykk for sin beundring for hans arbeid. Skolen ble senteret for det intellektuelle og sosiale livet i byen. Benildus innførte undervisningsprogram for handikappede elever, og han sto på god fot med de lokale politikerne slik at han kunne beskytte skolens uavhengighet og økonomiske stabilitet. Benildus ble snart den mest berømte og respekterte personen i byen.

Benildus var en førsteklasses lærer som aldri sparte seg selv, og han klarte å røre ved guttenes hjerter. Hans styrke var religionsundervisningen, og hans timer ble fulgt med åndeløs oppmerksomhet. En effekt av hans undervisning var at mange tidligere elever sluttet seg til brødrene. Han sa selv: «Hvis gjennom min feil disse barna ikke vokser i godhet, hva er da vitsen med mitt liv? Hvis jeg dør mens jeg underviser i katekismen, da dør jeg under mitt riktige arbeid». Han kombinerte arbeidet med et bønneliv og hengivenhet for ordenens regel. Hele sitt liv viet han utelukkende til undervisning. Selv da han ble gammel, likte han å undervise i katekismen. En sogneprest sa at Benildus' besøk til hans menighet var så godt som en misjon for hans flokk. En annen sogneprest sa: «Broder Benildus dyrket ikke Gud som en engel bare når han var i kirken eller ba sine bønner, men alltid og over alt – til og med blant sine kålplanter i hagen».

Benildus var hele tiden på farten og besøkte familier som var plaget av sykdom og økonomiske vanskeligheter. Han sørget også for at kommuniteten var lykkelig og skaffet interessant rekreasjon for dem. Han klarte å sørge for hundrevis av kall, både til prestestanden og skolebrødrene. I 1855 begynte hans helse å svikte på grunn av en skjult sykdom, trolig kreft i leveren. I 1861 ble han rammet av uvanlig alvorlig reumatisme. Han kjempet videre og dro til kurbadet i Bagnols-les-Bains, men han kom seg aldri helt. I stedet forberedte han seg på døden, som inntraff den 13. august 1862 i Saugues. Han var bare 57 år gammel, og førti av dem var tilbrakt i ordenslivet. Kirken var proppfull under hans begravelse, og fra samme dag ble hans grav et valfartsmål. Hans jordiske rester hviler i kirken Saint-Médard i Saugues.

I 1896 ble hans saligkåringsprosess innledet på bispedømmenivå, og dekretet som åpnet saken, ble utstedt i 1903. Hans «heroiske dyder» ble anerkjent i 1928, og han fikk da tittelen Venerabilis, «Ærverdig». Han ble saligkåret den 4. april 1948 av pave Pius XII (1939-58) og helligkåret den 29. oktober 1967 av pave Paul VI (1963-78) som den første fra ordenen etter grunnleggeren Johannes Baptist de la Salle. Hans minnedag er dødsdagen 13. august, mens hans ordensbrødre minnes ham den 29. januar. Han er skytshelgen for lærere. Han fremstilles som lærer omgitt av elever, oftest holder han katekismen i hånden. Et kapell i sognekirken i Saugues er viet til ham. Fortsatt er det bevart et krusifiks som tilhørte ham, og fortsatt bringes dette til syke personer slik at de kan kysse det og påkalle hans forbønn.