| Statue av Bruno på Alten Mainbrücke i Würzburg |
Den hellige Bruno (Brun) ble født rundt 1005 i Kärnten i Østerrike. Han var sønn av hertug Konrad II av Kärnten og baronesse Mathilde av Schwaben. Han fikk sannsynligvis sin presteutdannelse i Salzburg, og etter prestevielsen ble han kongelig kapellan, det vil si medlem av hoffkapellet, som hadde ansvar for riksrelikviene, liturgien og den kongelige korrespondanse. Ved det keiserlige kanselli til sin onkel Konrad II (1024-39; keiser fra 1027) lærte han å kjenne oppgavene til en regent.
I 1027 ble han utnevnt til kansler av Italia, og han ledet Konrad IIs italienske kanselli til 1034. I denne tiden av kamper og oppstander skal han ha bevirket til å oppheve den keiserlige hærens beleiring av Milano. En katastrofe syntes uunngåelig da Bruno på pinsedag feiret messe foran byen. Plutselig brøt det ut et voldsomt uvær, og det oppsto panikk. Men Bruno ble rolig stående ved alteret, og etter messen vendte han seg mot keiseren og mante ham til å slutte fred. Han meddelte sin onkel at den hellige Ambrosius hadde vist seg for ham og gått i forbønn for sin bispeby. Det endte med at keiseren opphevet beleiringen og sluttet fred.
I 1034 ble Bruno utnevnt til biskop av Würzburg av sin onkel keiseren, og han ble bispeviet den 14. april 1034. Som fyrstebiskop følte han seg forpliktet til å fortsette med politikk. Han ble regnet som fredsstifter og støttet alle tidens fredsbestrebelser. Han var også rådgiver for de kongelige og ble et forbilde på en kristen statsmann.
Han var også en fremragende biskop og var et veritabelt oppkomme av vitenskap, kultur og dyd. Hans hovedanliggender var styrkingen av presteskapets utdannelse og moral samt å fremme sitt bispedømme på alle nivåer. Han fremmet skolevesenet, fremfor alt katedralskolen, og han lot lage avskrifter av Alkuins forklaringer av Fadervår og Den apostoliske trosbekjennelsen til sine prester. Han brukte hele sin private formue til å bygge katedralen St. Kilian i Würzburg og noen andre kirker. Han er kjent for sin kommentar til Salmenes bok, Expositio in Psalmos, hvor han tilføyde en utlegning om ti bibelske hymner, inspirert av kirkefedrene og den hellige Augustin.
Våren 1045 fulgte Bruno kong Henrik III (1039-56; keiser fra 1046) på et hærtog mot Ungarn. De stanset hos grevinne Richlinde av Ebersberg på hennes slott i Persenbeug ved Donau nær Linz i Østerrike. Da Bruno spiste sammen med kongen under en fest i en sal på slottet, sviktet en søyle så taket plutselig raste sammen. Biskopen ble så hardt skadet at han døde et par dager senere, den 27. mai 1045.
Han ble bisatt den 16. juni i krypten i den uferdige domkirken i Würzburg, som han selv startet byggingen av i 1040. Hans etterfølger, biskop Adalbero, fortsatte byggearbeidene. Det skjedde mange undre ved Brunos grav, og biskop Hermann av Lobdeburg innledet helligkåringsprosessen i 1238/39. Han prøvde å få Bruno anerkjent som hellig i hele Universalkirken, men uten suksess. Pave Gregor IX (1227-41) svarte bare at han måtte fullføre granskningen av miraklene og sende ham en rapport. I 1257 lot biskopen Brunos relikvier skrinlegge, noe som den gangen tilsvarte en formell helligkåring. Hans skrin befinner seg fortsatt i krypten i domkirken.
Brunos minnedag er dødsdagen 27. mai, men i Würzburg feires han den 17. mai. Hans navn står i Martyrologium Romanum, hvor han ble satt inn da det ble revidert på slutten av 1500-tallet av den ærverdige kardinal Cesare Baronius (1538-1607), lærd oratorianer og kirkehistoriker. Han fremstilles i bispedrakt, oftest med fane. Han kalles også Bruno av Kärnten etter sitt fødested.