| Den hellige Bernhard Tolomei (1272-1348) |
Den hellige Bernhard (it: Bernardo) ble født som Johannes Tolomei [Ptolomei] (it: Giovanni) i 1272 i Siena i regionen Toscana i Midt-Italia. Han fikk sin første utdannelse av sin onkel Kristoffer Tolomeo, som var dominikaner. Han ønsket å gå i kloster, mens hans fars motstand hindre ham i dette, så han fortsatte studiene ved det lokale universitetet. Han studerte jus og tok doktorgraden, og en tid tjente han i hæren til kong Rudolf I av Tyskland (1273-91). Han hadde mange offentlige embeter i Siena, inkludert embetet som podestà (borgermester). Han skal alltid ha vært from, men gjennomgikk noen uvanlige religiøse erfaringer. Han skal ha blitt blind, men fikk synet tilbake etter Jomfru Marias forbønn.
I 1312 byttet han ut han en lovet forelesning i filosofi med en preken om forakt for verden, deretter frasa han sin seg sin stilling og trakk seg tilbake til et sted femten kilometer fra byen, hvor han levde som eneboer. To andre menn fra Siena, Ambrosius Piccolomini og Patrick Patrizi, sluttet seg til ham, og de levde i den grå ødemarken mellom Siena og skogene på Mont'Amiata. Ryktene sa at de var gale eller revolusjonære, som på den tiden vanligvis betydde at man mente de var valdensere eller katarer.
De ble derfor innkalt til pave Johannes XXII (1316-34) for å forsvare seg. Dette betydde en lang og strabasiøs reise til pavehoffet, som den gangen lå i Avignon i Frankrike. Paven avgjorde at deres lære var ortodoks, men ga dem ordre om å følge en godkjent monastisk regel. Da de kom tilbake til Italia, ga biskop Guido av Arezzo dem den hellige Benedikts regel og ba en kamaldulensermunk om å ikle dem ordensdrakten, men den skulle være hvit i stedet for benediktinernes vanlige svarte.
Johannes tok navnet Bernhard av ærbødighet for den hellige Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153) og ble abbed, og deres eneboerhytter i Chiusuri fikk navnet «Vår Frue av Oljeberget» (Monte Oliveto). I 1319 godkjente biskop Guido dem som en egen kongregasjon, Olivetanerne (Ordo Sancti Benedicti Montis Oliveti; Congregatio S. Mariae Montis Oliveti OSB – OSBOliv). Observansen var «primitiv», og visse botsøvelser ble lagt til den opprinnelige regelen, inkludert (i starten) total avholdelse fra vin. Kongregasjonen vokste raskt, idet flere hus ble etablert nesten umiddelbart. Bernhard grunnla det første i Siena og andre fulgte snart etter. Det asketiske livet tiltrakk seg mange disipler, og den 21. januar 1344 ble kongregasjonen godkjent av pave Klemens VI (1342-52).
Spesielt den uvanlige praksisen med tidsbegrensede embeter og forflytting av munker gjorde at denne ordensgreinen fikk stor betydning i Italia på 1300- og 1400-tallet. Over 150 klostre ble grunnlagt, og på 1500-tallet hadde kongregasjonen mer enn 1000 munker, men på 1800-tallet ble den nesten utryddet. Den lille kongregasjonen har siden 1960 vært underlagt benediktinerne, og i 1973 sluttet de seg til den benediktinske føderasjonen. I 1961 fantes det rundt 260 olivetanermunker i Europa, USA, Sør-Amerika og Libanon. I 1990 var det 28 klostre med 281 munker, hvorav 182 prester.
Da Svartedauden kom til Siena i 1348, pleide alle munkene de smittede og gravla de døde. På mirakuløst vis virket det som om de unngikk smitte selv, men i august ble Bernhard den første som ble smittet. Han døde den 20. august 1348 på Monte Oliveto. Senere var det mange som ble smittet og døde. Bernhards relikvier gikk tapt da klosteret i Siena ble ødelagt i 1554 i krigen mellom keiser Karl V og Siena.
Bernhard ble saligkåret den 24. november 1644 ved at hans kult ble stadfestet av pave Innocent X (1644-55). Den 3. juli 2008 undertegnet pave Benedikt XVI dekretet fra Helligkåringskongregasjonen som godkjente et nytt mirakel på hans forbønn. Han ble helligkåret den 26. april 2009 i Roma sammen med fire andre. Hans minnedag er dødsdagen 20. august, men 21. august nevnes også. I Siena minnes han den 4. september. Benediktinerne feirer ham den 19. august. Hans navn står i Martyrologium Romanum. Blant Olivetanerne ble han vanligvis kalt hellig lenge før den offisielle helligkåringen. På avbildninger ses han oftest med en stige, ettersom han i følge legenden i en drøm så en stige hvor munkene steg opp til himmelen.
[Kildene Benedictines og Infocatho nevner en Bonaventura Tolomei fra Siena med minnedag 27. desember. Som barn var han benådet med guddommelige nådegaver, men i likhet med så mange unge voksne glemte han Guds kjærlighet. I fire år henga han seg til et liv i urenhet og vanhelligelse. Men til slutt angret han og gjorde bot ved å besøke alle de viktigste helligdommene til fots. Deretter vendte han tilbake til Siena og sluttet seg til dominikanerordenen, og han døde mens han pleide de pestsyke i 1348. Han nevnes ikke av andre kilder, så dette må være den samme som Bernhard.]