Den hellige Caedmon av Whitby (d. 680)

Legenden forteller at han etter at han ble voksen, i mange år var så skamfull over at han på grunn av sin sjenerthet ikke kunne delta i sangen ved festlige anledninger, at han pleide å gjemme seg vekk. «Derfor, noen ganger da han var til stede på en fest og alle ble enige om at de skulle synge etter tur, reiste han seg og gikk hjem straks han så harpen komme mot seg».

En kveld forlot han festen og søkte tilflukt i stallen, hvor han den kvelden hadde ansvaret for buskapen. Han la seg ned for å sove, og i drømme hørte han en stemme som sa: «Syng, Caedmon. Syng en sang for meg». Caedmon stammet til svar: «Jeg kan ikke synge, og av den grunn forlot jeg festen og kom hit, fordi jeg ikke kan synge». «Men du skal synge», svarte stemmen. «Hva skal jeg synge?» spurte Caedmon undrende. Stemmen svarte: «Syng om de skapte tings begynnelse». Og da Caedmon i det øyeblikket forsøkte å synge, fant han at hans stammende tunge var blitt løsnet.

Om morgenen husket han ordene i sin sang og la til flere vers. Han gikk deretter til abbedisse Hilda og fortalte den merkelige historien for henne. Han sang for henne den sangen han hadde sunget kvelden før, og hun og alle som hørte det, var forbløffet og var enige om «at himmelsk nåde hadde blitt skjenket ham av Herren».

På 1800-tallet ble bitene av The Ruthwell Cross gravd opp og satt sammen. Korset er nesten atten fot høyt, og ved siden av praktfulle bilder ble det funnet å ha en lang inskripsjon i latinske bokstaver og runer, som nå er kjent som The Dream of the Holy Rood. På toppen av korset finner vi ordene «Caedmon laget meg», og det er sannsynlig at dette det mest berømte av alle angelsaksiske dikt ble skrevet av Caedmon. Se The Dream of the Rood på angelsaksisk og oversatt til engelsk av Douglas B. Killings.

Caedmon døde den 11. februar 680 i Whitby i hellighet og fullkommen nestekjærlighet til alle, etter å ha vist at han visste at slutten var nær, selv om han ikke led av noen alvorlig sykdom. Han ba om å bli brakt til sykestuen og om å få motta kommunionen. Med Kristi legeme i hånden så han rundt på sine brødre og spurte om noen bar nag til ham eller hadde noe mot ham. Da de svarte at ingen gjorde det, sa han: «Mitt sinn er også i fred med alle Guds tjenere». Deretter konsumerte han Kristi legeme, gjorde korsets tegn og la seg ned for å sove, for aldri mer å våkne i denne verden.

Dessverre har ingen av hans dikt med sikkerhet overlevd, unntatt de ni linjene som Beda gjengir på latin og gammelengelsk i et tidlig manuskript av hans Kirkehistorie, Historica Ecclesiastica (731).

Caedmon’s Hymn:

Praise we the Lord / of Heaven’s kingdom, / God’s might and His wisdom. / Father of glory, / Lord everlasting, / wonders has He made. / First he built / for the children of earth / heaven as their roof: / guardian of mankind, / He created this world, our home, / the Lord everlasting, / Almighty God.

(Oversatt til moderne engelsk av Sally Purcell)

Caedmons poesi var et bemerkelsesverdig eksempel på Bibelens kraft til å stimulere fantasien og til å vekke et naturlig geni. Hans talent må ha vært av enorm verdi ved å utbre kristendommen i poesi og sang på morsmålet, i en tid hvor få kunne lese og skrive og enda færre forsto latin. Gjennom sin poesi viste han Skriftens energi og realisme til alminnelige mennesker, og den trengte dypt inn i nasjonens liv og har gjennom århundrene aldri sluttet å styrke og inspirere kulturen i den engelsktalende verden.

Caedmon er en av tolv angelsaksiske poeter som er identifisert i middelalderske kilder og en av bare tre som det er bevart både nær samtidig biografisk informasjon om og eksempler på deres litterære verker. De tolv poetene er Æduwen, den hellige Aldhelm av Sherborne, den hellige kong Alfred den store, Anlaf, Baldulf, Beda den ærverdige, Caedmon, Cynewulf, den hellige Dunstan av Canterbury, Hereward, Knut og Wulfstan (eller kanskje Wulfsige). De tre som vi vet mest om, er Alfred, Beda og Caedmon.

Hans minnedag i Whitby var dødsdagen 11. februar.