Den hellige Cellach av Armagh (erkebiskop) (1080-1129)

Fra 700-tallet eller kanskje enda tidligere hadde huset Armagh påberopt seg den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (385-461) som grunnlegger, og tittelen som Comarba Pátraic tilhørte abbeden av Armagh inntil stillingene som abbed og biskop ble slått sammen igjen i 1106 og erkebispedømmet Armagh ble opprettet.

Vi vet ikke noe om Cellachs tidlige liv, men han synes å ha vært benediktiner (Ordo Sancti Benedicti – OSB) i Glastonbury i Sør-England. Han underviste i alle fall i Oxford til 1105. Da hans grandonkel Domnall mac Amalgada (1091-1105) døde i august 1105, etterfulgte Cellach ham som Comarba Pátraic. Han var da 25 år gammel og fortsatt legmann, noe som hadde blitt alminnelig. Men han ble den siste av den lange rekken av abbeder av Armagh som var valgt som legmenn ved arvelig suksesjon. For han tok det avgjørende reformskrittet å søke presteordinasjon, og han ble viet på festen for den hellige Adomnán den 23. september 1105. I 1106 døde biskop Cáenchomrac Ó Baígill av Armagh (1099-1106), noe som ga en mulighet for å forene embetene som abbed og biskop.

Det er ikke bevart noen biografi om Cellach verken på latin eller gælisk, og han er kjent hovedsakelig gjennom biografien om hans protesjé og etterfølger, den hellige Malakias (Maol Maedoc ua Morgair), skrevet av den hellige Bernhard av Clairvaux (ca 1090-1153), samt fra irske annaler. Han viste seg å bli en betydelig reformator, en «verdig og gudfryktig mann», som Bernhard sa det.

I 1106 foretok Cellach en formell visitasjon av Munster, og «det var ved denne anledning at Cellach mottok vigselen som edel biskop etter befaling fra menn av Irland» (Ulster-annalene for år 1106). Han gjennomførte en rekke visitasjoner i mange deler av Irland, samlet skatter, undersøkte Kirkens generelle tilstand og gjenskapte klerikal disiplin. Han forsvarte implisitt Armaghs rettigheter og etablerte dets stilling som det irske primatsetet. Visitasjoner dokumentert fra Cenél nEógain i 1106, Munster i 1106 og 1120, Connacht i 1108 og 1116 og Mide (Meath) i 1110. I 1107, 1109 og 1113 ledet Cellach forhandlinger mellom kong Muirchertach Ó Briain av Munster og kong Domnall Ó Lochlainn av Cenél nEógain, som konkurrerte om tittelen som High-King.

I 1111 deltok Cellach på reformsynoden i Rath Bresail (Ráith Bressail), hvor han var den fremste prelaten sammen med Gilbert av Limerick, den pavelige legaten. På synoden deltok femti biskoper, tre hundre prester, tre tusen klerikere samt kong Murrough O'Brien (Muirchertach Ó Briain) av Munster i det sørlige Irland med sine adelsmenn. Kongen presiderte over synoden. Den markerte endringen av den irske kirken fra en monastisk til en bispestyrt kirke med en normal organisasjon for bispedømmer og erkebispedømmer. Synoden etablerte to metropolittprovinser med erkebispeseter i Armagh og Cashel. Forrang ble gitt til Armagh, noe som gjorde Cellach til primas for hele Irland. Hver provins besto av tolv bispedømmer.

Forskjellige liturgiske reformer ble forkynt. Simoni ble fordømt, og legfolk fikk forbud mot å kontrollere utnevnelser til kirkelige stillinger. Denne synodens vedtak ble ikke alltid godt mottatt, men hadde som mål å bringe den irske kirken på linje med andre i Vest-Europa. Cellach behøvde all sin besluttsomhet som en overbevist reformator for å få dem gjennomført.

Cellach møtte også motstand fra flere av de store familiene som ønsket hans land, og han ble ofte tilkalt som fredsmegler mellom de krigerske klanene O’Rourke og O’Brien. Han skal ha bygd om katedralen i Armagh på egen bekostning, grunnla skoler og introduserte de reformerte regelbundne augustinerkorherrene i Irland.

I 1121 døde biskop Samuel O’Haingley av Dublin, som hadde blitt konsekrert av den hellige erkebiskop Anselm av Canterbury. Ifølge Eadmer og Ulster-annalene gjorde Cellach krav på Dublin for bispesetet Armagh, uten tvil for å følge opp dekretene fra synoden i Ráith Bressail, som hadde sett for seg en absorpsjon av Dublin i det nylig opprettede tilgrensende bispedømmet Glendalough. Ulster-annalene erklærer at han «gjorde krav på bispedømmet Áth Cliath [Dublin]» og legger til at dette var «etter valg av utlendinger og irer», det vil si med støtte fra både den norske og irske befolkningen.

Men en gruppe i byen som ønsket å opprettholde forbindelsen med Canterbury, sendte subdiakonen Gréne (eller Gregorius) til Canterbury for konsekrasjon, som fant sted den 2. oktober 1121 av erkebiskop Ralph d'Escures. Senere må man ha kommet frem til en avtale hvor Gréne ble akseptert som biskop av Dublin, trolig til gjengjeld for å akseptere Cellachs primat. Cellachs forbindelse med bispesetet Dublin er attestert i senere chartre utstedt av hans etterfølgere i Armagh, Gilla in Choimded Ó Caráin, Tomaltach Ó Conchobair og Echdonn mac Gilla Uidir, som stadfestet Terram Sancti Patricii que dicitur Balibachel (Ballyboghill i Dublin) til St Mary’s Abbey i Dublin, for å holde som Kellach archiepiscopus … melius et liberius tenuit et habuit unquam («like godt og uforbeholdent som erkebiskop Cellach en gang hadde det»; Gilbert, 1.141-43). Stedsnavnet antyder et stykke land reservert for støtte til Bachall Ísu («Jesu stav»), en av de fremste insignier for lederen av Kirken i Armagh.

Da Cellach i 1118 krysset elven Blackwater, mistet han en betydelig mengde messeklær og holdt selv på å drukne. Den 9. januar 1125 hevet han den beskyttende kanten på et nytt spontekket tak på kirken i Armagh. Den 21. oktober 1126 konsekrerte han steinkirken Sts Peter and Paul i Armagh, som hadde blitt bygd av abbed Imar Ó hÁedacháin. I 1128 ble Cellach og hans følge angrepet av kong Tigernán Ó Ruairc av Bréifne, og en kleriker i hans husholdning ble drept. I 1126 beskrev Ulster-annalene Cellach som fraværende fra Armagh «i en måned og et år for å roe mennene i Irland», og i 1128 forhandlet han frem et års våpenhvile mellom mennene i Munster og Connacht.

Bernhard av Clairvaux tilskrev Cellach en formativ rolle i å fremme karrieren til reformatoren Máel Máedóc Ó Morgair (Malakias). Det var Cellach som viet Máel Máedóc til diakon og prest og gjorde ham til sin generalvikar når han var fraværende fra Armagh, sendte ham for å studere under biskop Máel Ísu Ó hAinmire i Lismore og konsekrerte ham til biskop av Connor i 1124.

Før sin død utpekte Cellach Malakias til sin etterfølger som erkebiskop av Armagh. Malakias skulle først få en motkandidat i Cellachs fetter Muirchertach, og enda mer ironisk fra Cellachs egen bror Niall, i et forsøk på å opprettholde kontrollen Clann Sínaig hadde over kirken i Armagh. Men da Cellach var døende, sendte han sin bispestav til Malakias, for å markere at han ikke ønsket at broren skulle arve erkebispedømmet.

Malakias ble virkelig erkebiskop av Armagh etter ham selv. Dermed brøt han rekken av arvelig suksesjon, men det var ikke før i 1137 at Malakias var anerkjent over hele Irland. Malakias fortsatte Cellach’ reformer, og sammen kan de to erkebiskopene betraktes som viktige skikkelser i den gregorianske reformbevegelsen, som endret Kirken over hele Europa i denne perioden. Cellach kan ha vært den største av de to, men Malakias hadde den fordel å få sin biografi skrevet av Bernhard av Clairvaux.

Cellach døde den 1. april 1129 i Ardpatrick i grevskapet Limerick i provinsen Munster, hvor han var på visitasjon. Etter eget ønske ble han gravlagt i kirken i Lismore i det nåværende grevskapet Waterford den 4. april. I 1129 ble den sølvkalken som Cellach hadde gitt til kirken i Clonmacnoise, stjålet. I The Vision of Tnugdal er han en av fire biskoper som ble sagt å være sammen med Patrick i paradis. Hans navn ble latinisert som Celsus og Celestinus.

Cellachs minnedag var dødsdagen 1. april i Gormáns martyrologium fra 1100-tallet, men hans minnedag ble satt inn under 6. april ved J. Molanus’ tillegg til Usuards martyrologium som ble trykt i Leuven/Louvain i 1563. Derfra gikk denne dagen inn i Martyrologium Romanum, og derfor behandles han også i Acta sanctorum under den datoen. Hans minnedag i Martyrologium Romanum er nå dødsdagen 1. april, da han også feires i Irland. Samme dag minnes også den hellige biskop Cellach av Armagh (d. 903).

Cellachs tittel som erkebiskop kan betraktes som uformell i kontekst av den samtidige reformbevegelsen i den irske kirken, ettersom han ikke hadde fått noe pallium fra paven.

Den irske hagiografen og historikeren John Colgan (d. 1657), som skrev Trias Thaumaturga og Acta Sanctorum Hiberniæ, regner opp ikke mindre enn 33 keltiske helgener ved navn Cellach (Ceilach, Keilach, latinisert til Celsus). De fleste av dem er imidlertid åpenbart samme person.