Den hellige Carpus av Pergamos og tre ledsagere (d. 250)

Den hellige Carpus (Carpos, Karpos, Karpus) og hans ledsagere var martyrer i Pergamos (Περγαμος, Pergamon, Pergamum) i Lilleasia. Det skjedde enten i år 250 i forfølgelsene under keiser Decius (249-51), eller rundt år 170 under keiser Markus Aurelius (161-80) og Lucius Verus (161-80). Carpus var biskop av Gurdos i Lydia i det vestlige Lilleasia (nå Gördes i Tyrkia) (andre kilder kaller ham biskop av Thyatira), Papylus (Papylas, Pamfilus) var diakon i Thyatira i samme provins (nå Akhisar i Tyrkia) og Agathodorus (Agathadorus) var deres tjener, mens Agathonica var enten en tilskuer eller Papylus’ søster. Noen kilder legger også til Martial, Isaak og 24 andre som ikke navngis. De ble alle dømt til døden fordi de var ulydige mot keiseren og ikke ville gi ham den guddommelige ære som krevdes.

De tilhørte en stor gruppe av kristne som nektet å ofre til avgudene, derfor ble de slept gjennom byen Thyatira med tunge jernlenker om halsen og brakt til Sardes. Der ble tjeneren Agathodorus pisket til døde med oksesener. De andre ble ført til Pergamos i Mysia, hvor den romerske guvernøren Valerius da var på reise. Han lot fangene kles nakne, legge i jernlenker bindes fast bak soldatenes hester. Slik måtte de i to dager løpe etter hestene. Carpus, Papylus og Agathonica ble brakt for guvernøren i Pergamos og invitert til å spise kjøtt som hadde blitt ofret til avgudene. Til slutt ble de halshogd.

Fra beretningen om prosessen kan vi slutte at Agathonica sto og så på henrettelsene. Da hun selv ble grepet som kristen og henrettet, begynte selv tilskuerne å murre, for de fant denne dommen umenneskelig. Men ifølge andre kilder var ikke Agathonica en tilskuer, men Papylus’ søster. Kanskje vi bør forstå dette som religiøst språk: alle troende er faktisk brødre og søstre i Herren. En som fikk en konvertitt, ble far til et barn i Gud. Dermed kunne Papylus si at han hadde mange barn – i Gud. Betydde dette at Papylus hadde brakt mange mennesker til troen? Eller at han betraktet de fattige, som han som diakon hadde omsorg for, som sine barn?

Aktene fra denne gruppens martyrium er blant de mest pålitelige i kristendommens historie, men dessverre er dateringen uklar. Aktene ble første gang utgitt av Aubé i 1881. De latiniske og greske passio er ulike i detaljene. Den latinske overleveringen kaller Carpus biskop av Gordos (Gordos Iulia i Lydia?) og sier at martyriet skjedde under Decius. Protokollen fra deres prosess i Pergamos er bevart. Angivelig er den prokonsulen som ledet prosessen, Optimus, ikke den samme som Valerius.

Prokonsulen begynte prosessen mot Carpus ved å spørre: «Hva er ditt navn?»

Den hellige mannen svarte: «Mitt første og fremste navn er ʽkristen’. Men i verden er mitt navn Carpus».

Prokonsulen sa til ham: «Du kjenner sikkert keiserens forordninger om at vi skal tilbe våre høyeste guder? Derfor ønsker jeg av hjertet at du kommer og bærer frem offer».

Carpus svarte: «Jeg er en kristen jeg tilber Kristus, Guds Sønn. For ikke lenge siden kom han til verden for vår frelse, han har befridd oss fra djevelens makt. Derfor vil du ikke se meg ofre til avgudsbilder. For den som ofrer til dem, vil bli som dem, de skal brenne i helvete sammen med dem. Alle som tilber Gud i ånd og sannhet, vil ikke se døden».

Da ble prokonsulen sint: «Ofre til gudene, sier jeg dere, og hold så din munn!»

Men Carpus smilte vennlig tilbake: «Gudene som verken skapte himmelen eller jorden: der mister vi ingenting?»

Prokonsulen ropte: «Ofre må du, for det har keiseren befalt!»

Carpus svarte: «Men levende bringer da ikke offer til de døde?»

Da spurte prokonsulen: «Hva er det du sier, kaller du våre guder for døde?»

Og Carpus svarte ham: «Hør! De har aldri levd. Hvordan kan de da dø? Dersom du bringer dem til meg, skal du se at de bare er støv. De skal bli til ingenting og gå fortapt, mens vår Gud skal leve til evig tid!»

Prokonsulen sa: «Nå er det nok, du har fått rikelig anledning av meg til å klemme ut av deg dette nonsens, og å fornærme selv våre guder og keiseren. Så det er det Ofre, eller har du noe å si?»

Carpus sa: «Jeg kan ikke ofre. Jeg har aldri brakt et offer for et avgudsbilde».

Da fikk prokonsulen ham lagt på pinebenken, og hans kjøtt ble slått til strimler med pisk. I mellomtiden fortsatte Carpus å rope: «Jeg er en kristen!» inntil hans styrke sviktet og han ikke kunne få frem et eneste ord.

Nå snudde prokonsulen seg til Papylus: «Innehar du et embete?»

Papylus svarte: «Nei, jeg er en enkel borger».

Prokonsulen: «Hvor kommer du fra?»

Papylus: «Fra Thyatira».

Prokonsulen: «Har du barn?»

Papylus: «Ja, i Gud har jeg mange barn».

Da skjøt en av tilskuerne inn: «Det sier han ut fra sin kristne tro».

Prokonsulen sa: «Du bare snakker meg etter munnen?»

Til det svarte Papylus: «Jeg sier sannheten. Vil du at jeg skal bevise det? I hver provins og hver by har jeg barn i Gud».

Prokonsulen sa i en bydende tone: «Ofre, eller har du noe å si?»

Papylus sa: «Fra barndommen av har jeg tjent Gud. Aldri har jeg ofret til avguder Jeg er en kristen, og det ville jeg la deg vite. Det er ingenting vakrere eller bedre i livet enn det».

Han ble også strukket på pinebenken, hengt opp og revet opp med klør og slått i stykker med tre par pisker. Men som en sterk helt holdt han ut motstanderens vrede, uten at det engang kom et pip av klage over hans lepper. Litt senere sa han: «Jeg føler ingen smerte fordi jeg har noen som trøster meg: en som dere ikke ser, lider inne i meg».

Etter at de var blitt torturert, ble begge igjen bedt om å spise av det kjøttet som var brukt til hedenske offer. Da de nektet, ble de dømt til å dø. Da prokonsulen så hvor forbløffende standhaftige disse to var, befalte han at de skulle brennes levende. De to visste ikke hvordan de raskest mulig skulle komme seg til amfiteatret. For jo raskere de kom dit, jo før de kunne legge denne verden bak seg. Først ble Papylus naglet til pålen. Da ilden ble tent under ham, døde han fredelig mens han ba flittig.

Så ble Carpus naglet fast. Menneskene rundt ham så ham smile, så det ble ropt: «Hva er det å smile av?» Til det svarte den salige: «Jeg har sett Herrens herlighet Det gjør meg lykkelig. Samtidig forlater jeg dere her, så jeg har ingenting mer å gjøre med den uheldige flokk her». Mens soldaten var opptatt med å stable veden og ilden og allerede var tent, ropte Carpus fra sin påle: «Vi er alle etterkommere av Eva. Fra henne har vi alle arvet det skrøpelige legemet. Men vi er alle i stand til å holde ut når vi fokuserer våre tanker på dommedag». Da ble ilden tent, og han ba: «Salig er du, Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, som vil dele din herlighet med meg, en synder». Med disse ordene trakk han sitt siste sukk.

Blant tilskuerne var en viss Agathonica. Akkurat som Carpus fikk hun se Herrens herlighet lyse opp for sine øyne. Det forsto hun som en invitasjon fra himmelen. Uten å nøle, begynte hun å rope: «Også jeg har sett herligheten. Den er prektig».

Men folkemengden begynte å rope til henne: «Tenk på gutten din. Ha medlidenhet med barnet ditt!» Men den salige Agathonica svarte: «La den allmektige Gud sørge for ham. Han er barmhjertig. Jeg vet ikke hva annet jeg må søke etter».

Det ble dermed bestemt at hun skulle lide samme skjebne som sin bror Papylus og biskop Carpus, med samme begrunnelse. Da hun ble ført til henrettelsesstedet, tok hun av seg klærne og ga dem til betjentene. Da folkemengden så hvor vakker hun var, sørget og klaget de og kunne ikke holde sine tårer tilbake: «Slik en avskyelig avgjørelse, og slik en umenneskelig ordre!». Så lot hun seg spikre fast under høylytt sang. Da flammene nådde henne, ropte hun tre ganger: «Herre! Herre! Herre! Hjelp meg! Til deg tar jeg min tilflukt!» Så døde hun sammen med de to andre hellige.

De kristne møttes i hemmelighet for å ta med seg restene av martyrene for å bringe dem i trygg forvaring. Derved bidro de til Kristi herlighet og til å hedre de hellige. For Ham tilhører æren og makten: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, nå og i all evighet. Amen.

Noen mener at deres martyrium ikke fant sted under keiser Decius, men om lag hundre år tidligere, i forfølgelsene under keiser Marcus Aurelius (161-80).

Den gamle kulten for de tre martyrene er attestert av den berømte kirkehistorikeren Eusebius av Caesarea (ca 260-340) i hans Kirkehistorie (Historia ecclesiastica, IV, 15), samt i Det syriske breviaret. Deres minnedag er 13. april, men 2. januar, 4. april og 12. oktober nevnes også. Deres minnedag i Østkirken er 13. oktober. Deres navn står i Martyrologium Romanum, som legger til at de hadde mange ledsagere i martyriet.