Den hellige Cecilian av Kartago (d. ~248?)

Den hellige Cecilian (Caecilian, Cecilianus, Caecilianus) levde på 200-tallet og var prest i Kartago i Nord-Afrika. I den hellige Hieronymus’ De Viris Illustribus og Martyrologium Romanum minnes en Cecilius (Caecilius) som «en prest i Kartago som brakte den hellige Kyprian av Kartago til troen på Kristus».

Den ærverdige Caesarius Baronius og andre historikere har identifisert ham med den Cecilius som får sin omvendelse til kristendommen beskrevet i Octavius, en avhandling av Minucius Felix. Denne avhandlingen beskriver en diskusjon hvor Minucius selv og hans venn Octavius diskuterer med hedningen Cecilius og til slutt overbeviser ham om kristendommens sannhet. Men den Cecilius som ble omvendt, var trolig Cecilius Natalis, sjefsmagistrat i Cirta i Nord-Afrika i år 210, ikke presten i Kartago.

Cecilius, Octavius og Marcus Minutius Felix var alle lærde menn og nære venner. På sine eldre dager omvendte Octavius seg til kristendommen og vendte ryggen til verdslig gunst. Han gjorde alt som sto i sin makt for å bringe de andre to til tro på Kristus. Først sluttet Marcus seg til hans glede, og endelig, etter mye motstand og mange bønner, gikk også Cecilius over til kristendommen.

Dette hendte mens de tre ferierte sammen ved kysten. Da de spaserte sammen gjennom byen, æret Cecilius en statue av guden Serapis ved å føre hånden til leppene og kysse den. De to kristne ble forfredet av denne avguderihandlingen og skammet seg over at de ikke allerede hadde vunnet sin venn over til Kristus, men hadde latt ham forbli i uvitenhet. Selvsagt reiste Cecilius bust over å bli beskyldt for uvitenhet og utfordret Octavius til å debattere spørsmålet.

Straks satte de tre seg ned på de nærliggende klippene som sørget for ly for badene. Marcus påtok seg rollen som oppmann. Blant Cecilius’ argumenter mot kristendommen var at dens tilhengere var de fattige, de uvitende og slaver som var underlagt de «avgudsdyrkerne» som styrte det velstående imperiet. Han la merke til at kristne lider med tilsynelatende glede, en svært tilfreds, ynkelig, lurvete stamme, som gjemmer seg i huler uten å ytre et ord for seg selv, og mumler i hjørnene om en oppstandelse og gledene i en annen verden. Han raste mot legemets oppstandelse, som var en stor anstøtsstein for de gamle filosofene, noe som fremgår av skriftene til Athenagoras, Tertullian, Origenes og andre kristne apologeter. Cecilius følte at hans argumenter var overbevisende.

Deretter gikk han over til de bakvaskelsene som ofte ble gjentatt. Han protesterte høylydt mot de nattlige forsamlingene av kristne, deres høytidelige faster, umenneskelige banketter og forbrytelser begått i religionens navn. Cecilius anklaget: «Jeg hører at de tilber hodet til et esel, knærne til deres biskoper og prester, og en mann som ble straffet for sine forbrytelser, og korsets fordømte tre». Han latterliggjorde kristne for å forakte ornamenter og praktutfoldelse, for å avstå fra lovlige fornøyelser (offentlige show, opptog og banketter) og for å reservere parfyme for deres døde.

Som svar pekte Octavius på det guddommelige forsyn som styrer menneskelige forhold slik det åpenbares i naturens orden, skjønnhet og utforming. Han argumenterte: «Skulle du komme til å komme inn i et hus og se alle rommene overdådig møblert og holdt i god orden, ville du ikke protestere mot at huset er drives og voktes av en mester som er å foretrekke fremfor alle møblene. Derfor, når du kaster øynene på himmelen og jorden og ser tingenes beundringsverdige orden og oppbygging, kan du sette spørsmålstegn ved om det finnes en Universets Herre, og at han er mer strålende enn stjernene og mer beundringsverdig enn alle sine henders verk?»

Fra forsynet fortsatte Octavius til å bevise Guds enhet og evighet, det absurde i polyteisme og oraklenes dårskap. «De fleste av dere vet svært godt at demonene tvinges til å vitne mot seg selv, hver gang vi tvinger dem til bekjennelse bare gjennom ord, og tvinger dem ut av kroppene de har tatt i besittelse, ved en slik pinende tale at de ikke kan tåle det. Du kan være sikker på at de aldri ville tenke ut løgner til sin egen skam, spesielt i nærvær av dem som tilber dem. Ta da deres ord og tro at de er djevler, når du har det fra deres egen munn. For når vi avsverger dem ved den ene, levende Gud, skjelver krekene, og enten forlater de straks legemene de har besatt, eller de forsvinner gradvis, avhengig av pasientens tro, eller legens nåde».

Octavius tok deretter for seg bakvaskelsene, som han viste at var grove misforståelser av kristen doktrine eller praksis. Når det gjaldt den gamle bakvaskelsen at kristne tilber et eselhode – en fordom som tidligere jødene ble beskyldt for, noe som vises av Josefus i hans bok mot Appion. Octavius nøyde seg med å benekte denne grunnløse anklagen. Han forklarte den meningsløse anklagen om at de kristne tilba biskopens knær ved å forklare at de knelte for ham for å motta hans absolusjon eller velsignelse.

Han tilbakeviste anklagene om incest ved å påpeke renheten i den kristne moral og de mange som avla løfte om kyskhet. Han pekte på umoralen i hedensk kult som plasserte Priapus blant sine guddommer, ofret til den prostituerte Venus og feiret festene Bona Dea og andre med vederstyggelighet og utukt. Han minnet Cecilius om at kristne ikke engang ville se mennesker bli drept rettferdig eller delta ved offentlige henrettelser, og at de avsto fra å spise blod – noe som er langt fra den bakvaskelsen at de spise kjøtt av barn.

Han fortsatte med å understreke helligheten av det kristne ekteskap, sjelens udødelighet og oppstandelsen av de døde. Som svar på anklagen om at kristne velger fattigdom og enkelhet, sa Octavius: «Hvem kan sies å være fattig som finner at han ikke mangler noen ting? Han er heller en fattig stakkar som er nødlidende midt blant overflod. Her kan ingen mann være fattigere enn da han kom til verden. Den kristne kunst å eie alle ting er ved å begjære ingenting. Som en reisende, jo lettere han er, jo lettere finner han seg selv, så på livets reise er den lykkeligst som er lettet av fattigdom enn ham som stønner under en byrde av rikdom. Vis vi betraktet rikdom som nødvendig, skulle vi be Gud om den. Uskyld er toppen av vår lengsel, og tålmodighet den tingen vi ber om. Bakvaskelse er dydenes skole. Hvor praktfullt et syn i Guds øyne er en kristen som utsettes for plager, og med edel utholdenhet gjennomgår farer, strekkbenk og tortur! Når han som en erobrer triumferer over den dommeren som dømmer ham! For han er i sannhet seierrik som oppnår det han kjemper for».

Octavius avsluttet ved å erklære at kristendommen består i praksis, ikke i pompøse ord. «Vi ser ikke store ut, og vi taler heller ikke store ord, men vi lever i dem». Da Octavius hadde snakket ferdig, ropte Cecilius ut: «Jeg gratulerer både Octavius og meg selv rikelig: vi er begge erobrere. Octavius triumferer over meg, og jeg triumferer over villfarelsen. Men den største seieren og vinningen er min, som ved å bli beseiret, finner sannhetens krone».

Dette er en oppsummering av den berømte diskusjonen, men tankegangen og skjønnheten i talen finnes bare i originalen slik Marcus Minucius Felix forteller den i Octavius. På slutten av boken blir de tre enige om et nytt møte for å innvie Cecilius og instruere ham i kristendommens disiplin. Men dessverre har beretningen fra det andre møtet gått tapt.

I det beste manuskriptet til biografien om biskop Kyprian av Kartago av hans diakon Pontius finnes det sterke bevis for at navnet på læreren som vant Kyprian over til kristendommen ved sine argumenter og sitt eksempel rundt år 246, var Cecilian, selv om noen kilder oppgir hans navn som Cecilius. Pontius forsikrer oss om at presten Cecilius var en rettferdig mann, ærverdig for sin alder, og verdig til evig minne og pris. Han synes å ha vært en gammel mann da Kyprian møtte ham. Kyprian bodde trolig i sin lærers hus en tid etter sin omvendelse, og han aktet ham høyt som «hans nye livs far». Han holdt aldri opp med å prise Cecilians navn og la det til sitt eget (Cecilianus Cyprianus).

Cecilian døde rundt 248 (?). På sitt dødsleie ba han Kyprian om å ta hånd om hans hustru og barn. Hans minnedag er 3. juni og hans navn står i Martyrologium Romanum.