Men Ceronna oppdaget Kristus og ønsket å involvere sin bror i sin nye tro. Begge forlot familiehjemmet for å dra til Bordeaux, hvor biskop Amandus underviste dem og døpte dem. Sofronius ble presteviet og Ceronna ble ikledd sløret til de kristne jomfruer, En tid senere ble de beskyldt for ikke å være bror og søster, men at dette bare var et påskudd for å skjule deres moralsk fordervete oppførsel. De bestemte seg da for å skille lag. Sofronius dro til Roma for å besøke apostlenes graver, og der endte han sitt jordiske liv.
Ceronna dro nordvestover og kom via de gamle romerske veiene til Séez (Sagium) i det nåværende departementet Orne i regionen Basse-Normandie. Den tradisjonelle stavemåten for byens navn var Séez, og den er beholdt av Kirken. Men de sivile myndighetene innførte stavemåten Sées etter Napoleons hærtog til Italia (1796-97), da Séez i Savoia ble innlemmet i Frankrike. Resultatet er at bispedømmet nå heter Séez, mens byen heter Sées. Den lå i den historiske provinsen Perche, nå departementene Orne, Eure, Eure-et-Loir og Sarthe, som grenset til det gamle Neustria (nå Normandie).
Den hellige biskop Hillus (Hille, Hile, Nil) av Séez ønsket henne velkommen og sendte henne til ruinene av den gamle romerske byen Montcacune (Mont-Cacune), i denne perioden kalt Mons Cacuna, som var ødelagt kort etter 270 av sakserne. Der ved bredden av elven Hoesne grunnla hun en religiøs kommunitet for jomfruer, det første kristne klosteret i Frankrike. Denne byen har nå navnet Sainte-Céronne-lès-Mortagne (61380) i departementet Orne i regionen Basse-Normandie.
Ceronna brukte sin betydelige arv til nestekjærlig arbeid og velgjørenhet. Hun bygde det lille kapellet Saint-Marcel, viet til den hellige pave Marcellus I (308-09), som hun æret. Hun bygde også et lite kapell ikke langt fra sin beskjedne bolig. Hun fikk det vannet hun trengte fra to kilder som fortsatt eksisterer i dag, en foran landsbyen Saint-Marcel, som nå kalles La Fontaine de la Bonne Sainte-Céronne, og den andre under bakken, som nå kalles Fontaine de l’Orion.
Ceronna levde fromt til hun nådde en svært høy alder og døde i 490. Tradisjonen tilskriver henne mange mirakler. Kort etter hennes død ble hennes legeme gravlagt i kapellet hun hadde bygd på Mont Romigny for å helliggjøre dette stedet, som var byens hedenske nekropolis. Hennes berømmelse ble spredt rundt omkring og tiltrakk mange besøkende. På slutten av 900-tallet bygde biskop Adeline av Séez, hennes biograf, en større kirke over hennes grav, senteret for et sogn som ble beæret med spesielle privilegier for å være det eldste i landet. Denne kirken, viet til Sainte-Céronne, ble restaurert i romansk stil tidlig på 1100-tallet.
Hennes grav ble skjendet flere ganger gjennom århundrene, første gang av normannerne. I 876 klarte de å stjele relikviene av Ceronna, som begynte en lang reise til Mont Saint-Michel. De kom senere tilbake til sitt opprinnelsessted. En annen skjending fant sted under Hundreårskrigen mellom England og Frankrike (1337-1453). Engelskmennene stjal relikviene, men de sjokkerte innbyggerne fikk kjøpe tilbake et spoleben (radius) til en ublu pris. Til tross for et forsøk rapportert av Bar des Boulais, led ikke relikviene under religionskrigene.
Under Den franske revolusjon ville republikanerne fjerne selv helgenenes navn og alt som minnet om en eller annen form for religion. Kommunen Sainte-Céronne fikk tilbake navnet Mont-Cacune. Sognet ble administrert av en konstitusjonell prest som kombinerte denne funksjonene med vervet som borgermesteren.
Broren til den tidligere sakristanen stjal nøkkelen til kirken, ødela alt han fant og stjal relikvarene. Men sannsynligvis hadde han det altfor travelt, for han glemte heldigvis det som inneholdt helgenens arm. En kvinne i sognet, Françoise Girard, kom for å se på skadene, fant relikvien og tok den med hjem inntil den kunne settes på plass. Samtidig ble kirkelig eiendom solgt, og et annet sognebarn, Gratienne Esnault, kjøpte kirken å bevare den fra riving. Etter de revolusjonære omveltningene ble den dyrebare relikvien gitt tilbake til menigheten.
Den 19. oktober 1832 fikk biskop Saussol av Séez åpnet relikvaret for å undersøke levningene. Ved denne anledningen ble det fjernet noen fragmenter som ble gitt til kirkene i nabolaget. En av dem ble i 1863 sendt til seminaret St. Charles i Baltimore i USA. I 1857 fikk hennes kult igjen kirkelig stadfestelse.
Kulten for Ceronna forble helt ukjent for Corneilhan og Languedoc inntil biskop Cabrières restaurerte eller etablerte den i 1896. Han skrev hennes fest inn i den liturgiske kalenderen den 15. november. Sognet Corneilhan ønsket å få en relikvie av helgenen, så en delegasjon dro i 1898 til Sainte-Céronne-les-Mortagne. Under en imponerende seremoni der ledet av Dom Étienne Salasc, abbed av La Grande Trappe, fikk de et fragment av Ceronnas armben. Det var den 13. juni 1898. Den 15. november samme år dro menighetsmedlemmer fra Perche til Corneilhan, fulgt av Dom Étienne og sogneprestene i Sainte-Céronne, Bazoches og Saint-Hilaire-le-Châtel. Biskop Cabrières selv ledet den overdådige seremonien.
Siden da har de to menighetene vært betraktet som søstre, og de opprettholder kontaktene gjennom utvekslinger, reiser og pilegrimsferder. I 1990 ble 1500-årsdagen for Ceronnas død feiret med pomp i nærvær av biskop Yves-Marie Dubigeon. I sognekirken i Sainte-Céronne æres fortsatt hennes relikvier. Hennes minnedag er 16. november.
Kilder: KIR, Infocatho, fr.wikipedia.org, zeno.org, cdc-mortagne-au-perche.com - Kompilasjon og oversettelse: p. Per Einar Odden
Opprettet: 26. desember 2011