Den salige Caesar de Bus (1544-1607)

Den salige Caesar de Bus (fr: César) ble født den 3. februar 1544 i Cavaillon i Comtat Venaissin ved Avignon i Sør-Frankrike. Han var den syvende av tretten barn i en italiensk familie som hadde slått seg ned der århundret før. Han fikk sin utdannelse ved jesuittkollegiet i Avignon, og det ser ut til at han i en tid vaklet mellom en militær og en litterær karriere. Han skrev en rekke skuespill, men til slutt bestemte han seg for et liv i hæren og ved hoffet. I 1565 dro han til hoffet til kong Karl IX (1560-74). Han levde det temmelig overflatiske livet til en velstående ung mann, gjorde inntrykk i selskapslivet og nøt dets gleder. Dette var under de franske religionskrigene, og han deltok i slaget ved Dreux i 1562 og var vitne til den blodige Bartolomeusnatten i 1572, da mange hugenotter ble slaktet ned.

En gang han var på vei til et maskeradeball, passerte han en helligdom hvor et lite lys brant foran et bilde av Jomfru Maria. Han ble da plutselig overveldet av minnet om at en venn, Antoinette Reveillade, hadde bedt innstendig for hans omvendelse. Han innså da at han ikke kunne leve et liv hvor han krenket Gud, og deretter vente å bli godtatt når det var over. Der på veien hadde han en fullstendig omvendelse.

Under et anfall av alvorlig sykdom ble han overtalt til å bry seg mer om sitt åndelige liv, og han bestemte seg for å bli prest. Han ba om å bli opptatt i et kloster nær Avignon. Fra nå av pleide han i uselvisk hengivenhet syke og fattige og øvde seg i den strengeste bot. Den 38-årige Caesar ble presteviet i 1582 og biskopen utnevnte ham til kannik ved hovedkirken i Avignon.

Han hadde allerede startet med det som skulle bli hans viktigste pastorale aktivitet, nemlig å reise rundt for å undervise i katekismen i forsømte og avsidesliggende steder. Han mente at den religiøse uvitenheten blant vanlige folk, særlig de som levde på landet, var en stor skandale og en alvorlig svakhet i Kirken. I dette var han på linje med reformkonsilet i Trento (1545-63) og dets vedtak om å utgi en ny katekisme for å hjelpe til med evangeliseringen av både presteskap og legfolk.

Caesar omvendte sin fetter Jean-Baptiste Romillon, som hadde gått over til kalvinismen på grunn av dens strenge disiplin, og sammen ble de partnere i arbeidet med undervisning og preking. Caesar leste en biografi om den hellige Karl Borromeus, som hadde grunnlagt Arbeiderne av kristen lære for å hjelpe til med reformen i Milano, og han ble slått av Borromeus' utsagn om at en kateket ikke hadde arbeidet forgjeves hvis han skapte bare én god kristen. Caesar var ikke fornøyd med å gi katekese til barna, som var det vanlige på den tiden, men han utviklet en hel familiekatekese som den beste måten å unngå både forsømmelse og kjetteri blant folket.

De ble støttet av erkebiskopene av Aix og Avignon, som oppmuntret unge menn til å følge deres eksempel. Disse utgjorde basis for en ny kongregasjon for sekularprester, som Caesar skrev konstitusjonene for og som ble kjent som Prêtres séculiers de la doctrine chrétienne eller «Brødrene av den kristne lære» (Fratres Doctrinae Christianae – FDC) eller doktrinariene, grunnlagt i 1592. Etter å ha grunnlagt kongregasjonen la han ned alle sine andre verv og viet seg helt til arbeid i kongregasjonen. Den ble godkjent i 1597 av pave Klemens VIII (1592-1605). Medlemmene levde i fellesskap, men avla ikke religiøse løfter. Dette punktet førte til splittelse mellom de to lederne, men Caesar bestemte at det ville være best om medlemmene avla enkle løfter. Rundt 1602 ble kommuniteten delt i to grupper; en forble i Avignon sammen med Caesar, mens den andre dro sammen med Romillon til et hus i Aix. Samtidig ble det dannet en gruppe av ordenssøstre med navnet «Døtre av den kristne lære».

Caesars indre liv var dominert av hans botsånd og en besluttsomhet om å bekjempe følelsene han tidligere hadde gitt etter for. Han ønsket å gi seg selv som et offer til Gud, og i alt overlot han seg til den guddommelige vilje slik at han kunne vie seg fullstendig til å gjøre kjent så vidt som mulig det enkle budskapet om Guds kjærlighet og vår frelse ved Jesus Kristus.

De følgende årene måtte han tåle mange legemlige og sjelelige sykdommer, og til slutt ble han helt blind. Han døde den 15. april 1607, på påskedag, i Saint-Jean-le-Vieux i Avignon. Han ble gravlagt i Avignon, og en kult startet omgående. Han ble saligkåret den 27. april 1975 av pave Paul VI (1963-78). Hans minnedag er dødsdagen 15. april. Hans kongregasjon ble svært utbredt, og da den franske revolusjon begynte, hadde den 64 kollegier og ordenshus i Frankrike.